H.nr. 40 Del 4 - Beslutning nr. 121 av 21. april 1983 om fortolkningen av artikkel17 nr.7 i forordning (EØF) nr. 574/72 når det gjelder tilståelse av proteser, større bandasjer og andre større naturalytelser

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Internasjonal enhet 01.11.2005,

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/97 (eøs1), se listen over EØS-tilpasninger om trygd.

De europeiske fellesskaps administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere har -

under henvisning til artikkel 81 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, som pålegger den å behandle alle fortolkningsspørsmål som oppstår i forbindelse med bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71og senere forordninger,

under henvisning til artikkel 17 nr. 7 i forordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972 som fastlegger framgangsmåter for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71, sist endret ved forordning (EØF) nr. 2793/81 av 17. september 1981, og

ut fra følgende betraktninger:

Det er viktig å få klarlagt om bestemmelsen i artikkel 17 nr. 7 i forordning (EØF) nr. 574/72, i følge hvilken tilståelse av naturalytelser i de tilfeller som er omhandlet i beslutning nr. 116, foretatt av bostedets institusjon, kan gi anledning til en begrunnet innsigelse fra den kompetente institusjon, medfører at omfanget av slike ytelser avhenger av bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning, når det ikke er tvingende nødvendig å yte slike naturalytelser straks.

Når det fastsettes i artikkel 19 i forordning (EØF) nr. 1408/71 nr. 1 bokstav a) at naturalytelser på bostedslandets territorium skal gis av institusjonen på bostedet i henhold til bestemmelsene i lovgivningen denne institusjonen anvender, avgrenser den nevnte artikkel klart anvendelsesområdet for lovgivningen i den kompetente stat om naturalytelser.

Som følge av dette kan den kompetente institusjon, når artikkel 17 nr. 7 i forordning (EØF) nr. 574/72 hjemler adgang for denne institusjonen til å gi en begrunnet innsigelse, ikke gjøre innsigelse mot tilståelse av en ytelse som følger av anvendelsen av bostedsstatens lovgivning med den begrunnelse at slik ytelse ikke har hjemmel i den lovgivning som institusjonen anvender.

Bestemmelsen i artikkel 17 nr. 7 tar imidlertid sikte på å gjøre det mulig for den kompetente institusjon, når den skal gjøre opp for de faktiske utgifter i forbindelse med naturalytelser som er gitt av bostedets institusjon, å foreta kontroll av tilståelse av kostbare ytelser for å unngå misbruk, og det bør angis nærmere hvilke kriterier som skal legges til grunn når denne institusjonen skal begrunne sin innsigelse.

Beslutningen er truffet på vilkårene fastsatt i artikkel 80 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 1408/71, ‑

truffet denne beslutning:

1. Omfanget av ytelsene nevnt i artikkel 17 nr. 7 i forordning (EØF) nr. 574/72 skal alene avgjøres av bestemmelsene i den lovgivning som bostedets institusjon anvender.

2. I tilfellene nevnt i beslutning nr. 116, når det ikke er tvingende nødvendig å gi naturalytelser straks, skal den kompetente institusjon, med henblikk på en eventuell innsigelse mot tilståelse av en naturalytelse, særlig vurdere om det er rimelig fra et medisinsk synspunkt å gi en slik ytelse, og særlig når institusjonen allerede selv har gitt en tilsvarende ytelse.

3. Denne beslutning får tilsvarende anvendelse med hensyn til fortolkningen av bestemmelsen i artikkel 60 nr. 6 i forordning (EØF) nr. 574/72.

4. Denne beslutning erstatter beslutning nr. 82 av 22. februar 1973. Den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende (C 193 av 20.07.1983, s. 10) og får anvendelse fra 1. januar 1983.