|
Vennlig virksomhet ved Kabul
AFGHANISTAN: ”Pencil – pencil” lyder oppfordringen når afghanske unger møter norske panserkjøretøy på patrulje nær Kabul. Og tommelen opp er tegnet de norske soldatene møter på landsbygda i Mir Bacha Kot og Shakardara.
Av Gunnar Grut (tekst og foto), Norcimic/Isaf
BARNETEKKE: Kaptein Ingrid Prestetun kommer i god kontakt med de lokale ungene
Den norske innsatsen er populær. Ungenes umiddelbare tilbakemelding er nettopp slik den norske Cimic-styrken ønsker.
Sivilt-militært samarbeid er nødvendig for å få Afghanistan på rett kjøl etter 23 års borgerkrig. Den norske Cimic-styrken (Civil-Military Cooperation) bidrar til å få sivilsamfunnet "på stell" i et gammelt frontlinjeområde i Kabul provins.
Tegn på optimisme
Skoler, helse og vann er hovedsatsingsfelt for de 15 norske soldatene som daglig tråler teigen i Shakardara og Mir Bacha Kot. Oftest underveis til et møte med en lokal malik, som landsbylederen tituleres utover på landsbygda i Afghanistan. Ungene langs veien er optimister – de viser tommelen opp til de norske soldatene. Mer enn noen andre nyter de godt av den stabilitet den internasjonale sikringsstyrken Isaf bidrar til.
Først ganske nylig har det vært mulig å starte bygging av nye skoler til erstatning for improviserte samlinger under skyggen av et tre eller i et telt.
Jentene blir synlige
I den norske ansvarsteigen er det i dag drøyt 26 000 skoleelever i norsk grunnskolealder, og omtrent samtlige mangler fortsatt pult og stol - de fleste også noe som ligner på et klasserom. Bare 3000 av elevene er jenter, selv om mange av de lokale malikene nå ber om støtte for å få flere av landsbyens døtre på skolebenken.
Utdanning for jenter var tabu under talibanstyret. I dag opplever jentene en ny hverdag. Det hvite sjalet erstatter den blå burkaen for skolejentene, som blir flere og flere for hver dag. Det norske Cimic-elementet har også en kvinnelig offiser, noe som er avgjørende for å få kontakt med kvinnene og jentene. Nordmennene viser at kvinner teller med - og viser i praksis hvilken ressurs kvinner er for de ulike utviklingsprosjektene.
KONTAKT: Selv om kontrastene er store, kommer lokalbefolkningen og norsk Cimic-personell godt over ens.
Skoler bygges
De norske militære har med støtte fra Utenriksdepartementet satt i gang bygging av to skoler foreløpig. Arbeidet er satt ut til lokale kontraktører, som bruker landsbyens egen arbeidskraft i bestrebelsene på å få undervisningen inn i mer egnete lokaler. For å avhjelpe situasjonen er det også blitt spredt en del skolemateriell i samarbeid med distriktets skolemyndigheter.
Trenger vann
Vann er en annet sentralt satsingsfelt. Etter fire års tørke kom endelig snøen og regnet sammen med Isaf-troppene. Utfordringen blir nå å kanalisere vannet til gamle vanningssystemer som har ligget brakk på grunn av krigshandlingene. Sand og slagg må fjernes. Landsbyfolket må igjen løfte i flokk for å få fordelt vannet fra de tradisjonelle karezene - dype brønner oppe i dalsidene.
Ungene nyter å bade i kildene. De norske vaktmannskapene kunne nok også tenkt seg en dukkert i varmen, men er henvist til å beholde sin skuddsikre vest og utrustning på. Sikringsoppdraget er nødvendig.
Ikke alle afghanere er like fornøyde med utlendingenes inntog. Den 13. mai i år ble to norske offiserer skutt og såret i et attentat i Dako ye-Bala. Hårfin balanse
Skal den afghanske overgangsregjeringen til Hamid Karzai vinne legitimitet hos sitt folk, må den spinne sin tilværelse langs en hårfin line av kompromisser. Den internasjonale sikringsstyrken utgjør et utgangspunkt. Afghanerne må selv forankre sin framtid i en dialog om hvordan landet skal styres.
Heller enn "rule of gun" trengs det "rule of law", hevder en malik. For å kjenne loven er det en fordel å kunne lese. Det lærer afghanske unger i dag. Det er lett å bli overtalt av en kar med gevær. Det vet den jevne afghaner kanskje bedre enn noen annen.
Å bli overbevist er imidlertid noe annet. Da er blyanten et bedre redskap enn geværet. Blyanten gjør ungene i stand til å skrive sin egen historie.
|
|
