Rundskriv

Hovednr. 41 - Nordisk konvensjon om trygd 41-33 Barnetrygd

Utarbeidet av Rikstrygdeverket 12.05.2005

Hovednummer 33 - Barnetrygd

De nordiske land undertegnet 18. august 2003 en ny nordisk konvensjon. Den erstatter den nordiske konvensjonen av 15. juni 1992 som trådte i kraft 1. januar 1994.

Den nye konvensjonen av 18. august 2003 trådte i kraft 1. september 2004.

Ved behandling av barnetrygdsaker etter nordisk konvensjon er også følgende rundskriv aktuelle:

•        Rundskriv 41-00 Generell del, om konvensjonens innhold og oppbygging

•        Rundskriv 41-01 Definisjoner

•        Rundskriv 41-02 Lovvalgsregler — Konvensjonens regler om hvilken lovgivning

•        som skal anvendes (Lovvalgsreglene)

•        Melding Nr. 1/04 til hovednr. 41.

33.0 Generelt

Alle de nordiske land er EØS-land. Trygdeforholdet for nordiske statsborgere som arbeider eller oppholder seg i Norden, reguleres derfor av EØS-avtalens trygdebestemmelser, se forordning 1408/71 og 574/72 og EØS-rundskrivet hovednummer 40.

Konvensjonens artikkel 4 utvider anvendelsen av forordning 1408/71 til alle personer som er omfattet av konvensjonen og som er bosatt i et nordisk land. Bestemmelsen sier at reglene i 1408/71 som hovedregel skal brukes overfor alle som bor eller arbeider innenfor Norden, også for tredjelandsborgere og ikke-yrkesaktive, jf. artikkel 3 nr. 2 a).

Konsekvensen av dette er at EØS-reglene om barnetrygd gjelder i Norden når barnets forsørger er omfattet av personkretsen i konvensjonen. Denne personkretsen som er definert i konvensjonens artikkel 3 (se punkt 1.4 i rundskriv 41-01), omfatter personer som tilhører forordningens personkrets samt alle som er eller har vært omfattet av lovgivningen i et nordisk land uten hensyn til vedkommendes statsborgerskap. Etter at konvensjonen av 2003 trådte i kraft, er det ikke lenger forskjell på statsborgere fra EØS-land og statsborgere fra land utenfor EØS (tredjelandsborgere) når det gjelder retten til barnetrygd — så lenge de er bosatt i Norden.

EØS-reglene vedrørende barnetrygd er beskrevet i EØS-rundskrivet nr. 40-33.

Nordisk konvensjon om trygd gir ingen særskilte bestemmelser om barnetrygd. Det er derfor i utgangspunktet norske barnetrygdregler som gjelder i de tilfellene som ikke omfattes av EØS-reglene. Det er likevel ett unntak, og dette gjelder forholdet mellom bosettingsbestemmelsene i barnetrygdens nasjonale lovgivning og bosettingsbegrepet i nordisk konvensjon.

33.1 ”bosatt”-bestemmelsene i nordisk konvensjon

Etter barnetrygdloven § 2 første ledd må barnet være bosatt i Norge etter bestemmelsene i § 4 for at det skal foreligge rett til barnetrygd. Etter bestemmelsene i § 4 første ledd anses barnet som bosatt i Norge når det fødes her og moren ved fødselen har eller skal oppholde seg i Norge i mer enn 12 måneder, eller dersom barnet skal oppholde seg her i mer enn 12 måneder.

Konvensjonen har en annen definisjon av ”bosatt” enn barnetrygdlovens bestemmelser. Bosattbestemmelsen i konvensjonen artikkel 1 nr. 1 6) ”bosatt” har følgende ordlyd:

”at en person er bosatt i et nordisk land i henhold til landets folkeregistrering dersom ikke særlige grunner tilsier noe annet.”

Se nærmere omtale av konvensjonens bosattbestemmelse i rundskriv nr. 41-01 punkt 1.1.2 og 41-02 punkt 2.1.

Bosettingsbestemmelsene i nordisk konvensjon går foran bosettingsbestemmelsene i barnetrygdlovens regler ved flytting mellom de nordiske land. Dette medfører fravik fra hovedregelen om at barnet må oppholde seg i Norge i minst 12 måneder for å bli ansett som bosatt. Barnet anses som bosatt her fra det tidspunktet det kom til Norge (fra annet nordisk land) i henhold til folkeregistreringen. Dette gjelder selv om oppholdet her blir av kortere varighet enn 12 måneder. Det samme gjelder dersom barnet skal oppholde seg i et annet nordisk land og blir folkeregistrert der. Da anses det ikke lenger som bosatt i Norge selv om oppholdet i det andre nordiske landet skal vare kortere enn 12 måneder.

