|
Hundelek trygger Kabuls gater
KABUL: Dinas nese sørger for at trafikken blir tryggere i Kabul. Sammen med sersjant Andreas fra hundepatruljen i Stormeskadronen leter hun etter eksplosiver mens byen våkner til liv.
Av løytnant Kjetil Eide (tekst og foto), presse- og informasjonsoffiser, Afghanistan
| | SØPPELSJEKK: Sersjant Andreas og Dina undersøker om det skjuler seg eksplosiver i søppelet langs med veikanten. |
Klokken er halv fire om morgenen. Sersjant Andreas har fått med seg to soldater fra ildlederlaget – FAC (Forward Air Controller) som skal stille med sikring når han rutinemessig gjennomsøker byen for eksplosiver. Det er visst ikke alltid at medhjelperne er på tiden når han inviterer til oppdrag på denne tiden av døgnet, men denne gangen er kollegene presise.
Sasha er med for sjette gang, mens Morten har vært med en gang før. De skal ut på øvelse straks de kommer hjem, men hadde likevel lyst til å bli med. Soldatene setter pris på å oppleve morgenstemningen i Kabul. Eksplosivsøket begynner på veien Violet som går fra den norske leiren – Camp Invictia – og inn til sentrum. Andreas stopper gjerne midt i kjørebanen, for å undersøke mistenkelige gjenstander, eller ruller inn til siden for at Dina skal få lukte gjennom søppel og skrot.
| | SIKRING: Før avreise har de norske soldatene fått beskjed om at 100 mennesker, noen med våpen, har blitt observert inne i byen tidligere, og at skyting er hørt. Sikringsstøtten hundepatruljen får fra Morten og andre i Stormeskadronen er en viktig forutsetning for å dra ut på oppdrag. |
- Heldigvis ingen funn
- Så langt har jeg aldri funnet noe; heldigvis – for det er jo snakk om eksplosiver og veibomber som er ment for å skade folk, sier Andreas.
Men det har blitt detonert bomber på veistrekningene han gjennomsøker, to ganger bare det siste året ifølge hans egne erindringer. Ingen har imidlertid gått av etter at han har gjennomsøkt veiene.
- Dette er egentlig ikke en del av oppdraget vårt – men noen må gjøre det, sier 28-åringen fra Lyngdal, og synes bare det er gøy.
På denne måten får han sett seg rundt i byen, og han møter mange blide mennesker. Hundepatruljen utgjøres av fire hunder og tre befal. Til vanlig leter de etter eksplosiver i forbindelse med kontrollposter for kjøretøy, eller i grotter og ruiner. At de har gjort få funn anser Andreas som et positivt tegn for Kabuls innbyggere.
- Hva er mistenkelig?
- Det kan være hva som helst: Søppelhauger, spann, biler, eller noe som nylig er nedgravd. De to siste IED-ene som har gått av i Kabul har vært plantet i bil eller nedgravd.
| | KAKEMOTIVASJON: Turer med hundepatruljen byr blant annet på anledninger til å kjøpe kaker hos lokale bakere, noe Sasha tydelig setter pris på. |
Møtt med smil
IED – improvisert sprenglegeme – er sprengladninger som er rigget av opprørere for å utrette skade mot sikkerhetsstyrkene i landet og andre. De blir gjerne detonert ved hjelp av en fjernkontroll, eller kjørt av selvmordsbombere mot sine mål. Dina finner ingen i dag heller, så Andreas må holde interessen hennes oppe ved å plante litt gummi på en bil. Eieren av bilen kommer ut og smiler nervøst:
- Problem?
- No problem, smiler Andreas.
- No problem, smiler bileieren lettet.
Det er ofte sånn, forklarer Andreas. Folk blir nervøse, men tiner opp når de forstår at det er en rutinesjekk.
- Du kommer langt med et smil, sier Andreas.
| | JEG ER DINA: Dina logrer med halen, hopper opp og biter i leken som Andreas finner fram etter at hun har funnet gummibiten han gjemte for henne. |
Belønnes med lek
Gummien han plantet stammer fra Dinas favorittleketøy, som hun trener med, og får leke med enten hun finner denne eller eksplosiver. Lek er belønningen.
- For å holde interessen oppe er det viktig at hun hver dag får finne noe. Dermed blir oppdragene samtidig trening. Vi må uansett trene flere ganger i uken, forteller Andreas.
Hundene de bruker har ett års utdanning på Forsvarets hundeskole på Hauerseter. De er nøye selektert. Strykprosenten blant sivile hunder de prøver ut er mellom 70 og 80 prosent, mens en tilsvarende prosentandel av de hundeskolen selv aler opp består kravene. Mens hundene er i tjeneste i Norge og i utlandet, bor de sammen med hundeførerne. Andreas og Dina har vært samboere i to og et halvt år.
- Det er viktig å kjenne hunden godt. Det tar noen måneder å opparbeide et godt forhold, slik at samarbeidet fungerer best mulig. Det eneste minuset ved samboerskapet er at hun ikke støvsuger etter seg, flirer Andreas.
|
|
