Rundskriv
Hovednr. 41 - Nordisk konvensjon om trygd 41-01 Definisjoner
Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Internasjonal enhet 06.02.2006.
Kapittel 1 - Definisjoner
1.1 Definisjoner - Artikkel 1
1.1.1 ”nordisk land”
De nordiske land er: Danmark med Færøyene og Grønland, Finland med Åland samt Island, Norge og Sverige.
Med ”nordisk land” forstås hvert av de nordiske lands territorier.
De nordiske lands deler av kontinentalsokkelen er ikke en del av de enkelte lands territorier, men arbeid eller opphold på et lands kontinentalsokkel likestilles med arbeid eller opphold på landets territorium. Det vises her til konvensjonen artikkel 6, som inneholder bestemmelser om trygdeforholdet for personer som arbeider på et nordisk lands kontinentalsokkel. For Norges vedkommende får bestemmelsene mindre betydning på grunn av folketrygdloven §§ 2-2 og 2-4 , om trygd ved arbeid på norsk kontinentalsokkel, omtalt i rundskrivet til folketrygdloven § 2-2 og § 2-4.
Færøyene og Grønland er ikke omfattet av EØS-avtalen, men både Færøyene og Grønland har tiltrådt konvensjonen i henhold til artikkel 16 nr. 2. Færøyene og Grønland har egen lovgivning på de områder som omfattes av konvensjonen.
For Finlands del bemerkes at Åland har et visst selvstyre og delvis egen lovgivning på konvensjonens område. Konvensjonen kommer imidlertid til anvendelse for Åland på samme måte som for Finland. Nærmere opplysninger om Ålands rettsstilling for øvrig kan fås ved henvendelse til Ålands landskapsstyrelse, Mariehamn.
Svalbard og Jan Mayen anses som deler av Norge. Ved anvendelsen av konvensjonens bestemmelser likestilles bosted, arbeid eller opphold på Svalbard eller Jan Mayen med bosted, arbeid eller opphold i Norge.
1.1.2 ”Bosatt”
Som hovedregel skal en person anses ”bosatt” i konvensjonens forstand når vedkommende er registrert i henhold til det enkelte lands lovgivning om folkeregistrering.
Den nordiske overenskomst om folkeregistrering trådte i kraft l. oktober 1990. I henhold til denne benyttes en internordisk flyttemelding, som er gyldig i tre måneder, ved flytting mellom de nordiske land. Den som flytter fra et nordisk land til et annet, skal etter overenskomsten melde seg hos den lokale folkeregistreringsmyndigheten i fraflyttingslandet. Vedkommende får da utlevert internordisk flytteattest med blankett for internordisk flyttebevis. Etter flyttingen til et annet nordisk land leveres denne til registreringsmyndigheten i tilflyttingslandet innen tre måneder.
Registreringen kan bare foretas på grunnlag av flytteattesten. Dersom registreringsmyndigheten i tilflyttingslandet anser en person som bosatt etter sin lovgivning, returneres flyttebeviset til registreringsmyndigheten i fraflyttingslandet, som da vil slette vedkommende i sitt register. På denne måten kan en person normalt ikke være registrert i folkeregisteret i mer enn ett land samtidig.
I de tilfeller folkeregistreringen ikke gir uttrykk for det reelle bostedet, kan trygdemyndighetene foreta en selvstendig vurdering av bostedsspørsmålet. Det er imidlertid forutsatt at man bare unntaksvis skal se bort fra folkeregistreringen, jf. uttrykket ”særlige grunner”. Slike unntak gjøres ved en avtale mellom de berørte lands myndigheter. Det landet hvor vedkommende er folkeregistrert og som har fått opplyst at det reelle bostedet ikke svarer til folkeregistreringen, utsteder dokumentasjon for dette på egen blankett N 100 ”Attest om bosettingsland”. Da unngår man at vedkommende blir trygdedekket i to land eller blir uten trygdedekning.
1.1.3 ”Forordningen”
Rådsforordning (EØF) 1408/71.
Forordningen har til formål å sikre en koordinert og sammenhengende anvendelse av EU-medlemsstatenes lovgivning om trygd for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som skifter arbeidssted eller oppholdssted innenfor EU-området. Reglene i forordningen har ikke som formål å innføre en felles trygdelovgivning i medlemslandene. Forordningen med endringer og tilføyelser gjelder tilsvarende på det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde, dvs. også for de EØS-land som ikke er medlemmer i EU. Forordningen gjelder også i forhold til Sveits fra 1. juni 2002. Se Melding Nr. 1/ 02 til hovednummer 42 om Sveits.
1.2 Definisjoner i forordningen og gjennomføringsforordningen
Da konvensjonen i stor utstrekning henviser til at reglene i forordningen og gjennomføringsforordningen skal komme til anvendelse, redegjøres i det følgende for enkelte uttrykk som anvendes i disse, men ikke i konvensjonen. Når det gjelder definisjoner av øvrige uttrykk, se EØS-rundskrivet nr. 40-01.