Eksempler

Eksempel 1

En svensk familie (EØS-borgere) og en russisk familie (tredjelandsborgere) bor i Sverige. Fedrene arbeider i Norge, mens mødrene er hjemmearbeidende (ikke yrkesaktive). På grunn av yrkesaktivitet foreligger det rett til barnetrygd fra Norge. Dette gjelder for den svenske familien som tidligere, og på grunn av likestillingen for tredjelandsborgere foreligger det også rett til barnetrygd fra Norge for den russiske familien. Dersom mødrene blir yrkesaktive i Sverige, blir Sverige primærland for utbetaling av barnetrygden for begge familiene, og Norge skal da utbetale eventuell differanse både til den svenske og den russiske familien.

Eksempel 2

En norsk familie (nordiske EØS-borgere), flytter til Sverige og skal oppholde seg der i 9 måneder. De er ikke yrkesaktive og ikke pensjonister. De blir folkeregistrert i Sverige. Retten til barnetrygd fra Norge faller bort i og med at de er folkeregistrert i Sverige, jf. bosatt-bestemmelsene i nordisk konvensjon som går foran bosattbestemmelsene i nasjonal lovgivning. Dette gjelder selv om oppholdet i Sverige skal vare under 12 måneder. Så lenge de ikke er yrkesaktive eller pensjonister i Norge, har de heller ikke rett til noen differanseutbetaling fra Norge.

Det ville gitt samme resultatet om tilfellet gjaldt en tysk familie (ikke-nordiske EØS-borgere) eller en pakistansk familie (tredjelandsborgere).

Eksempel 3

En filippinsk statsborger som har arbeidet på norske skip og fått uførepensjon med barnetillegg fra Norge, flytter til Danmark med barn og hjemmeværende kone.

• Den norske pensjonen eksporteres til Danmark etter artikkel 9 i nordisk konvensjon om trygd.
• Som eneste pensjonsland er Norge også forpliktet til å yte barnetrygd etter bestemmelsene i forordningens kapittel 8.
• Danmark yter som bostedsland familieytelser for barna etter dansk nasjonal lovgivning, men, som følge av sine særregler om å ikke innlemme tredjelandsborgerene i personkretsen, kan de ikke redusere sine ytelser som følge av norske familieytelser etter reglene i forordning 1408/71 kapittel 8.
• Det finnes ingen bestemmelser i forordningens kapittel 8 som gir Norge mulighet til å redusere sine familieytelser på grunn av de danske familieytelser, og resultatet blir dobbeltutbetaling av familieytelser.

33.2 Barnetrygd i forbindelse med arbeid på norsk kontinentalsokkel

Det vises i denne forbindelse til rundskriv til nr. 41-02 Lovvalgsregler, punkt 2.3 ”Arbeid på et nordisk lands kontinentalsokkel”.

Ved anvendelsen av lovvalgsreglene i forordning 1408/71, slår artikkel 6 i konvensjonen fast at arbeid med utforskning og utvinning av naturforekomster på et nordisk lands kontinentalsokkel skal likestilles med arbeid i vedkommende land.

Bestemmelsen innebærer at en person som er omfattet av konvensjonen og som tar arbeid på kontinentalsokkelen til et nordisk land, blir medlem i landets trygdeordning på samme måte som om vedkommende hadde arbeidet på land der. Det stilles ikke krav om bosted i landet.

Barnetrygdloven § 6 omhandler retten til barnetrygd fra Norge etter EØS-avtalens bestemmelser ved arbeid på den norske delen av kontinentalsokkelen. Bestemmelsene innebærer at arbeid på norsk kontinentalsokkel likestilles med arbeid i land i Norge for retten til barnetrygd for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som er omfattet av EØS-forordningen.

Dette medfører at en arbeidstaker (EØS-borger eller tredjelandsborger) som bor i et av de nordiske landene og som arbeider på norsk kontinentalsokkel, kan utløse rett til barnetrygd fra Norge enten som primærland eller differanseland, avhengig av om den andre av foreldrene er i arbeid i bostedslandet.

Ved arbeid på norsk sokkel skal krav om barnetrygd settes fram for og behandles av Folketrygdkontoret for utenlandssaker (FFU), dersom familien ikke er bosatt i Norge.