Er postmoderne militærmakt å vinne krigen eller å vinne freden? Det var temaet som ble debattert da Forsvarets stabsskole og Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) inviterte til årets Militærmaktseminar.

Av Marita I. Wangberg, Forsvarets mediesenter

FÅR HJELP: Norske styrker hjelper iblant også sivile. Sykepleier Viken bytter sterile bandasjer på brannsårene til afghanske Shamael (10) i Kabul. Arkivfoto: Torbjørn Kjosvold, FMS.

De internasjonale operasjonene blir stadig mer kompliserte. Det er ikke bare den tradisjonelle krigen som skal vinnes, det internasjonale samfunnet skal også bidra til å stabilisere området og bygge demokrati etter at kamphandlingene er over. Til konfliktområdene kommer også sivile, humanitære organisasjoner som skal drive nødhjelp og bistand.

På årets militærmaktseminar ble ulike problemstillinger tatt opp. Kan Norge ha raske reaksjonsstyrker og samtidig bidra med stabiliseringsstyrker til fredsoperasjoner som varer i lengre tid? Hvordan kan man samordne den sivile og militære innsatsen i et område, uten å tråkke hverandre på tærne? Og hvor bør grensen for samarbeidet mellom militære styrker og humanitære organisasjoner gå?

Prinsipp eller pragmatikk
Et dilemma ble trukket frem: Man tenker seg at det er sterkt behov for humanitær hjelp i et område i nordlige Afghanistan, men transportveiene er dårlige. Den eneste muligheten for å nå frem med nødvendig mat og medisiner er å bruke militære helikoptre. Bør humanitære organisasjoner da bruke denne muligheten, eller la være for å unngå sammenblanding av humanitær hjelp og militære styrker? Noen av de bærende prinsippene for humanitær hjelp er at den skal være nøytral, ikke-diskriminerende og ikke ta side for noen av partene, mens militær makt naturlig nok er i området med et klart mål for øyet.

NØYTRAL: Generalsekretær Jonas Gahr Støre ømsker ingen sammenblanding mellom humanitær og militær. Foto: Norges Røde Kors.

Generalsekretær i Norges Røde Kors, Jonas Gahr Støre, var helt klar på at hans organisasjon ikke ønsker noen som helst sammenblanding mellom humanitære og militære bidrag.

- Genève-konvensjonene sier at mennesker i nød har rett til å få hjelp, uansett hvilken side av konflikten de står på. Humanitær hjelp skal ikke være politisk. Røde Kors vil aldri være en del av en politisk eller militær organisasjon, sa han.

- Nøytralitet fungerer
Det har den siste tiden vært fokusert på at humanitære organisasjoner lever utrygt i Afghanistan og Irak. Røde Kors-sjefen sier at han aldri ville godtatt militær væpnet sikring. Det viktigste for han er å opprettholde nøytraliteten.
- Det finnes mange eksempler på at nøytralitet fortsatt fungerer. I for eksempel Kongo har partene respekt for at Røde Kors er nøytrale, og at alle taper på å angripe oss.

Sikkerhet viktigst
Norske styrker har blant annet bidratt til oppbygging av infrastruktur og skoler i Kosovo, Irak og Afghanistan. Gahr Støre sier at det viktigste humanitære bidraget militære styrker bør gi, er å sørge for sikkerhet og stabilitet. Han understreket at han ikke har noe i mot at soldater gjør ”gode gjerninger”, men liker ikke at militære gir humanitær hjelp for å bygge sympati i konfliktområdet.
- Jeg ser samtidig at militære bør kunne gi hjelp. Men dette må være siste utvei, ikke første, sa han.

Bør snakke sammen
Seniorrådgiver Manuel Bessler ved FNs kontor for humanitære saker sa at noen humanitære organisasjoner alltid setter prinsippet om nøytralitet først, mens andre har en mer praktisk tilnærming. Han oppfordret de militære og sivile aktørene til å snakke mer sammen.
- Det er viktig å vite hvem som er i ens eget område og hva de driver med. Man må etablere en kontakt og klargjøre roller og forventninger før en situasjon oppstår. Dersom den første kontakten skjer når en organisasjon plutselig må ha militær hjelp, for eksempel til en evakuering, kan det være for sent, sa han.

Bessler ba de ulike partene vurdere og diskutere hva de kunne hjelpe hverandre med av for eksempel informasjon, transport og eskorte. I noen operasjoner, som etablerte fredsoperasjoner som er godtatt av partene, mente han at et bredere samarbeid kunne være aktuelt.

Siste utvei
Brigader Robert Mood, sjef for Hærens transformasjons- og doktrinekommando, understreket at militære styrker er et verktøy for den politiske ledelsen, men at de skal brukes som siste utvei.

Han la vekt på hvor viktig det er at Norge bidrar internasjonalt – både som et signal til våre allierte og for å trene opp relevante styrker.
- Vi trenger akkurat samme styrker nasjonalt som internasjonalt. Internasjonale operasjoner er den beste måten å produsere et nasjonalt forsvar på.

- Fred biprodukt
PRIO-forsker Kristian Berg Harpviken tok opp situasjonen i Afghanistan, der han mener at kampen mot terror har vært viktigere for de allierte styrkene enn stabiliseringen av landet.
- Stabiliseringsstyrken ISAF har fått langt mindre ressurser enn operasjon Enduring Freedom, som skal bekjempe terror. Fredsdelen er bare et biprodukt, sa han.

Andre foredragsholdere på Militærmaktseminarets var Magnus Eriksson fra Forsvarets stabsskole, Steen Petersen fra den tyske Nato-kommandoen Allied Rapid Reaction Corps, Håvard Håvoll fra Forsvarets skolesenter, Stein Erik Nodeland, generalinspektør for Luftforsvaret, Rune Jakobsen, stabssjef i Hæren, Stein Ørnhøi, tidligere stortingsrepresentant for SV, og Sverre Lodgaard, direktør for NUPI. Det var også satt av tid for debatter. Over 200 personer deltok på seminaret.