KOSOVO: Delta 9, dette er Delta 1. Ute av camp, over. Det er mottatt, slutt. Delta 9, dette er delta 1, vi passerer Hawk.

Av løytnant Stian Roen, presse- og informasjonsoffiser, de norske Kosovo-styrkene

LIVVAKTER: Kjøreferdighetene ligger på et meget godt nivå når du er livvakt. Sjåføren tenker alltid på en utvei hvis overraskelser skulle dukke opp.

Tre store kjøretøy er på vei fra den norske leiren sørøst i Kosovo til Pristina sentrum med en pengegave til en kreftsyk lokal arbeider, som jobber for de norske styrkene i Kosovo. Det er mange forskjellige meldingspunkter som er avtalt på veien fram til målet.

Jeg måtte i siste liten steppe inn for oberst John Hukkelås, norsk styrkesjef i Kosovo, med de innsamlede pengene og god bedringskortet den lokale kreftsyke arbeideren skal få. Sannsynligvis for første og siste gang blir jeg behandlet som en VIP (very important person) når jeg er ute på oppdrag.

Før avreise:
- Dere trenger ikke å kjøre VIP-opplegget deres, forteller jeg til Force Protection gutta like før avreise.
- Vi kjører som planlagt, lyder det kjapt fra en av gutta, profesjonelle som de er til fingerspissene.

Force Protection er styrkebeskyttelsesbidraget til de norske styrkene i Kosovo. Gutta fra basesett 1 på Ørland hovedflystasjon består av noen få offiserer, men for det meste er det grenaderer. De fleste har vært på utenlandsoppdrag før.
- Mange av oss har erfaring fra ulike utenlandsoperasjoner. Libanon, Afghanistan, Irak og noen av oss har vært i Kosovo før, forteller Geir Frode, sjef for laget som er i Kosovo nå.

Jeg blir geleidet ut i bilen, passet på for hvert skritt jeg tar, dørene blir holdt oppe for meg, mens blikket under de svarte solbrillene til livvaktene følger nøye med. Vel inne i bilen venter kaldt vann og frisk frukt.

Tilbake på veien:
Bilene kjører så tett sammen at ingen andre biler våger seg å kjøre forbi for å spre kortesjen. Jeg sitter i den første bilen, og bil nummer to ligger få meter bak, litt ut til venstre og lengst mulig mot midtsreken av veien i 80 kilometer i timen. Jeg har aldri følt meg så trygg noen gang. Bilene som ligger bak, og så tett midtstreken skal også fortelle eventuelle andre som ønsker å hindre transporten, at her burde de ikke prøve seg. Da får de en stor og tung bil å hanskes med.

- Det varierer hvilken bil VIPen sitter i. Noen ganger er det den første, andre ganger den andre eller siste. I dag har vi også valgt en lavprofil. Det betyr at vi skal følge trafikken og være mest mulig anonyme. Gli inn i miljøet, forteller Anders, som passer på meg.

Ned til minste detalj er oppdraget planlagt, men gutta er alltid forberedt på overraskelser.
- Det hører med til jobben vår. Da tar vi en strakarmsløsning, forteller Geir Frode.

Bilene rapporterer stadig tilbake til vakta, nøyaktig hvor de befinner seg mens vi kjører mot Pristina. På veien plukker vi opp oberst Karl Henrik Fossmann, senior nasjonalrepresentant for stabsoffiserer ved Kfors hovedkvarter i Kosovo, søsteren til den kreftsyke lokale arbeideren og en tolk. Ferden går mot en høyblokk i sentrum av Pristina. Vi får streng beskjed om å sitte i bilene med dørene låst. Force Protection klarerer område før vi går ut av bilen.

Vi får overlevert pengene. 3600 euro, nærmere 30 000 norske kroner til familien, som både er rørt og svært takknemlige. I Kosovo har man ikke et offentlig system slik vi kjenner fra Norge. Her må det betales av egen lomme for operasjoner, cellegift, medisiner med mer. Det føles utrolig godt å kunne hjelpe i en vanskelig tid for denne familien. På vei ut igjen blir vi fotfulgt av livvaktene. Oppdraget er en suksess. Neste gang kan det være et skarpt oppdrag. Da vil nok jeg sitte i en helt annen bil. Men moro var det å være VIP for en dag. Å se Force Protection utøve sin jobb på så nært hold er få forunt.