Hovednr 52 § 6 - Konvensjon 6 februar 1931 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inne­holdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål med sluttprotokoll, endret ved overenskomster 26 mars 1953,, ...

I Ekteskap

Artikkel 1

Søker statsborger i en kontraherende stat prøving av ekte­skapsvilkårene eller lysing hos en av de andre staters myndig­heter, blir hans rett til å inngå ekteskap å prøve etter loven i denne stat, såframt en av brudefolkene er bosatt der, og ellers etter loven i den stat hvor han har statsborgerrett. Sistnevnte lov skal likevel alltid anvendes om vedkommende søker krever det. Skal retten til å inngå ekteskap prøves etter statsborgerlandets lov, kan vedkommende myndighet kreve at retten godtgjøres ved ekteskapsattest utstedt av statsborgerlandets myndigheter.

Kreves det ved prøvingen av ekteskapsvilkårene i en kontraherende stat etter denne stats lov ikke samtykke til ekteskapet fm foreldre eller verge, skal det for person som er bosatt i en annen kontraherende stat tas hensyn til krav om slikt samtykke etter bopellandets lov.

Om prøvingen og lysingen gjelder for øvrig loven i den stat som vedkommende myndighet tilhører.

Artikkel 2

Har prøving av ekteskapsvilkårene eller lysing funnet sted hos en kontraherende stats myndighet, kan vigsel, så lenge prøvingen eller lysingen er gyldig, foretas av en annen kontra­herende stats myndighet uten ny prøving eller lysing. Dette gjelder uansett om brudefolkene har statsborgerrett i en kontra­herende stat.

Om vigselen gjelder for Øvrig loven i den stat som vigsel­myndigheten tilhører.

Artikkel 3

Rettsvirkningene av ekteskap mellom personer som er og ved inngåelsen av ekteskapet var statsborgere i de kontraherende stater, skal i henseende til ektefellenes formueforhold bedømmes etter loven i den av statene hvor ektefellene ved inngåelsen av ekteskapet bosatte seg. Har begge ektefeller senere bosatt seg i en annen av statene, skal denne stats lov i steden komme til anvendelse, for så vidt der ikke handles om virkningen av en rettshandel som tidligere er foretatt.

En ektefelles adgang til å råde over fast eiendom eller over rettighet som er likestilet dermed, skal, når eiendommen ligger i en av statene, alltid bedømmes etter loven i denne stat.

Artikkel 4

En ektepakt mellom personer som er og ved ekteskapets inngåelse var statsborgere i de kontraherende stater, og som da bosatte seg i en av statene, skal i henseende til formen anses for gyldig i enhver av de kontraherende stater, ikke bare når den lov som etter artikkel 3 var bestemmende for ektefellenes formues­forhold, er iakttatt, men også når ektepakten oppfyller form­forskriftene i den stat hvor partene eller en av dem hadde statsborgerrett.

Enhver av statene kan gjøre en ektepakts virkning overfor tredjemann avhengig av at den er tinglyst eller anmeldt til retten overensstemmende med der gjeldende lov. 1)

---

1) Ved kgl. resolusjon 14 desember 1973 er fastsatt:

"Med heimel i lovens § 1, jfr. konvensjonens artikkel 4 annet ledd, fastsettes følgende bestemmelse om tinglysing som vilkår for at en ektepakt som omfattes av konvensjonen, skal ha virkning overfor tredjemann:

"Dersom ektefellene eller den av dem som vil påberope ektepakten overfor tredjemann, bosetter seg i Norge, eller dersom ektepakten gjelder fast eiendom i Norge, kommer norske rettsregler om tinglysing som vilkår for ektepaktens virkning overfor tredjemann i alle fall 61 anvendelse."

Artikkel 5

Krav om opphevelse av formuesfellesskapet mellom ektefeller som nevnt i artikkel 4, avgjøres i den stat, hvor begge ektefeller er bosatt. Bor de i forskjellige stater, treffes avgjørelsen i den stat, hvor den mot hvem kravet er rettet, har bopel, eller hvis han er bosatt i Finland, i den stat hvis lov etter artikkel 3 er bestemmende for ektefellenes formueforhold.

Artikkel 6

Artiklene 3 - 5 angår ikke ekteskaper hvis rettsvirkninger etter loven i noen av de pågjeldende stater skal bedømmes etter den eldre ekteskapslovgivning.