1.2.1 ”Arbeidstaker” eller ”selvstendig næringsdrivende”
Som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende anses i henhold til forordningen, enhver som er omfattet av en trygdeordning for henholdsvis arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende.
Hvorvidt en person har status som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende, avgjøres i henhold til den lovgivning vedkommende er omfattet av. I vedlegg I til forordningen har de nordiske land definert hvem som er arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende.
1.2.2 ”Familiemedlem”
Et familiemedlem er en person som er definert eller anerkjent som familiemedlem eller betegnet som medlem av husstanden i henhold til den lovgivning som ligger til grunn for ytelsene. Ved tilståelse av naturalytelser ved sykdom, avgjøres spørsmålet om hvem som kan betraktes som familiemedlem av lovgivningen i bostedslandet.
Hvem som regnes som familiemedlem i forhold til retten til ytelser fra folketrygden, framgår av folketrygdloven §§ 1-5 og 1-6.
Hvem som skal regnes som familiemedlem i de enkelte nordiske land, framgår av vedlegg I til forordningen, der landene har tatt inn følgende tilføyelser:
Danmark:
For å fastsette om det foreligger rett til naturalytelser i henhold til artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og artikkel 31 skal ”familiemedlem” bety:
• ektefelle til en arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende eller annen person, som er berettiget til ytelser etter forordningen, forutsatt at ektefellen ikke har en selvstendig rett til ytelser etter forordningen, eller
• barn under 18 år, som er underlagt foreldremyndigheten til en person som har rett til ytelser etter forordningen.
Finland:
Ved fastsettelse av rett til naturalytelser i henhold til bestemmelsene i forordningen avdeling III kapittel 1 menes med ”familiemedlem” en ektefelle eller barn inntil fylte 18 år eller 25 år dersom de er heltidsstuderende.
Island:
Ved fastsettelse av rett til naturalytelser i henhold til bestemmelsene i forordningen avdeling III kapittel 1 menes med ”familiemedlem” en ektefelle eller et barn inntil fylte 25 år.
Norge:
Ved fastsettelse av rett til naturalytelser i henhold til bestemmelsene i forordningen avdeling III kapittel 1 menes med ”familiemedlem” en ektefelle eller et forsørget barn inntil fylte 25 år.
Sverige :
Ved fastsettelsen av rett til naturalytelser i henhold til bestemmelsene i forordningen avdeling III kapittel 1 menes med ”familiemedlem” en ektefelle eller et barn inntil fylte 18 år.
1.3 Hvilke ytelser konvensjonen omfatter - Artikkel 2
1.3.1 Artikkel 2
I artikkel 2 fremgår det at konvensjonen får anvendelse på all lovgivning som omfattes av forordningens saksområder.
Forordningen gjelder ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel eller adopsjon; ytelser ved uførhet, alder eller dødsfall; ytelser ved yrkesskade/yrkessykdom; ytelser ved arbeidsløshet og familieytelser (barnetrygd, kontantstøtte og bidragsforskott).
Hvis forordningen endres vil det også få betydning for hvilke ytelser som omfattes av nordisk konvensjon.
1.4 Konvensjonens personkrets - Artikkel 3
Konvensjonen gjelder for personer som er omfattet av forordning 1408/71. I tillegg gjelder den for alle som ikke er omfattet av forordningen, men som er eller har vært medlem av trygdelovgivningen i et nordisk land. Dette er personer som ikke er eller har vært yrkesaktive (ikke-yrkesaktive), og personer som er bosatt i Norden og som er statsborgere av et land utenfor EØS (tredjelandsborgere). Konvensjonen gjelder også for deres familiemedlemmer og etterlatte som har avledede rettigheter.
1.5 Utvidet anvendelse av forordningen — Artikkel 4
Artikkel 4 er en sentral bestemmelse i konvensjonen. Bestemmelsen sier at reglene i 1408/71 som hovedregel skal brukes overfor alle som bor eller arbeider innenfor Norden, også for tredjelandsborgere og ikke-yrkesaktive, jfr. artikkel 3 nr. 2 a).
• familieytelser og ytelser til barn som forsørges av pensjonister og barn som har mistet en eller begge av foreldrene (forordningens kapittel 7 og 8),
• arbeidsløse som reiser til en annen medlemsstat enn den kompetente stat (forordningens artikkel 69 og 70), og
• Nordisk konvensjons bestemmelser om pensjoner (artikkel 8 og 9 i konvensjonen)
ikke til anvendelse i saker som gjelder tredjelandsborgere. I slike saker anvendes nasjonal lovgivning fra dansk side.
Reservasjonen gjelder bare for Danmark og får ikke noen betydning for hvordan de øvrige nordiske land anvender forordningene innen Norden.