|
Jul langs grensa
KIRKENES: Uten nisselue, men med sledene lastet med pakker og sjokolade, ønskes 161 grensesoldater god jul. Bli med på julerunde langs den norsk-russiske grensa. Det blir nemlig jul der også.
Av Ole Kåre Eide (tekst og foto), Hærens redaksjon
| | ANNERLEDES JUL: 23 år gamle Henrik fra Larvik gleder seg til jul som grensevakt, selv om den ikke blir helt slik han er vant til. |
Julerunden 2005
- Hvert år reiser garnisonssjefen, grensekompanisjefen og garnisonspresten i Sør-Varanger på julerunde.
- Målsettingen er å besøke samtlige grensesoldater, spredt utover den 196 kilometer lange grensa.
- Forsvaret har seks grensestasjoner (Grense Jacobselv, Korpfjell, Elvenes, Skogfoss, Svanvik og Høkåsen), samt en rekke observasjonsposter.
- Selve julerunden varer tre dager og foregår stort sett på scooter.
- Årets julerunde fant sted fra 15. – 17. desember. Tidligere har julerunden funnet sted enda nærmere julaften.
- Hva jeg kommer til å savne mest? Det må være mammas ribbe, forteller Henrik Gulliksen, grensevakt på observasjonsposten Hjørdis.
Denne julen skal han være på vakt. Sammen med de tre andre guttene på Hjørdis har han hengt glitter i lamper og langs veggene, for å pynte til jul.
Utenfor posten har to scootere laget dype spor i nysnøen. Vi befinner oss nord-øst for Kirkenes. Russland er kun få meter unna, på den andre siden av Grense Jacobselv. Dette er så langt øst du kan komme i Norge, i et område der de færreste skulle tro at noen kunne bo. Om vinteren er det stort sett bare Forsvarets grensevakter som ferdes her, flere mil unna nærmeste veiforbindelse.
Årlig julerunde
Hvert år reiser garnisonssjefen, grensekompanisjefen og garnisonspresten i Sør-Varanger på julerunde, for å ønske grensesoldatene en god jul.
- Vi ønsker å vise dem den oppmerksomheten de fortjener. Soldatene gjør en kjempejobb, forteller garnisonssjef Terje Alvsaker.
- Hvorfor får de ikke julefri?
- Grensesoldatene løser oppdrag - døgnet rundt, hele året. Oppdraget slutter ikke selv om det er julaften eller nyttårsaften. Vi kan ikke definere når trusselen er størst eller hendelser kan oppstå.
| | JULENISSER PÅ TUR: Med scootere som reinsdyr reiste garnisonssjef Terje Alvsaker (fra venstre), garnisonsprest Bjarte Nese og grensekompanisjef Stian Sørensen rundt med gaver til soldatene. |
Garnisonssjefen kan berolige guttene om at juleribba allerede er bestilt. Maten skal tilberedes på alle grensestasjonene julaften.
Egentlig holder guttene til på Korpfjell grensestasjon, et par mil lenger sør, men når de er stasjonert på observasjonsposter som Hjørdis, bor de der en uke om gangen. Her passer de på grensa, og speider over på russerne på den andre siden. Guttene forteller om en litt annen militærkultur hos russerne, og om det de ser på som enorm respekt fra russerne overfor sine norske motparter. Her om dagen hadde et par av de norske guttene gått forbi noen russiske soldater som sto på den andre siden av grensa. Russerne strammet seg opp i hilseposisjon. De norske guttene visste ikke helt hva de skulle gjøre.
| | BESØKER SOLDATENE: Garnisonssjef Terje Alvsaker er glad for muligheten til å besøke soldatene før jul. |
- Kanskje de tror vi er supersoldater eller noe, undrer Kjetil Strand fra Drangedal, en av de andre guttene på posten.
- Er dere ikke det da? kontrer Alvsaker og gliser.
Garnisonssjefen er stolt over kvaliteten på de norske soldatene. Han mener nivået er rekordhøyt.
- Hvorfor?
- Antall vernepliktige er redusert. Det betyr at mange søker seg hit frivillig, noe som igjen bidrar til mer motiverte soldater.
