Tre og et halvt år etter at de bidro til å bygge opp FN-misjonen på Øst Timor fikk seks norske offiserer innsatsmedaljer sendt fra Australia. Observatørmisjonen var under australsk kontroll inntil februar 2000.

Av Kjetil Eide og Kim H. Bjorheim (foto), Forsvarets mediesenter

KREVENDE TJENESTE: Observatørrollen i Øst Timor var svært krevende, spesielt i starten. (F.v.) Oberstløytnant Dagfinn Unhjem, major Bjarte Solaas og major Øyvind Johnsen fikk medaljer for sin innsats.

- Dette er absolutt en av den vanskeligste misjonene vi har hatt observatører i. Det har til dels vært en meget blodig konflikt, og det har vært klimatisk og miljømessig krevende, sier kommandør for landstridskreftene, generalmajor Sverre Diesen, ved Fellesoperativt hovedkvarter. Han forklarte hvor viktig arbeidet i utlandet er for Norges egen sikkerhet under en seremoni på Sessvollmoen torsdag, der også hjemvendte fra utenlandstjeneste andre steder i verden deltok.
- Det norske Forsvaret er ikke lenger en organisasjon som ligger på lager og venter på å bli hentet fram til en ny verdenskrig. Konflikter i verden angår Norges egen sikkerhet, derfor er utenlandsoperasjoner en av Forsvarets prioriterte oppgaver for framtiden, sier Diesen.

VERDSATT: Generalmajor Sverre Diesen markerte at utenlandsinnsats har sterk fokus for Fellesoperativt hovedkvarter.

Viktig for Norge
- Det er deres oppgave å forklare i det sivile samfunn at deres arbeid ute ikke svekker forsvaret av Norge. Dere er en spydspiss som går i tet; ingen avsporing. De folkene vi bruker ute kan vi i hvert fall bruke hjemme, fortsetter han.

Tre av de seks norske som i 1999 deltok i oppstarten av International Force East Timor (INTERFET), var til stede under overrekkelsen. Oberstløytnant Dagfinn Unhjem satt i planstaben, major Bjarte Solaas var ingeniør og major Øyvind Johnsen drev etterretning. I tillegg var oberstløytnant Brynjar Nymo, major Kjell Lamo og orlogskaptein Mads Flornes involvert i sivilt-militært samarbeid, presse og informasjon, og sanitet. Alle de norske ble spredd på forskjellige avdelinger ved det australske hovedkvarteret.

By i ruiner
- Jeg husker godt da jeg ladet opp pistolen med skarpt i Darwin (Australia), før vi fløy innover Dili (hovedstad, Øst Timor). Det brant i hele byen. Vi måtte komme oss kjapt ut av Hercules-flyet, for de ville raskest mulig bort. Ingen kom og hentet oss, selv om vi var lovet transport av Australia, sier Unhjem.

Indonesiske styrker hadde fortsatt ikke trukket seg tilbake da de ankom. Det var ikke strøm eller vindu i forlegningen deres, og taket lekket. Møblene var et par kasser. De hadde fire lommelykter; to som virket. Det ble tidlig stupmørkt. Offiserene var kledd i norsk vinterutstyr, i 40 graders varme.
- Det var utrolig primitivt, sier Unhjem. Men det gledelige var at tilstanden roet seg fort, og de merket framskritt hele tiden. Deres egne boforhold ble også bedre etter hvert. Solaas fikk i oppgave å kontrollere at kart stemte med veistystemet, og ble derfor INTERFETs første mann ut mange steder.

Mottatt som guder
- Vi ble tatt imot som guder. Folk kom mot oss og gråt. Det var en utrolig sterk opplevelse, sier han. Ved ett tilfelle ble også en av ingeniør-bilene i Solaas sitt følge beskutt av militia. Et halvt år ut i tjenesten følte han seg fysisk og psykisk utmattet, og dro derfor hjem.
- Det var mye som ikke fungerte. Du ser mye elendighet. Det ble tungt for meg, sier Solaas. Likevel vendte han tilbake i 2001. Da fikk han gjensyn med en skole de norske adopterte og støttet materielt. Utviklingen hadde vært positiv. Fra å ha 100 elever, og en lærer på 15 år, hadde den unge læreren blitt erstattet med to eldre.

Norge trakk seg ut fra Øst Timor 31. oktober 2002. FN planlegger å avslutte misjonen i juni 2004.