Artikkel 7

Krav om separasjon eller skilsmisse mellom statsborgere i de kontraherende stater avgjøres i den stat hvor begge ektefeller er bosatt, eller hvor de senest har hatt bopel samtidig og en av dem fremdeles er bosatt.

Kan kravet ikke etter første ledd avgjøres i noen av statene, kan avgjørelsen treffes i en stat, hvor en av ektefellene har statsborgerrett.

Skilsmisse på grunnlag av separasjon kan i ethvert tilfelle meddeles i den stat hvor begge ektefeller har stasborgerrett.

Artikkel 8

I forbindelse med krav om separasjon eller skilsmisse kan der, av samme eller annen myndighet, også treffes avgjørelse om midlertidig opphevelse av samlivet, deling av formuen, skade­erstatning, underholdsplikt og omsorgen for barna.

Senere avgjørelser om underholdsplikt eller omsorgen for barna treffes i den stat hvor den ektefelle mot hvem kravet reises, er bosatt, også når der handles om endring av en beslutning som er truffet i en annen av statene. Er loven i den stat hvor der er truffet en avgjørelse om separasjon eller skilsmisse til hinder for senere fastsettelse eller forhøyelse av underholdsbidrag til en separert eller fraskilt ektefelle, kan avgjørelse herom heller ikke treffes i de andre stater.

Artikkel 9

Ved avgjørelser som omhandles i artiklene 7 og 8, anvendes i hver stat den der gjeldende lov. Avgjørelser om deling av formuen og om skadeerstatning skal dog i alle tilfelle treffes etter den lov som ifølge artikkel 3 er bestemmende for ektefellenes formueforhold.

Separasjon som er oppnådd i en av statene, gir i de andre stater samme rett til skilsmisse som en der meddelt separasjon.

Ektefeller som har oppnådd separasjon i en kontraherende stat, kan i en annen kontraherende stat som ikke har regler om separasjon, men om betenkningstid forut for skilsmisse, få skilsmisse uten forutgående betenkningstid dersom de etter at separasjonen ble gitt har levd atskilt i et tidsrom som svarer til slik betenkningstid, og ikke har gjenopptatt samlivet.

Artikkel 10

Er det oppnådd separasjon mellom ektefeller hvis formueforhold bedømmes etter loven i en kontraherende stat som ikke har regler om separasjon, skal formue som en ektefelle erverver etter separasjon være hans særeie og gjeldsansvaret beregnes etter forholdene ved separasjonen. For øvrig får reglene i denne stat om bodeling etter skilsmisse tilsvarende anvendelse.

Er en ektefelle død etter oppnådd separasjon som fortsatt besto, skal separasjonen likestilles med skilsmisse, for så vidt angår gjenlevende ektefelles rett til arv etter avdøde etter loven eller testament, når loven i en kontraherende. stat som ikke har regler om separasjon skal anvendes.

II Adopsjon

Artikkel Il

Vil en satsborger i en av en de kontraherende stater, som er bosatt i en av dem, adoptere noen som har statsborgerrett i en av statene, skal tillatelsen søkes i den stat hvor adoptanten er bosatt.

Artikkel 12

Ved avgjørelsen av ansøkningen anvendes i hver stat den der gjeldende lov. Har den som skal adopteres, ikke fylt 18 år, og er han bosatt i den stat hvor han har statsborgerrett, må ansøkningen dog ikke innvilges i en annen stat, uten at vedkommende barne­tilsynsmyndighet i statsborgerlandet har hatt adgang til å uttale seg.

Artikkel 13

Spørsmål om opphevelse av et adoptivforhold, som består mellom statsborgere i de kontraherende stater, og som er stiftet i en av disse, avgjøres i den stat hvor adoptanten er bosatt, eller hvis han ikke har bopel i noen av de kontraherende stater, i den stat hvor den adopterte er bosatt.

Ved avgjørelsen anvendes i hver stat den der gjeldende lov.

III Vergemål

Artikkel 14

Vergemål for mindreårig statsborger i en av de kontra­herende stater, som er bosatt i en av de andre, hører under myndighetene i denne stat, medmindre vergemål allerede utøves i en av de andre stater ved lovbestemt eller oppnevnt verge.

