|
– Trives barna, trives vi
GEILENKIRCHEN: Rundt tjue nordmenn tjenestegjør ved flybasen i Geilenkirchen i Tyskland. Men som støttemannskap har mange av disse med seg familiene sine.
Av Randi Ellingsen og Ine Eriksen (foto), Forsvarets mediesenter
| | TRIVES: (F.v.) Oliver (3) og Torinn Marhaug, Eli Mørch og Jannicke Namtvedt lever et godt liv i Geilenkirchen. – Mannen min er pilot, og pilotene er her bare for tre år. Men vi har søkt om forlengelse og har nå fått forlenget oppholdet med ett år. Men vi kunne gjerne vært lenger, sier Marhaug. |
De norske offiserene ved Awacs-basen i Tyskland er stasjonert der for tre til fire år. Dermed er det naturlig å ta med seg familien når de skal tjenestegjøre under Nato-kommando. Jannicke Namtvedt, Eli Mørch og Torinn Marhaug er alle gift med offiserer ved basen. De synes det var tøft å ta avgjørelsen om å bli med til Geilenkirchen.
| | VOKSER: Eli Mørch har vokst på å flytte til Geilenkirchen: – Jeg tør mer, tør sette meg i bilen og fare av gårde, tør hive meg utpå når det gjelder språk. |
– Den største overgangen var å ikke ha sin egen lønn, men å måtte leve på mannen min, forteller Eli Mørch.
– Men det er noe av prisen vi må betale for å ha funnet oss en partner som jobber i Forsvaret, fortsetter hun.
Tar vare på hverandre
Det er ikke så mange kvinnelige offiserer ved basen.
– Derfor er det ikke så mange menn som er i vår situasjon. For en mann kan det nok bli vanskeligere, sier Jannicke Namtvedt.
For de norske kvinnene i Geilenkirchen er en sammensveiset gjeng som støtter hverandre og stiller opp for hverandre. De har et eget nettverk, International Womens Club, som gir dem en sosial arena.
– Vi har også en fadderordning som sikrer at nye familier allerede har et nettverk når de kommer hit, forteller Marhaug.
| | SOSIALT: – Hver fredag spiser vi lunsj sammen, forteller Torinn Marhaug. Oliver er blitt kjempevenner med pilotene. |
Fadderfamiliene hjelper de nye familiene med å komme i orden og å få et sosialt kontaktpunkt.
– Bare sånne ting som å få legetime, gå til tannlegen eller finne en frisør, kan bli vanskelig. Da er det fint med en fadder som kan hjelpe til, sier Marhaug.
Barna må trives
Stort sett trives de norske forsvarsfamiliene som bor i Geilenkirchen.
– Har barna det bra, så har vi det bra, sier Namtvedt.
Hun legger til at for mange av barna – og voksne – kan det nesten bli tøffere å komme hjem.
– Hjemme i Norge forstår ikke andre hvordan det er å leve dette livet. Her deler vi opplevelsene med andre i samme situasjon, men når vi kommer hjem, har vi ikke det samme nettverket, sier hun.
De færreste av familiemedlemmene jobber i tiden de bor i Geilenkirchen. Torinn Marhaug forteller at det er stor arbeidsledighet i området. Mange benytter heller muligheten til å få mer tid sammen med barna sine.
– Men er barna over syv år, mister vi pensjonspoeng mens vi er her, påpeker Namtvedt som mener det er problematisk at de mister trygderettigheter i tiden mennene tjenestegjør ved basen.
| | FLINKE: – I begynnelsen var det tungt for barna. Men de får oppleve mye, reise rundt og lære mye nytt. Barna er flinke, sier Jannicke Namtvedt. |
Flyttevant
På spørsmål om det ikke føles langt å flytte helt ned til Geilenkirchen, smiler de tre. Som forsvarsfamilier er de vant til å flytte på grunn av ektemannens jobb, og som Mørch sier:
– Vi bodde på Andøya. Med en mann som var mye borte, var ikke overgangen så stor ved å flytte hit.
– Vi er vant til å flytte rundt. Luftforsvaret er ikke så stort, så når vi nå flytter, opplever vi at vi treffer folk igjen, legger Jannicke Namtvedt til.
– Men det er veldig trist når folk reiser. Heldigvis kommer det nye som vi kan bli kjent med, skyter Torinn Marhaug inn.
|
|
