|
– Varsku her!
ØST-FINNMARK: Over 60 år etter avslutningen på andre verdenskrig, ligger det fortsatt flust med udetonerte bomber og granater i Finnmark. Under eksplosivrydde-kommandoens årlige ryddesjau, blir fangsten gjerne tusenvis av eksplosiver.
Av Iver Gabrielsen, Forsvarets mediesenter
| | SPORES OPP: Gruppen på jakt etter tyske bomber og granater. Denne gangen ble resultatet rundt 1200 funn. Foto: Forsvaret. |
Ropene ljomer gjennom landskapet.
– Varsku her! Varsku her! Fyr her!, roper sersjant Eirik Flå.
Så smeller det, og det smeller høyt. Den massive røykskyen stiger mot himmelen.
Det var blanda drops som gikk i luften. Tyske bombekastergranater og luftvernammunisjon,
lett krydret med TNT og plastiske eksplosiver.
1200 funn var det denne gangen, tidligere år har tallet vært enda større. Det er ingen tvil om at det er nok å ta tak i.
Antall eksplosiver kan sjokkere noen og enhver. Selv om ulykker sjelden forekommer, er det all grunn til å ta utfordringen alvorlig.
– For et par år siden fant vi seks 88mm-granater to meter unna en bålplass. Hadde den bålplassen bare blitt flyttet litte grann, ville definitivt liv gått tapt, slår sersjant Flå fast.
Det er syvende året eksplosivryddegruppen er her. Gruppen er satt sammen av eksperter på området, og alle deltar frivillig. Under de to ukene de tilbringer her, blir eksplosivene søkt opp, gravd opp, fraktet bort og sprengt til himmels.
| | KLARGJØRES: Før eksplosivene kan sprenges i fillebiter, trengs det møysommelig arbeid. Kurt Sæter og Eirik Flå klargjør her for detonasjon i en hule. |
Prioriterer der folk ferdes
Eksplosivene, som i stor grad stammer fra tyske våpenlagre, befinner seg langt fra bare i de fjerneste daler og de dypeste sjøer.
Denne gangen ble det funnet tyske håndgranater i en hage i Kirkenes sentrum. Tenk på oppstyret om det samme ville skjedd på Majorstua i Oslo.
Her er det ingen stor sak, folk er vant til det.
Det er den lokale politimesteren som har bedt om hjelp fra Forsvaret til opprydningen. Områdene som blir prioritert ryddet, er stedene med størst nærhet til folk og ferdsel.
Bombene og granatene ligger som oftest godt begravd under jorda. De er ikke lette å oppdage for den gjennomsnittlige turgåer – enda vanskeligere for lekende barn.
– Området vi rydder i år er hyppig brukt til både bål- og båtliv, forteller sjefen for eksplosivryddekommandoen, Jørgen Pettersen.
Når eksplosivene er samlet opp, går turen inn i en forlatt hule. Hulen er mørk, og stødige føtter er viktig hvis man skal unngå en smell.
Tanken bak er at man må sperre av et langt mindre område om man foretar sprengningen "innendørs". Allikevel må detonasjonen utsettes
når fly fra den lokale flyplassen takser bortover rullebanen.
Det stables møysommelig, plastiske eksplosiver blir nøye plassert for å sikre at alt går i lufta.
Ledning strekkes ut fra hulen, og fra trygg avstand sørger eksplosivekspertene for at de gamle tyske bombene får akkurat samme status som den tyske okkupasjonen, redusert til historie.
| | BLÅSES TIL HIMMELS: Bombene var ment til å sikre tysk verdensdominans, men endte som en røyksky dypt inne i Øst-Finnmark. |
Som Kabul
Under andre verdenskrig var Kirkenes det nest mest nedbomba området i løpet av hele krigen, bare slått av Malta.
– Det minner om Kabul, er det blitt sagt av eksplosivoperatører.
Det er med andre ord mye som gjenstår.
– Vi kommer til å rydde i mange år framover, det er nok å gjøre i minst 20 år til, forteller Pettersen.
Det ryddes både til lands og til vanns. Under havoverflaten tar minedykkerkommandoen i et tak.
Utbredelsen av sportsdykking har ført til at det er viktigere enn før at også havbunnen er fri for restene etter krigen.
– Det har en samfunnsnyttig effekt, og folk blir glad for å bli kvitt eksplosiver som skaper redsel, forteller minedykker Dag-Owe Jensen.
Selv om det handler om dødelige materialer, finner man ikke nervøsitet blant karene som står for opprydningen.
– Det er jo en viss risiko, men den er kalkulert. Ulykker er svært sjeldne, og vi tar naturligvis ingen sjanser, slår Jensen fast.
|
|