Helt ute i havgapet
Forsvarets reinsdyr, alias to tunge hvite scootere, baner vei langs Grense Jacobselv opp til den nordligste observasjonsposten. Dette er elva som skiller Norge og Russland, på det smaleste er den kun noen få meter bred. Grenselinjen måles ut fra det dypeste punktet i elva.
| | BIBEL SOM AMMUNISJON: Sitt eget navn har han byttet ut med navnelappen "PREST", og i ammunisjonslomma har Bjarte Nese fire Bibler. |
Langs veien passerer vi flere forlatte sommerhus. De er tømt for vinteren. Om sommeren går det faktisk vei hit, men den er stengt nå. Selve posten ligger på en 250 meter høy fjelltopp helt ute i havgapet, der elva renner ut i Barentshavet.
Her er Erlend Lein på vakt.
- Hvordan blir julen som grensesoldat?
- Ikke det helt store. Jeg er jo vant til å være hjemme, og mor vil nok helst ha meg hjem til Melhus. Men vi skal sørge for å komme i julestemning her oppe også, forteller Erlend.
Han forklarer at soldatene setter pris på å få besøk av sjefene. Det viser at det vi gjør betyr noe, mener han, og skryter av miljøet.
- Alle er kompiser her, enten de er befal eller soldater, påpeker Erlend.
Han savner familie og venner hjemme. Og dama selvfølgelig.
- Hvor ofte har dere sett hverandre?
- Fire ganger det siste halvåret. Men tiden går fort, sier han.
Nå er det knappe to uker til han er ferdig med førstegangstjenesten.
Er tilgjengelig
På nedsiden av fjelltoppen, i retning Russland, ligger Oscar II. kapell, en gammel steinkirke bygget på 1850-tallet for å hevde norsk suverenitet i området. Kirken er kun synlig fra russisk side. Det er også hensikten.
- Før kapellet ble reist respekterte ikke russiske fiskere grenselinjen. Bygget markerte overfor ortodokse russere at dette var luthersk grunn og norsk territorium, forteller garnisonsprest Bjarte Nese.
| | MIDT I MØRKETIDA: På Hundevann er det verken TV eller dusj. Og det tar flere timer å komme dit. |
Han beskriver julerunden som svært viktig, ikke bare for soldatene.
- Vi viser at selv om soldatene skal være på vakt i jula, så er de ikke glemt, sier Nese.
Han mener det er naturlig at også presten er med på julerunden.
- Som feltprest har jeg en viktig sosial funksjon. Jeg kjenner soldatene. Min målsetting er å være tilgjengelig, og få tid til den enkelte. Det er kanskje den største utfordringen med å være feltprest i Sør-Varanger. Avstandene er enorme, innrømmer han.
I følge Nese arrangerer prestekontoret også påskerunde, på lik linje med julerunden.
- På julerunden er min rolle først og fremst sosial, men samtidig har jeg ambisjoner utover det sosiale. Jeg er også tilgjengelig for å diskutere åndelige spørsmål, spesielt i forhold til julen, sier Nese.
| | SPOR I SNØEN: Utenfor observasjonsposten på Hundevann ligger det tjukt med nysnø i alle retninger. To skispor i retning øst er eneste tegn på aktivitet. |
Tøffe forhold
Scooterne krysser Korpfjell i retning Hundevann. Om vinteren er store deler av grensalinja kun tilgjengelig med scooter. Enkelte steder er også bruk av scooter en utfordring. For soldatene betyr det lange turer på ski og truger.
Observasjonsposten på Hundevann tilhører Elvenes grensestasjon. Soldatene bruker tre timer på å komme seg fra Elvenes til Hundevann på ski. Til fots bruker de fire-fem timer. Hundevann beskrives som den kanskje tøffeste og mest isolerte observasjonsposten Forsvaret har langs grensa. Det er samtidig den minst tilgjengelige.
Det får også Grensevaktens scootere erfare. Store mengder nysnø på isete underlag fører til at scooterne begynner å spinne. Det gjør det umulig å komme seg opp bakken til Hundevann med slede og tung last. Løsningen blir å ta lasten opp stykkevis.
Sannsynligvis hadde også julenissens reinsdyr hatt problemer med å komme opp til Hundevann.
|
|
