H.nr. 40 Del 4 - Beslutning nr.85 av 22. februar 1973 om fortolkningen av artikkel57 nr.1 i forordning (EØF) nr. 1408/71 og av artikkel67 nr.3 i forordning (EØF) nr.574/72 om fastsettelse av hvilken lovgivning som får anvendelse og ...

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Internasjonalt kontor 01.07.2005,

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/97 (eøs1), se listen over EØS-tilpasninger om trygd.

De europeiske fellesskaps administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere har -

under henvisning til artikkel 81 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, som pålegger den å behandle alle fortolkningsspørsmål som oppstår i forbindelse med bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71og (EØF) nr. 574/72, og

ut fra følgende betraktninger:

Beslutning nr. 62 opphørte å gjelde da forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 trådte i kraft, men av hensyn til bestemmelsene i nevnte forordninger bør det treffes en ny beslutning som fastsetter vilkårene for at den institusjon som har mottatt melding om yrkessykdom i henhold til artikkel 67 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 574/72, skal tilstå ytelser.

I henhold til artikkel 57 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 1408/71 kan en arbeidstaker, som har pådratt seg en yrkessykdom og som har utført en aktivitet sammenhengende eller skiftevis på territoriet til flere medlemsstater, som må antas å kunne føre til den berørte sykdommen, utelukkende motta godtgjørelse etter den medlemsstats lovgivning, der den berørte person sist oppfylte vilkårene, og som ikke nødvendigvis trenger å være den siste av disse staters lovgivning.

I henhold til artikkel 67 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 574/72, skal den kompetente institusjon i den medlemsstat på hvis territorium personen som har pådratt seg en yrkessykdom sist utførte en virksomhet som kunne føre til den berørte sykdommen, når institusjonen vedtar at vedkommende ikke oppfyller vilkårene fastsatt i den lovgivning den anvender, underrette den kompetente institusjonen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende tidligere utførte en slik virksomhet.

Den nedsettelse av arbeidsevnen til en viss minste uføregrad som etter lovgivningen i visse medlemsstater er et vilkår for tilståelse av en pensjon for en yrkessykdom, utgjør et av de vilkårene som er nevnt i artikkel 57 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 1408/71 og artikkel 67 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 574/72.

Institusjonen i en medlemsstat hvis lovgivning stiller vilkår om en minste uføregrad for tilståelse av pensjon for en yrkessykdom, er alene kompetent til å avgjøre om vilkårene fastsatt i denne lovgivningen er oppfylt, for så vidt vedkommende etter å ha mottatt underretningen omhandlet i artikkel 67 nr. 3 i den nevnte forordning (EØF) nr. 574/72, ikke har satt fram klage.

Beslutningen er truffet på vilkårene fastsatt i artikkel 80 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 1408/71, ‑

truffet denne beslutning:

1. Den institusjonen som har mottatt en melding om en yrkessykdom i henhold til artikkel 67 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 574/72, skal tilstå ytelsene og ta hensyn til bestemmelsene i artikkel 57 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 1408/71 dersom den personen som har pådratt seg en yrkessykdom oppfyller vilkårene fastsatt i lovgivningen den anvender, også i tilfeller da vedtaket om å avslå kravet, gjort av den institusjonen som har sendt meldingen, bygger på det faktum at uføregraden til den personen som har pådratt seg en yrkessykdom er mindre enn den minste uføregraden som er fastsatt i lovgivningen den sistnevnte institusjonen anvender.

2. Denne beslutning er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende (C 75 av 19.09.1973, s. 17). Den får anvendelse fra 1. oktober 1972 i de seks medlemsstatene som grunnla Fellesskapet og, i henhold til tiltredelsestraktaten, fra 1. april 1973 for de tre nye medlemsstatene.