Det samme gjelder om umyndiggjørelse og vergemål for en umyndiggjort.

Artikkel 15

Midlertidig verge kan oppnevnes og andre midlertidige forføyninger treffes i enhver av statene.

Artikkel 16

De avgjørelser som omhandles i artiklene 14 og 15, treffes i hver stat etter der gjeldende lov.

Artikkel 17

Rettsvirkningene av umyndigheten i formuerettslig henseende og vergens rådighet bedømmes etter loven i den stat hvor vergemålet utøves.

Denne bestemmelse gjelder ikke evnen til å inngå forplikt­elser etter veksel eller sjekk.

Artikkel 18

Et vergemål kan etter forhandling mellom vedkommende departementer 1) overføres til en av de andre stater, såfremt den umyndige har bosatt seg der, eller såfremt det av andre grunner finnes hensiktsmessig.

---

1) 1 Norge Justisdepartementet

Artikkel 19

Spørsmål om opphevelse av en umyndiggjørelse som er besluttet i en av de kontraherende stater, skal, når den umyndig­gjorte har statsborgerrett i en av disse, avgjøres i den stat hvor vergemålet utøves.

Ved avgjørelsen anvendes i hver stat den der gjeldende lov.

Artikkel 20

Blir en statsborger i en av de kontraherende stater umyndig­gjort i en av de andre, eller blir umyndiggjørelsen opphevet, skal der uten opphold sendes underretning til vedkommende departe­ment 1) i den stat hvor han har statsborgerrett.

---

1) 1 Norge Justisdepartementet

Artikkel 21

Bestemmelsene i artiklene 17, 19 og 20 får tilsvarende anvendelse, når en statsborger i en av de kontraherende stater, som er bosatt i Danmark og ikke allerede er umyndiggjort i en av statene, settes under lagvergemål i Danmark.

Dette vergemål er ikke til hinder for umyndiggjørelse i en av de andre stater hvor vedkommende bosetter seg.

IV Alminnelige bestemmelser

Artikkel 22

Administrative og rettskraftige judisielle avgjørelser, som i en av statene er utferdiget i samsvar med artiklene 5, 7, 8, 11, 13, 14, 15, 19 eller 21, skal ha gyldighet i de andre stater uten særskilt stadfesting og uten prøving av avgjørelsens riktighet eller av dens forutsetninger med hensyn til bopel eller statsborgerrett i den ene eller den annen av de kontraherende stater. Det samme gjelder rettskraftige judisielle avgjørelser som er utferdiget i en av statene, og som går ut på ugyldighet eller omstøting av ekteskap mellom statsborgere i kontraherende stat.

Artikkel 23

Denne konvensjonen skal ratifiseres, og ratifikasjonene skal utveksles i Stockholm så snart skje kan.

Konvensjonen trer i kraft den 1ste januar eller 1ste juli som følger etter utvekslingen av ratifikasjonene.

Enhver av statene kan i forhold til hver av de andre si opp konvensjonen med en frist av seks måneder til opphør den påfølgende 1ste januar eller 1ste juli.

Til bekreftelse herav har de respektive befullmektigede undertegnet nærværende konvensjon og forsynt den med sine segl.

Utferdighet i Stockholm i ett eksemplar på hvert av følgende språk: norsk, dansk, finsk, islandsk og svensk, og for det svenske språks vedkommende i to tekster, en for Finland og en for Sverige, den 6 februar 1931.

Sluttprotokoll

I forbindelse med undertegningen i dag av konvensjonen mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige, inne­holdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekte skap, adopsjon og vergemål, har de befullmektigede for de kontraherende stater avgitt følgende erklæring:

De kontraherende stater er enige om:

1)	at konvensjonen ikke forplikter de kontraherende staters myndigheter til å vie personer som etter loven i vedkommende stat på grunn av slektskap eller svogerskap er hindret fra å inngå ekteskap med hverandre ved en bestemmelse som der ikke kan dispenseres fra;
2)	at den som ikke har fylt 21 år, men som er blitt myndig etter finsk lov ved å inngå ekteskap eller etter islandsk lov ved separasjon eller oppløsning av ekteskap, ikke skal anses umyndig på grunn av sin alder, selv om han tar bopel i en annen av de kontraherende stater enn henholdsvis Finland og Island.