Vi lar sjelden høre fra oss, vi som er ektefeller/samboere med yrkesoffiserer. Dette til tross for at vi er mange, og sitter inne med erfaringer som flere burde få ta del i. Jeg vil derfor benytte anledningen til å si litt om hvordan jeg opplever å være «gift med Forsvaret».

Vegard Nygårdshaug Aas, 2003-06-17

Tekst: Lene Jargren, Skjold
Foto: Vegard Aas

Som ektefelle/samboer av en yrkesoffiser er flytting noe en på et eller annet tidspunkt blir nødt til å forholde seg til. Så også for meg. Det er snart fire år siden jeg og min mann flyttet til Skjold i Indre Troms, for at han skulle tjenestegjøre ved Ingeniørbataljonen her.

Avgjørelsen om å flytte nordover tok vi i fellesskap, etter flere år som samboere uten barn i Osloområdet. Vi hadde hver vår spennende og krevende jobb, jeg som barnevernkurator i Bærum, han på Befalsskolen for Ingeniørvåpenet på Hønefoss.

Vi var imidlertid begge klare for noe annet. Min mann hadde tidligere tjenestegjort ved Skjold garnison, hvor han trivdes veldig godt, både jobbmessig og sosialt. Hans positive erfaring påvirket også meg, selv om jeg aldri hadde vært lengre nord enn Trondheim, og nok var litt skeptisk til hva en tilværelse på Skjold ville innebære for meg.

For de som ikke vet det, kan jeg fortelle at Skjold er et lite tettsted i Øverbygd i Målselv kommune, fire mil fra Bardufoss og 12 mil fra Tromsø. Øverbygd har ca. 1200 innbyggere. Slik samfunnet har utviklet seg er kvinner vel så opptatt av egen yrkeskarrière som menn er, og det er derfor ikke lenger bare mannens karrière som skal tas hensyn til ved en ny beordring.

Å være gift med en yrkesoffiser kan resultere i en relativt brokete CV, og for mange er det nok uaktuelt å avslutte et ansettelsesforhold for å følge mannen nordover.

Det kan medføre at mannen søker seg til et mer sentralt sted, eller at han blir ukependler. Sistnevnte er hellerikke noen ønskesituasjon for en familie.

Klar for familien
For meg, som var i slutten av 20-årene, gift, ferdig utdannet og med noe yrkeserfaring, var det etter hvert naturlig å ønske å stifte familie. Med litt planlegging og «forarbeide» ankom vi Skjold kun to uker før termin for vårt første barn.

Jeg var dermed sikret fulltidsstilling for en stund! Som yrkeskvinne, og uten erfaring som småbarnsmor, var jeg imidlertid litt bekymret for at tilværelsen som hjemmeværende skulle bli for rolig. Et år hjemme fortonet seg som et hav av tid… For sikkerhets skyld hadde jeg derfor fått studieplass ved Forsvarets Studiesenter (FSS) på Bardufoss, og 12 dager etter fødselen ble jeg og vår nyfødte datter deltidsstudenter.

I Troms er det nemlig mulig for ektefeller/samboere av yrkesoffiserer i 6. divisjon å få dekket studier, også grunnutdanning over 3–4 år. En god ordning, siden gjentatte flyttinger gjør at mange ektefeller/samboere sliter med å få fullført egen utdanning. For min del ga året ved FSS uttelling i form av ti vekttall i Organisasjon og ledelse.

Hver leir i Troms har sitt kvinnenettverk, hvor jenter med en eller annen tilknytning til Forsvaret kan møtes for å ha det sosialt. Kvinnenettverkene er også innlemmet i divisjonens overordnede arbeid i forhold til Forsvarsfamiliene, og kan på den måten ses på som en form for interessegruppe.

Muligheten for medinnflytelse i forhold til egen livssituasjon er dermed noe større i dag enn for få år siden. Familiepolitikk er satt på dagsorden, og tiden vil vise om det gir konkrete resultater, eller om det fortsatt er et tema forbeholdt festtaler.

Den erogene sone
Familien vår teller etter hvert fire medlemmer, og jeg fikk faktisk opptil flere interessante og utfordrende jobber etter endt fødselspermisjon. Altså ingen grunn til panikk! Etter å ha jobbet i ungdomsskolen her har jeg også blitt kjent med mange av de fastboende, noe jeg opplever som en berikelse.

Uten barn i skolealder er det faktisk mulig å bo her i flere år uten å bli kjent med noen av de fastboende. Mye handler imidlertid om egen innstilling, for her finnes det mange positive og åpne mennesker!

