|
Turistjegerne
Jegerne på grensestasjonen Gjøkåsen er ikke som andre grensejegere. Glem kald krig og tidligere fiender fra øst – det er noen helt andre de må følge med.
Av Christian Eriksen, Forsvarets mediesenter
| | HOLDER OPPSYN: Grensejeger Solheim og Grane sjekker forholdene fra Pasvikelva. |
I teigen til Gjøkåsen grensestasjon finner man et yrende fugleliv. Tre fjerdedeler av alle fuglearter som finnes i Norge, hekker i området. Det er et eldorado for friluftsmennesker, også for de som liker jakt og fiske. Rundt Gjøkåsen finner man det meste naturen kan tilby. Få kilometer unna finner vi også Treriksrøysa, punktet hvor Norge, Finland og Russland møtes.
Turisttråkk
– Det har ikke kommet mange bevæpnede styrker i det siste – til gjengjeld kommer det svært mange turister innom her, forteller fenrik John Erik Fjelldal, befal på grensestasjonen.
Til tider kan det bli svært mange av dem. Og da er det viktig at Gjøkåsen har kontroll.
– Det er lett for uvitende turister å vandre over grensa til Russland hvis de ikke ser seg for. Derfor må vi følge med, slik at ingen krysser, sier han.
| | SPEIDER: Grane sjekker både norsk og russisk side for ukjente objekter. |
Store deler av grensa mellom Norge og Russland løper gjennom vannet i Pasvikelva. Her kan man egentlig ikke fiske over på russisk side av elva, engang.
– Men de siste kilometrene i sør, hvor grensa bøyer av vestover, kan man spasere rett over. Derfor har vi en fast vaktpost der om sommeren, fortsetter Fjelldal.
Klarer seg selv
Og det er ikke bare turistene som benytter seg av naturen. Mange av jegerne benytter fiskevann og elva hyppig.
– Da må de følge nøye med hvor langt unna de går. Uansett om man er på post eller på stasjonen, er man på femten minutters beredskap. Vi skal kunne være hvor som helst i teigen til Gjøkåsen på én time, påpeker han.
Om man ikke er på vakt ved Treriksrøysa, har Gjøkåsen to andre operasjonsposter utenom selve grensestasjonen. Disse postene bemannes året rundt av et vaktlag som bor der en uke eller flere i slengen.
– Jegerne vi har her på Gjøkåsen er veldig selvstendige. De kan være isolert på en fjern vaktpost i uker i strekk, og da må de klare seg selv. De har et stort ansvar tross ung alder – særlig patruljeføreren, som er ansvarlig for laget, forklarer fenrik Fjelldal.
| | UT I NATUREN: – Jegerne våre er mye ute, og da klarer de seg på egen hånd, sier fenrik Fjelldal, tredjebefal ved Gjøkåsen grensestasjon. |
Ville valgt det samme igjen
Frederik Løland Dolva er patruljefører for laget som denne uken bemanner Lyngmo, en av postene som ligger nært selve grensestasjonen. Han trives med ansvaret.
– Det er ikke noe problem når vi er godt opplært. Når vi blir tildelt de forskjellige oppgavene, vet vi hva vi skal gjøre, sier han.
Han kunne ikke tenkt seg å være noen annen plass enn på Gjøkåsen.
– Vi gleder oss selvsagt til å dra hjem på perm, men når vi er hjemme gleder vi oss også til å komme tilbake. Det er noe spesielt med å være her. Om jeg hadde fått valgt på nytt, hadde jeg uten tvil gjort det samme igjen, sier han.
– Tidligere i uka var vi ute i kanopatrulje i steiksol, og fisket gjedde. Det var herlig, gliser Dolva.
Gjøkåsen grensestasjon, etablert i 1947, huser omtrent tretti vernepliktige grensejegere og tre befal. De har ansvaret for den sørligste delen av teigen til Garnison Sør-Varanger. Der skal de opprettholde norsk suverenitet og drive militær overvåkning.
|
|
