|
Stramme tøyler for FNs mann
FREDRIKSTAD: Da FN forsøkte å innføre sanksjoner mot eritreiske myndigheters firkantede regelverk, ble FN-observatør Harald Wergeland og kollegene nektet adgang til landet.
Av Martin Næss Kristiansen, Forsvarets mediesenter
| | GODE KOLLEGER: Major Harald Wergeland (til høyre) trives godt med sine europeiske kolleger i Etiopia. Her sammen med rumenske Sorin Tiplea. Foto: major Harald Wergeland |
Bergenseren startet i sin nye jobb 25. januar. Etter å ha fullført sin første periode som FN-observatør – vel hjemme til en ukes påskeferie i Fredrikstad – forteller han at FN virkelig har fått bryne seg på østafrikanske lederes maktutøvelse.
Nektet adgang
– Det startet med at eritreiske myndigheter ila FN restriksjoner for bruk av helikoptre og enkelte veier i forbindelse med patruljering. Dette vanskeliggjorde jobben og var helt uakseptabelt for FN. Da de ville innføre sanksjoner dersom forbudet ikke ble opphevet innen desember i fjor, svarte Eritrea med å utvise alle vestlige observatører i starten av januar. Så i dag er jeg stasjonert i etiopiske Shiraro, fortsatt nær grensen mellom de to landene, forteller 43-åringen.
Strid helt på grensen
Bakgrunnen for FNs tilstedeværelse i området er den brutale krigen som utspant seg på grensen mellom Etiopia ig Eritrea fra 1998 til 2000, og tok vel 70.000 menneskeliv. Krigen kom overraskende, da det tilsynelatende skulle være enighet om pågående prosesser og forholdet de to landene imellom syntes å være godt.
| | SMÅ BARN MED SMÅ GLEDER: Barna i den lokale landsbyen syntes det var stor stas da en høyreist hvit mann skulle klippe håret. Foto: Major Harald Wergeland |
– Det dreide seg om hvor den 100 mil lange grensen skulle strekkes. Dagens grense ble opprettet i 2000, og militære styrker er der i dag for å bevare freden. Det megles fortsatt i håp om at partene skal bli enige og legge stridsøksen bak seg, forteller Wergeland.
Viktig tillitsforhold
Og det er der den sympatiske bergenseren kommer inn i bildet. FNs oppdrag er å kontrollere at alt foregår på hensiktsmessig og lovlig vis. Harald Wergeland og kollegene hans har som oppgave å rapportere daglig fra patruljeringen på etiopisk side. Dialogen med de militære sjefene er helt grunnleggende for observatørenes arbeid, og tillitsforholdene de skaper er derfor svært viktig.
– Det er gjennom de militære sjefene vi får mye av den informasjonen vi trenger. Det dreier seg stort sett om situasjonsrapportering av hvor og hvordan de etiopiske styrkene er gruppert langs grensen, forteller Wergeland.
– Det som faktisk kan forekomme, er at de militære sjefene maler et annet bilde eller utelukker reelle fakta. Jeg har imidlertid ikke opplevd misbruk av vår tillit ennå, understreker han, og forteller at observatørene er forsiktige med å anta. Kun håndfast informasjonsmateriale skal rapporteres.
| | KJÆRKOMMEN PÅSKEFERIE: Det ble et svært gledelig gjensyn med datteren Henriette (4), som også var glad for å ha pappa hjemme igjen. Foto: Martin Næss Kristiansen, FMS. |
Savnet er stort
Og slik skal majorens hverdag utspinne seg det neste snaue året, i to til tre måneder av gangen, med kun en uke ferie hver gang han får dra hjem og hilse på familien. Det synes han er den største utfordringen med jobben i Afrika.
– Heldigvis er vi kommet så langt i dagens verden, at kommunikasjon og kontakt kan opprettholdes elektronisk over slike avstander. Det gjør det litt enklere. Men det er tøft å være så langt unna den nærmeste familien i så lang tid av gangen, sier Wergeland – med en alvorlig mine i ansiktet.
Søkte nye utfordringer
Han jobbet som fagleder innenfor rekruttering ved Forsvarets mediesenter da interessen meldte seg for observatørjobben.
– Jeg hadde lenge hatt trang til å møte en utfordring av slik grad, og så observatørjobben som en interessant mulighet til å få litt forandring. Jeg tror jeg har godt av et slikt avbrekk, sier han.
Og skal vi tro ham rett, blir han i alle fall mange erfaringer rikere på et år. Wergeland forteller om et dagligliv som minner mer om middelalderen enn 2006.
Fascinerende moral
– Til tross for enorm mangel på utstyr og økonomiske midler, ser vi stor innsatsvilje på byggeplassene. Blant små hytter som stort sett består av jord og leire, mures det nå nye hus av betong og stein. De knuser stein med slegge, og arbeidet går veldig sent. Likevel er alle veldig blide og hyggelige. De er veldig flinke til å leve en dag av gangen, synes Wergeland, som lar seg fascinere av entusiasmen i de lokale innbyggerne.
| | SPRÅKASSISTENT: Mange av de militære sjefene på grensen mellom Eritrea og Etiopia kan ikke engelsk. Derfor bruker FN-observatørene språkassistenter som etiopiske Alif (til venstre). Foto: Major Harald Wergeland |
– Det er ofte masse folk i sving under byggeprosjekter. De bærer to og to, er inneforstått med at de er helt avhengig av hverandre, og utnytter det til fulle. Jeg opplever vanvittige kontraster til Norge, påpeker han, og begynner å fortelle om en 12 år gammel foreldreløs gutt som de tar seg av noen timer hver dag i leiren der han bor.
Beskjedne krav
– Han utfører små jobber som er nødvendige for observatørene. Vi gir ham penger til mat og han får praktisert engelsk. Det er nok til at han tusler rundt der blid og fornøyd, sier Wergeland reflekterende.
Bakgrunn
Fra 1998 til 2000 utkjempet Eritrea og Etiopia en brutal krig, som var utslaget av en konflikt om den over 100 mil lange grensen. De militære styrkene som holder til i området i dag, er der for å bevare freden. FN-observatørene er der for å kontrollere at alt foregår på lovlig og hensiktsmessig vis.
– Jeg får mye tid til å reflektere over livet. Kontrastene i forhold til dagliglivet hjemme er ubeskrivelige. Livet mitt i Afrika vil utvilsomt være en fin ballast å ha med seg, mener han.
Wergeland forteller at han var skeptisk til Afrika i utgangspunktet, etter å ha hørt mye om sykdommene som råder. Han fikk forespørsel om å dra til enten Sudan eller Eritrea en torsdag i november, og fristen for å gi et svar var søndag.
– Jeg valgte å ta en sjanse, og angrer ikke ett sekund på det i dag. Jeg har erfart at forberedelsene som er gjort av FN og Hærens styrker er veldig målrettet. Det oppleves som en ekstra og nødvendig trygghet når man har valgt å reise ut, slutter FN-observatøren.
|
|
