|
Jul på ei bru
«Jeg gråter og gråter. For Jan Erik, for jesusbarnet og for ensomheten i en full kirke. Jeg spør meg selv om det ikke er flere enn meg her i kirken som har et barn i Kabul».
Av Kristoffer Thoner og Jon Anders Skau (foto), Forsvarets mediesenter
| | MOR OG SØNN: Mens sønnen Jan Erik tjenestegjorde i Kabul i Afghanistan, skrev mamma Astrid dagbok. Nå har denne kommet i bokform. |
Slik beskriver Astrid Hansen julaften 2003. Om lag én måned tidligere var sønnen og sykepleieren Jan Erik Moseid på vei til Afghanistan. Å vite at sønnen skulle til et krigsrammet og konfliktherjet område, var til tider veldig tøft for mamma Astrid. Løsningen ble å skrive dagbok.
Dagbok ble bokutgivelse
– Jeg var så redd da han dro. Redd for at han skulle dø i en land med krig. Jeg hadde ikke kontroll og oversikt. Å skrive dagbok ble på mange måter terapi for meg, forteller Astrid.
Så var det heller ikke først meningen at skrivingen skulle resultere i boka «Broen til Kabul».
– Det var mannen min som foreslo det da Jan Erik hadde kommet hjem. Og jeg mener at jeg presenterer en type innvendig kampteknikk som gjorde at jeg klarte å leve et normalt liv, til tross for at Jan Erik befant seg milevis borte. Derfor er det etter min mening viktig å kunne dele disse tankene med andre, sier mammaen.
– Bør brukes av Forsvaret
Jan Erik, som er én av totalt fire søsken, vervet seg inn i Telemark bataljon høsten 2003. To ganger har han tjenestegjort i sanitetstroppen i Kabul, før han ga seg i Forsvaret da han kom hjem i januar i år. Den tidligere løytnanten ser verdien i en slik bokutgivelse.
– I utgangspunktet var jeg veldig imot det å gi ut bok. Nå i ettertid ser jeg at det var riktig å gjøre det allikevel, innrømmer Jan Erik.
Han mener boken nå bør inngå som et fast bidrag i Forsvarets rutinemessige forberedelser overfor familier foran internasjonale operasjoner.
– Det handler om å kunne være redde sammen. Dessuten tror jeg boken baner vei fordi den setter ord på følelser som veldig mange andre foreldre også har følt, mener Jan Erik.
Nye verdier
«Jeg gråter. Gråter av stolthet over innsatsen fra min sønn og alle de andre. (...) Noe er forandret i oss alle her, til noe positivt, tror jeg. Det er som et vennlig høytrykk over oss, lys og varme ...».
– Jo, Jan Erik sitt utenlandsopphold har nok forandret mitt syn på livet. Små problemer blir litt ubetydelige bagateller for oss nå, sier Astrid.
Selv om tankene alltid vil gå tilbake til den gangen hun feiret jul på ei bru. Tankene som vandret fra hennes hode til sønnen Jan Erik i Kabul i Afghanistan.
| | FORFATTER: Mamma Astrid Hansen brukte skrivingen som terapi mens sønnen var i Kabul. |
|
|
