Etter to måneder som FN-observatør i Sudan har major Grethe Stensland tro på at det kan bli fred i landet. – Befolkningen er lei av krig, fastslår hun.

Av Marita I. Wangberg, Forsvarets mediesenter

TREFFSTED: Torsdag formiddag er det marked i landsbyen, og da møter alle opp.

I august reiste Stensland til Afrika, først på kurs i Nairobi, så videre til Sudan. Som en av elleve norske FN-observatører skal hun observere og rapportere fra det krigsherjede landet.
- Vi reiser rundt til landsbyer i området og snakker med befolkningen. Vi stiller spørsmål om blant annet helse, vann, skoler og miner, og skal få oversikt over hvilke bekymringer og utfordringer de har, forklarer observatøren.

En av utfordringene er å få frem at observatørene ikke er hjelpearbeidere – de skal kartlegge og rapportere til FN, og så må organisasjonene i FN-systemet prioritere hvilke hjelpetiltak som skal settes inn. Men når de treffer barn i fillete klær som ber om vann, kan det være tungt å si nei:
- Det er viktig å arbeide med hodet, ikke bare hjertet. Jeg må erkjenne at jeg ikke kan hjelpe alle, og at jeg ikke er bistandsarbeider. Vi skal ikke dele ut noe. Hvis vår bil stopper og gir bort vann – hva da med den neste? Kanskje vil folk kaste stein på den fordi den ikke stopper, forklarer hun.

For selv om krigshandlingene har stanset, er livet i Sudan fortsatt tøft:
- Det er mye elendighet. Innbyggerne mangler helt grunnleggende ting, som mat, vann og klær, forteller majoren.

Lei av krig
En annen del av oppgaven er å følge med på de militære styrkene. Observatørene legger jevnlig turen innom militærleirene i området for å kartlegge antall soldater, våpen og minefelt. Observatørene kan også bli satt til å etterforske hendelser og konflikter.

MANGE NASJONER: Grethe Stensland (i midten) sammen ned FN-kollegene (f.v) Achmad, Adyl, Benjamin, Adam og Aburass (foran). Alle Foto: Major Grethe Stensland.

Stensland har stor tro på at FN-operasjonen vil bidra til å stabilisere landet.
- Ellers hadde jeg ikke vært der! De lokale må skape freden, vi skal observere at det går riktig for seg. Folket er lei av krig, og det virker som de er interessert i å gjøre en innsats. De har tatt det første skrittet. De fleste vi møter synes det er positivt at FN har kommet, og sier at det gir trygghet, sier hun.

Ønsker flere kvinner
Som eneste kvinne i hele FNs observatørkorps i Sudan føler Stensland et ekstra ansvar.
- Jeg synes det er viktig at befolkningen ser at kvinner også kan gjøre denne typen jobber, og jeg ønsker meg flere kvinnelige kolleger i felt, fastslår hun.

Majoren tror også at hun som kvinne har et litt annet perspektiv på observeringen:
- Vanligvis er det kun mennene som flokker seg rundt oss, mens kvinnene holder seg i bakgrunnen. Dermed får vi aldri høre hva de tenker. Sist jeg ledet en slik samtale, spurte jeg landsbylederen deres om vi kunne snakke med kvinnene neste gang. Han sa at det skulle gå greit, så det blir spennende å høre hva de har å si.

Internasjonalt team
Grethe Stensland er eneste nordmann i sin leir. Hun jobber tett sammen med observatører fra hele verden, blant annet Rwanda, Paraguay, Indonesia og Malawi. I tillegg har de tre lokale i teamet, en tolk og en representant fra hver av de militære partene, altså de statlige styrkene og SPLA.

CAMPEN: Leiren sett fra utsiden - med stolen der Stensland pleier å kose seg med en roman i ledige stunder.

Stensland har base i Julud, en liten landsby i Nuba-fjellene. Stedet består stort sett av et lite marked, noen spredte hus og et kommunehus. I tillegg til den militære leiren holder noen humanitære organisasjoner og noen misjonærer til der. Majoren forteller at det er spartanske forhold – men bedre enn hun hadde regnet med:
- Jeg trodde jeg skulle bo i telt, og ble positivt overrasket da jeg fikk en container med både seng, skap og stol, sier hun.

Største trussel: Myggen
De sanitære forholdene er riktignok ikke for de fintfølende.
- Toalettet blir vasket hver dag, men likevel knaser det av innsekter under skoene hver gang vi går inn. Men jeg kan jo ikke tisse i skogen heller – der er det jo slanger, smiler hun.

Misjonen har gitt nye bekjentskaper med diverse øgler og innsekter. Men det unnselige utseendet til tross, det er moskitoene som er de farligste.
- Jeg har sett at en liten mygg har slått ut en av leirens største menn, og håper virkelig at jeg slipper unna. Vi har gjort alt som kan gjøres på forhånd for å unngå malariasmitte, og jeg er ikke redd. Så langt har det ikke vært noe problem, sier Stensland.

Klarer seg selv
Siden FN-operasjonen nettopp har startet, er ikke alle bekvemmeligheter på plass, og det er langt til sykehus. Derfor er det lagt opp til at observatørene i stor grad må kunne hjelpe seg selv. Mens Stensland er hjemme i Norge på permisjon, får leiren endelig på plass en vaktstyrke. Men majoren opplever ikke sikkerhetssituasjonen som truende:

ORGINALE LØSNINGER: Treningsstudioet i den militære leiren. Ikke garantert mygg- og slangefritt.

- Vi tenker på sikkerhet hele tiden, og kjører for eksempel kun på kjente veier på grunn av minefaren. Vi hører om hendelser fra andre deler av landet, men i vårt område ser det rolig ut, sier hun.

Forandret
Til tross for enkle forhold og travle dager er Stensland glad for at hun tok utfordringen:
- Det er veldig givende arbeid, og jeg lærer noe nytt hver eneste dag. Jeg kjenner også at det forandrer meg som menneske. Shopping blir ikke like viktig, for å si det sånn. Jeg har alt jeg trenger, fastslår hun.

Observatøren er optimistisk for fremtiden:
- Mye kan gå galt, men jeg håper virkelig ikke de gir opp.