Som familie i etableringsfasen har vi mye større økonomisk frihet her i nord enn i mer sentrale strøk. Jeg har faktisk et reelt valg ifht. hvorvidt jeg ønsker å gå tilbake til jobb etter endt fødselspermisjon eller ikke. Vi klarer oss fint på én lønn. Det betyr at barna våre kan få en rolig start, f.eks. ved at vi utvider permisjonstiden, har redusert plass i barnehage o.l. I tillegg har jeg mulighet til å ta flere studier betalt av Forsvaret.

Her er vi mange i samme alder og livssituasjon. Det er lett å omgås og bli kjent med folk i nabolaget. Det er til og med mulig å ha et sosialt liv som hjemmeværende på dagtid, for det er alltid mange i den situasjonen. En tilværelse mange venninner i ensom fødselspermisjon sørpå har funnet misunnelsesverdig.

De konsentrerte boligfeltene, med kort vei mellom naboene, gjør det dessuten lett å gå på besøk på kveldstid. Det er en fordel, for med en mann som er mye på øvelser og generelt jobber mye, blir man veldig bundet etter barnas leggetid.

Barn blir det forresten mange av på Skjold, siden de fleste av oss er par i etableringsfasen. Faktisk har Forsvarets boligfelt på Skjold fått tilnavnet «Den erogene sone» på det lokale folkemunne...

Som nevnt er familielivet preget av at mannen i huset er mye borte i jobbsammenheng. Arbeidspresset i Forsvaret er økende, og med det øker også presset på familiene. Dette er noe man bør ha et realistisk forhold til, enten man flytter hit eller til andre steder, langt fra familie og øvrig nettverk.

Etter nøyere utregning fant jeg eksempelvis ut at min mann hadde vært borte fra familien 90 av ca. 300 dager av fjorårets utdanningsår (august 2001–juni 2002).

Når yngstemann ble født i februar 2002, da vår eldste var to, sier det seg selv at en slik situasjon ikke er optimal for familien. Betegnelsen "alenemor" er dekkende for hvordan jeg kan oppleve min egen situasjon i perioder.

Nå står en ny utfordring for døren; min mann skal tjenestegjøre i Kosovo i 6 mnd., mens jeg blir her på Skjold med barna. "At du orker!", sier enkelte. For min del finnes det imidlertid ikke noe annet reelt alternativ, siden det er her vårt hverdagsliv er, med nettverk, barnehage osv.

I en slik situasjon finner jeg enorm støtte i å ha mennesker rundt meg som selv er i lignende situasjoner. Heller det, enn å flytte til et sted hvor omgivelsene kanskje har mindre forståelse for hva det dreier seg om. Felles skjebne, felles trøst!

Årene på Skjold har imidlertid vært en overveiende positiv erfaring. Mye takket være miljøet her, alle menneskene jeg har delt hverdagen med. Det er derfor synd at ektefeller/samboere som ønsker å ta en periode nordpå blir stadig færre.

Mor har det siste ord
Den moderne samfunnsutviklingen har innhentet Forsvaret. Dagens kvinner ofrer seg ikke ubetinget for mannens militære karrIère, noe som får store konsekvenser for rekrutteringen til stillinger i mindre sentrale strøk.

Her i Troms har man forsøkt å gjøre noe med dette. Troms Fylkeskommune startet i 1998 et pilotprosjekt, rettet mot familiene til de Forsvarsansatte. Prosjektet fikk navnet «Forsvarsfamilier i Troms», og ble opprettet i samarbeid med 6. divisjon, Forsvarsdepartementet og de respektive kommunene i Troms.

Nå, fem år etter oppstart, har prosjektet blitt til fire faste stillinger i 6. divisjon; én seniorrådgiver for familierelaterte spørsmål og tre familiekoordinatorer, i hver sin leir.

Det er med glede jeg ser at det nå er vilje på høyere nivå, til å se på forsvarsfamilienes livssituasjon som en helhet. Her ligger det mange utfordringer, både i å få forsvarsfamilier til å flytte hit, og ikke minst beholde dem her noen år.

Når jeg hører negative uttalelser om å flytte nordover, tenker jeg ofte at innstillingen kunne blitt annerledes dersom de fikk mer kunnskap om hvordan vi har det her.

Selv om jungeltelegrafen fungerer greit burde det vært et bedre informasjonssystem, slik at forsvarsfamiliene fikk et reelt grunnlag å basere avgjørelsene sine på. Det meste av informasjonen som er tilgjengelig om de ulike tjenestestedene i Forsvaret omhandler det rent militære.

Relevant informasjon for oss ektefeller/samboere er nesten fraværende. Hvorfor ikke bruke kanaler som «Hærfra» og «Forsvarets Forum» mer aktivt, for å nå ut til oss? For én ting er sikkert: Når det gjelder flytting er det mor som har siste ord!