I følge Utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 § 6 må utlending som ønsker å ta arbeid i riket ha arbeidstillatelse. Med hjemmel i lovens § 5 annet ledd er det gitt forskrift av 21. desember 1990, Utlendingsforskriften (utlf.) som fastsetter nærmere regler for muligheten til å få arbeidstillatelse.
Grunnvilkårene fremgår av utlf. § 2. Det nærmere grunnlag fremgår hovedsakelig av utlf. §§ 3 til 5a.
Arbeidstillatelse til borgere som ikke omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen skal som hovedregel være gitt før innreise til riket, jf. utlf. § 10. Søknad fremmes direkte for norsk utenriksstasjon i det land søkeren er borger av, eller gjennom norsk utenriksstasjon i det land der søkeren har hatt arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse de siste seks måneder.
Søkere som har fagkompetanse eller søkere som søker tillatelse om sesong-/feriearbeid kan imidlertid søke fra riket dersom de
Det er et vilkår at søkeren ikke oppholder seg i riket i forbindelse med søknad om asyl eller i påvente av utreise etter avslag på asylsøknad. Søknaden fremmes gjennom politiet i det distrikt søkeren har sitt faste opphold. Se mer i punkt 3 og 7 nedenfor.
Vedtak om arbeidstillatelse treffes av Utlendingsdirektoratet, eventuelt av politiet eller utenriksstasjoner som er gitt særlig myndighet, jf. utlf. § 13. Første gangs søknad om arbeids- eller oppholdstillatelse gis vanligvis for ett år, jf. utlendingsloven § 7.
Arbeids- og velferdsetaten har altså ikke vedtaksmyndighet i saker om arbeidstillatelser, men er i utlf. og i nærmere fastsatte retningslinjer likevel tillagt enkelte oppgaver i forbindelse med behandlingen av søknader om arbeidstillatelse. I hovedsak er Arbeids- og velferdsetatens oppgaver knyttet til vurderinger av behovet for utenlandsk arbeidskraft.
Arbeids- og velferdsdirektoratet beskriver i dette rundskrivet rutinene for Arbeids- og velferdsetatens behandling av arbeidstillatelser etter utlendingsforskriften.
I avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeid (EØS), gjelder prinsippet om fri beveglighet for personer, jf artikkel 28 - 35. Særlige regler om arbeids- og oppholdstillatelse for EØS-borgere er derfor tatt inn i utlendingsloven og utlf. De samme prinsipper gjelder også for borgere av land som er parter i EFTA konvensjonen, jf. kapittel VIII Artikkel 15B(I praksis vil dette ha betydning for borgere av Sveits)
Utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, kan uten særskilt tillatelse reise inn i Norge og ta opphold her i inntil tre måneder, eller inntil seks måneder hvis vedkommende er arbeidssøkende, jf utlendingsloven § 50 og utlf. § 172.
Utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen og som har arbeid eller søker arbeid i riket ut over tidsfristene nevnt ovenfor, må ha oppholdstillatelse. Første gangs oppholdstillatelse kan søkes etter innreise og skal rettes til politiet på oppholdsstedet. Vedtak om oppholdstillatelse treffes av Utlendingsdirektoratet eller av politiet når det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt.
Utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, har etter søknad i utgangspunktet rett til oppholdstillatelse dersom reisedokumentet søkeren er innreist på legges frem, og det dokumenteres at søkeren i hovedsak er arbeidstaker, skal drive ervervsvirksomhet eller skal være yter eller mottaker av tjenester i riket. Det samme gjelder EØS-borger som er utdanningssøkende og opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon. Det er her et vilkår at formålet med oppholdet hovedsakelig er å gjennomføre en yrkesrettet utdanning, at søkerens underhold er sikret og at søkeren avgir en erklæring om det, og at søkeren er omfattet av en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet i Norge. EØS-borger som på annen måte har tilstrekkelig underhold, og søkeren omfattes av en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet i Norge har også krav på oppholdstillatelse.
Utlendinger som arbeider i riket og som hovedregel returnerer til bopel på annen EØS/EFTA-stats område minst en gang i uken, er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse. De skal imidlertid melde seg for politiet innen en uke etter at arbeidet er tiltrådt.
Nordiske borgere trenger ikke tillatelse for å arbeide i Norge.
Fra 1. mai 2004 ble EU, og dermed også EØS-området, utvidet med 10 nye land. De nye landene er Polen, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta og Kypros. For borgere fra disse landene, med unntak av Kypros og Malta, vil det i en overgangsperiode være enkelte begrensninger i forhold til den frie bevegelighet for arbeidstakere som gjelder for dagens EU/EØS-borgere. Overgangsreglene vil gjelde i 2 år med mulighet for forlengelse.
Saksbehandling av den enkelte søknad om oppholdstillatelse som arbeidstaker skal ivaretas av politiet/UDI. Arbeids- og velferdsetatens oppgave vil være knyttet til service og informasjon i forhold til arbeidsmarkedet og eventuelt vurdering av dagpenger.
Hovedinnholdet i overgangsreglene:
Overgangsreglene gjelder ikke for:
Politiet/UDI kan gi nærmere informasjon om grensedragningen i det konkrete tilfellet.
Uavhengig av de begrensninger som er omtalt ovenfor, har borgere fra de nye EU-landene rett til å reise til Norge for å søke arbeid og oppholde seg her som arbeidssøker inntil 6 måneder for egen regning, ev. de første 3 måneder med dagpenger fra hjemlandet (E-303). De har krav på samme bistand fra Arbeids- og velferdsetaten som arbeidssøkere fra nåværende medlemsland.
