EVJEMOEN: For rekruttene på øvelse er feltgudstjenesten bare en pust i bakken mellom skyting og patruljetjeneste. For soldater i krig er den et viktig rituale og en fredelig oase i kontakten mellom liv og død.

FOR ALLE: Sjøforsvarsprest Einar Arne Garlid vil ha med alle på feltgudstjeneste; befal og menige, kristne og ikke-kristne. Her i samtale med en offiser.

Av Eirik Hovland (tekst og foto), Fellesoperativt hovedkvarter

Den er ikke lang, gudstjenesten som holdes på Evjemoen skyte- og øvingsfelt denne kalde og våte oktobertorsdagen. Noen sanger, litt trompetspill, fadervår og en preken er fullført på 20 minutter. Etterpå serverer velferdsavdelingen boller og buljong. Og rekruttene fra KNM Harald Haarfagres septemberkull ser ut til å være fornøyde med avbrekket. De deltar på den obligatoriske feltuken alle rekruttskolens elever må gjennom.
– Responsen på feltgudstjenester er alltid positiv, forteller sjøforsvarsprest ved KNM Harald Haarfagre, Einar Arne Garlid.

Muslim takket
Garlid vil avlive det som etter hans mening er en helt gal oppfatning:
– Feltgudstjenester er for alle, enten man tror på Gud eller ikke. En gang kom en muslim bort til meg og takket for den flotte gudstjenesten, sier han. Å være imot dette religiøse innslaget i soldathverdagen, mener han bare er sneversynthet.

VELSMAKENDE: Boller og buljong varmer Christoffer Bjørnum (19) i det kalde og våte oktoberværet.

– Går det ikke an for en arbeiderpartimann å være tilstede på et Høyre-møte uten å sette kjøttkaken i halsen, da? Vi er da vel ikke så små at vi bare kan snakke med dem vi er enige med, spør sjøforsvarspresten retorisk.

Sjøforsvarspresten mener også at feltgudstjenesten tar vare på en viktig side av mennesket: Den religiøse og rituelle.
– Alle har behov for ritualer. Det er en viktig del av menneskelivet; en dimensjon på livet som man vanligvis ikke har tid til, men som det er viktig å få med allikevel, mener han.

Fra hyggelig til viktig
Rekrutt fra Christoffer Bjørnum synes feltgudstjenesten er et fint tiltak på øvelsen.
– Det er koselig med et avbrekk, og prestene er ålreite. Bra at Forsvaret tenker humant, smiler 19-åringen, som er inne i sin fjerde dag på øvelse. Nå spiser han ”velferdsboller” og drikker buljong.

For en soldat som lever hver eneste dag i livsfare, som i hvert fall kommer mye borti døden eller som rett og slett er langt hjemmefra har gudstjenesten en litt annen betydning.
– Prestetjenesten har ansvaret for at kirken er tilstede når soldatene opplever hvor vanskelig livet kan være. Et sted der de kan komme med sine bekymringer, at presten er en de kan prate med. Dette blir jo særlig viktig i situasjoner der man kommer nært opptil liv og død. I konfliktområder gjelder andre verdier enn i et trygt samfunn. Hvis noe skjer, er kirken tilstede, forteller den engasjerte sjøforsvarspresten.

SLITNE: Det er deilig å sette seg ned og være med på noe rolig etter fire dager med tøff tjeneste.

Samlingsarena
Garlid har selv tjenestegjort et halvt år i Libanon. Der opplevde han hvor viktig gudstjenesten var for soldater i utenlandstjeneste.
– Veldig mange møtte opp. Folk som ellers ikke gikk på gudstjeneste, møtte opp allikevel. Gudstjenestene i utlandet fungerer ofte som en sjømannskirke. Kirken blir et trivelig sted å møtes, forteller han.

Presten tror også at det er viktig å ha et sted man kan sitte stille og være i fred med egne tanker.
– Noen liker å bare sitte stille, andre vil kanskje be. Vi gir soldatene mulighet til det, og til å føle seg som del av noe større, avslutter Garlid ivrig.