|
Sjefen slår an tonen
SHAIBA, SØR-IRAK/OSLO: Da oberst Hugo Østreng sa ja til å være kontingentsjef i Irak, visste han at oppdraget var farefullt og en stor utfordring. Likevel tok han fela og fiskestangen med i bagasjen.
Av Jahn Rønne, Forsvarets mediesenter
HØYTID: Oberst Hugo Østreng bidro til å skape stemning under den enkle, men spesielle gudstjenesten første søndag hovedstyrken var i Sør-Irak. Foto: Torbjørn Kjosvold, FMS
Du skal ha is i magen og en stor porsjon sinnsro når du påtar deg ansvaret for 150 nordmenn i et brennhett område. Brennhett både bokstavlig og i overført betydning.
Kontingentsjef Hugo Østreng, som for ti år siden tjenestegjorde ett år i Sinai, hadde både sinnsro og åndsnærværelse nok til å ta med seg noen av sine kjæreste hobbyeiendeler da han i sommer la i vei til nytt oppdrag i Midtøsten.
Slo an tonen
- Jeg må ta meg tid til å koble av innimellom, uttalte han i juli, mens han strøk lekent over hardingfela og lot noen norske toner smyge prøvende ut på innsiden av teltveggen.
Og da den norske og den britiske feltpresten holdt felles gudstjeneste i leiren i juli, første søndag etter de norske soldatenes ankomst, var det Hugo Østreng som slo an den høytidlige tonen.
Da lød både ”På solen jeg ser” og "Amazing Grace" fra hans selvbygde hardingfele.
Utstyrt med penn og papir i tillegg, har han benyttet anledningen til å forevige tanker fra oppholdet i form av dikt. En hobby han også har bedrevet i flere år.
SJEF: Oberst Hugo Østreng har ansvar for alt norsk militært personell i Irak. Foto: Torbjørn Kjosvold, FMS
Skitt fiske
Det var etter den første rekognoseringsturen i mai at han vurderte muligheten til å ta med seg strengeinstrument og fluestang, og han har ikke angret. Skjønt fiskestangen har han hatt mindre anledning til å bruke.
- Men jeg har prøvd noen kast innenfor et bevoktet område oppe ved Babylon, forteller Østreng. Det er der fem norske offiserer er med i det polsk-ledete divisjonshovedkvarteret. Han synes ikke det var noen stor tilfredsstillelse å kaste med flue der det ikke var rare fisken å få.
Krevende jobb
Det er likevel helt andre ting oberst Hugo Østreng har konsentrert seg om mesteparten av tiden han har vært kontingentsjef, enn å dyrke sine hobbyer. Likevel er det avkoblingen som trolig har gitt ham nye krefter til stadige utfordringer.
- Det har vært en krevende jobb - hver eneste dag, hele tiden, forsikrer han bare noen uker før han og den første kontingenten reiser hjem.
Han forteller at sikkerheten for soldatene har vært blant de største utfordringene, derfor ble det i starten lagt vekt på å ha kontroll ved hjelp av god utrustning og gode rutiner.
Da hovedstyrken var på plass i området i juli, var Østreng også opptatt av at soldatene skulle komme hjem igjen faglig styrket. Han håper det er tilfelle.
- Noe av det som har gjort størst inntrykk i løpet av disse månedene, er utholdenheten og dyktigheten til det norske personellet, sier han. BRO-BYGGERE: Det norske soldatene har gjort en imponerende innsats for å få orden på noe av infrastrukturen i Sør-Irak. Foto: Ingeniørkompaniet
- Urettferdig kritikk
Kontingentsjefen har fulgt med på debatten i Norge om det norske ingeniørbidraget i Irak, men han kjenner seg ikke igjen i fremstillingen i mediene av styrken og det den utfører.
- Vi som har tjenestegjort her har ikke opplevd oppdraget som kontroversielt og komplisert. Vi har gjort det vi er sendt ut for å gjøre. Vi løser oppdrag hver eneste dag, og vi ser at utviklingen her går sakte i riktig retning.
Oberst Østreng har ikke problem med å skjønne at noen hjemme er skeptiske til oppdraget, men han synes det må skilles klart mellom det politiske og det styrken faktisk utfører. Når Norge først har sendt sitt bidrag til Irak, må ikke soldatene bli skadelidende, mener han. De fortjener honnør for innsatsen.
Middag med soldater
I to omganger har han fått soldatene hjem på permisjon til Norge for at de skulle få avbrekk fra tjenesten i Irak. Selv har han vært hjemom, blant annet på rypejakt i norske skoger. Men julen tilbringer han sammen med soldatene i ingeniørkompaniet.
- I min tid i Forsvaret har jeg spist de fleste julemiddager sammen med soldater, forteller han. Ikke minst har han gode minner om det fra tiden i garnisonen i Porsanger.
|
|
