Forsvaret ønsker at QRFen i Afghanistan primært skal brukes til det den er etablert for: Å støtte allierte avdelinger når det oppstår en krisesituasjon. Derfor ble Nato-forespørselen om å ta et vakt- og sikringsoppdrag i sør avslått. Det betyr ikke at styrken ikke kan brukes i sør dersom en slik situasjon oppstår.

FORSVARSSJEF: General Sverre Diesen understreker at den norske styrken er trent og utrustet for stridsoppdrag. Arkivfoto: Mariann Dybdal, FMS.

1. september sendte Nato ut en forespørsel til alle de hurtige utrykningsstyrkene (Quick reaction force – QRF) i Afghanistan. Nato spurte om QRFene kunne stille som vakt- og sikringsstyrke for en leir i den sørlige delen av landet.

Den norske kontingentsjefen (NCC) henvendte seg da til sjef for Fellesoperativt hovedkvarter, viseadmiral Jan Reksten. Reksten støttet kontingentsjefens anbefaling om å takke nei til denne forespørselen.
- Den hurtige reaksjonsstyrken ble sendt til Afghanistan for å løse en annen type oppdrag. Den er trent for å rykke ut på kort varsel for å hjelpe allierte styrker som trenger det, forklarer forsvarssjefen, general Sverre Diesen.

Er en kampstyrke
Forsvarssjefen understreker at de norske avdelingene i Afghanistan er utrustet for å delta i kamp.
- Det er ikke riktig som Aftenposten skriver i dag at de norske avdelingene i Afghanistan ikke er trent og utrustet for stridsoppdrag. Den norske reaksjonsstyrken i Mazar-e Sharif er i høy grad en kampavdeling – ellers hadde den åpenbart ikke hatt noe der å gjøre. Det er riktig at vi har materiellmessige begrensninger i forhold til enkelte spesielle oppdrag, men dette er Isaf-styrkens ledelse klar over og vil måtte ta hensyn til ved en eventuell innsetting. Dette innebærer altså ingen begrensning i forhold til stridsoppdrag i sin alminnelighet, sier Diesen.

Hvilke materiellmessige mangler dreier dette seg om? Det er forhold som vi av hensyn til styrkenes egen sikkerhet ikke kommenterer.

RYKKER UT: QRFen skal være raskt på plass for å støtte allierte avdelinger når det trengs. Foto: Torbjørn Kjosvold, FMS.

Skal støtte allierte
Hvorfor har Forsvaret sagt nei til at Nato kan bruke styrken i Sør-Afghanistan?

- Reaksjonsstyrken i Mazar er i utgangspunktet en reaksjonsstyrke for nordregionen i Afghanistan. Det vil si at den skal komme mindre avdelinger som er spredt utover hele regionen til unnsetning, dersom de kommer i vanskeligheter. Det var for øvrig akkurat det som skjedde da en britisk reaksjonsstyrke kom den norske avdelingen i Meymaneh til unnsetning under kampene der i februar, sier forsvarssjefen.

Nå har Norge overtatt etter britene.
- Vår reaksjonsstyrke ivaretar altså dette oppdraget, primært for nordregionen, men hvis det kniper også for hele Natos operasjonsområde i Afghanistan. Vi har derfor sagt nei til at Isaf skulle bruke styrken til et statisk vaktoppdrag i Sør-Afghanistan, uten at det forelå et øyeblikkelig unnsetningsbehov. Oppstår det derimot en slik situasjon, vil sjefen for Isaf-styrken kunne sette inn den norske reaksjonsstyrken hvor som helst – også i Sør-Afghanistan. Det vil vi selvsagt ikke ha noen innsigelser mot, understreker generalen.

Kan bli sendt til sør
Forsvarsdepartementet utelukker ikke at norske styrker kan bli sendt til Sør-Afghanistan på et annet tidspunkt.
- Det er klart at situasjonen i Sør-Afghanistan bekymrer Nato. Under alliansens forsvarssjefsmøte i Warszawa i helgen ble derfor alle medlemsland oppfordret til å fylle opp den styrkemålsettingen som faktisk allerede er vedtatt og stille de nødvendige styrker til disposisjon. Dette er en politisk vurdering som regjeringen vil måtte ta stilling til, men det spørsmålet har altså ingen sammenheng med spørsmålet om innsetting av den norske reaksjonsstyrken fra Mazar-e Sharif i sør. Det avhenger bare av om det foreligger en situasjon som er i samsvar med reaksjonsstyrkens overordnete oppdrag og kapasitet. Gjør det først det, vil den kunne settes inn, sier general Sverre Diesen.

Hvordan vil du kommentere debatten om bruken av norske styrker til Sør-Afghanistan?
- Det er både naturlig og nødvendig at vårt utenlandsengasjement debatteres. Men jeg forutsetter likevel at de som deltar i debatten tar hensyn til to forhold. For det første bør det som sies og skrives være mest mulig presist, i hvert fall når det gjelder rene fakta. Dernest bør man huske at spekulasjoner om norske styrkers trening og utstyr, eller om hvorvidt vi vil trekke oss ut dersom våre styrker tar tap, er så godt som en direkte oppfordring om å angripe nettopp norske styrker. Ingen må tro at disse oppslagene ikke kommer Talibans strateger til kunnskap. Det er et ansvar mediene må være seg bevisst.