Rundskriv

Hovednr. 40 - Kapittel20 - Administrative organer

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Internasjonalt kontor 15.02.01

20.1 - EU's oppbygning og organer

20.1.1 - Oppbygning

Unionen har tre såkalte søyler. De er:

 

1	De europeiske fellesskap (Det europeiske økonomiske fellesskap, Kull - og stålfellesskapet og EURATOM)
2	Den felles utenriks - og sikkerhetspolitikk
3	Samarbeidet om justissaker.

 

De europeiske fellesskap omfatter det samarbeidet der medlemslandene har gitt organene myndighet til å treffe beslutninger som har direkte virkning i medlemslandene.

De aktuelle forordningene 1408/71 og 574/72 er vedtatt innenfor rammen av EF og er dermed direkte bindende for alle medlemslandene og, etter EØS - avtalen, også for de EFTA - land som har ratifisert denne avtalen.

De to øvrige søylene omfatter et mellomstatlig samarbeid om utenriks - og sikkerhetspolitikk og om justissaker. På disse områdene har organene ikke myndighet til å treffe beslutninger som har direkte virkning i medlemslandene. Kommisjonen har ingen beslutningsmyndighet og Domstolen ingen domsmyndighet på disse områdene.

20.1.2 - Hovedorganer i eu

De europeiske fellesskap og Den Europeiske union har følgende hovedorganer:

•        Det europeiske råd

•        Rådet for den europeiske union

•        Europakommisjonen

•        Europaparlamentet

•        EF - domstolen

20.1.3 - Det europeiske råd

Dette er det overordnede politiske organ for samarbeidet.

Det europeiske råd består av medlemslandenes stats - eller regjeringssjefer, samt presidenten i Europakommisjonen. Den sentrale oppgaven er å trekke opp mål og hovedlinjer, og legge de nødvendige politiske føringene for samarbeidet.

20.1.4 - Rådet for den europeiske union

Når det bare brukes betegnelsen "Rådet" på et organ, er det Rådet for den europeiske union man normalt henviser til.

Rådet er det øverste besluttende organ når nye regler skal vedtas. Det går på omgang mellom medlemslandene å ha formannskapet i Rådet. På møtene er landene representert med sine utenriksministre eller fagministre avhengig av hvilke saker som skal behandles.

20.1.5 - Europakommisjonen (kommisjonen)

Kommisjonen er det utøvende, saksforberedende og kontrollerende organ. Den har enerett til å utforme og fremme forslag til nytt regelverk. Dens forslag utformes etter politiske impulser fra Det europeiske råd, Rådet, næringslivets organisasjoner og andre interessegrupper i medlemslandene og er som oftest oppfølginger av internasjonale forpliktelser eller av politisk initiativ fra de enkelte land.

Kommisjonen utformer regler normalt i samarbeid med nasjonale eksperter, men lager også selv regler etter fullmakt fra Rådet. Den har en sentral rolle i oppfølging og kontroll av om medlemslandene etterlever fellesskapsbestemmelsene. På de områder der medlemslandene har avgitt myndighet, er det Kommisjonen som representerer Fellesskapet utad. Det er den som fører forhandlinger med tredjeland.

Kommisjonen er også et forvaltningsorgan med en rekke oppgaver innenfor de forskjellige sektorer. Særlig viktig er forvaltningen av Fellesskapets budsjett. Dens administrative apparat er inndelt i 23 enheter med betegnelsen DG (generaldirektorat) i tillegg til en juridisk avdeling og et sekretariat.

Trygdereglene hører inn under DG V som har ansvar for sysselsetting, arbeidsmarked og sosialpolitikk.

20.1.6 - Europaparlamentet

Parlamentet velges ved direkte valg i medlemslandene og utøver politisk kontroll med de øvrige organene. Det spiller en sentral rolle ved utformingen og vedtakelsen av Fellesskapets budsjett.

Parlamentet skal rådspørres i saker av betydning og særlig når det gjelder utformingen av felles regler. Rådet som formelt vedtar reglene, er ikke forpliktet til å følge Parlamentets syn, men reglene kan heller ikke vedtas før Parlamentet har avgitt sin uttalelse.

Ved Maastricht - traktaten ble den såkalte medbestemmelsesprosedyren innført. Den kommer til anvendelse i saker som er av betydning for det indre marked og for en del øvrige sentrale områder som folkehelse, forbrukervern, utdanning og generelle miljøhandlingsplaner. I denne typen saker har Parlamentet formell vetorett i tilfeller der det er uenighet mellom Rådet og Parlamentet.

20.1.7 - Ef - domstolen

Domstolen skal sikre at traktatenes bestemmelser og Fellesskapets regler blir tolket, gjennomført og anvendt på en ensartet måte. Den har tre hovedoppgaver:

•        Avgjøre søksmål

•        Treffe prejudisielle avgjørelser

•        Gi uttalelser i forbindelse med Fellesskapets inngåelse av avtaler med tredjeland eller internasjonale organisasjoner.

20.2 - Organer som er opprettet for å sikre gjennomføringen av eøs - avtalen

Gjennom avtalen er det opprettet fire fellesorganer:

•        EØS - rådet

•        EØS - komitéen

•        Parlamentarikerkomitéen for EØS

•        Den rådgivende komité for EØS

20.2.1 - Eøs - rådet

Rådet er det øverste felles organ for EØS - samarbeidet. Det skal legge politiske føringer for gjennomføring av avtalen og gi generelle retningslinjer for EØS - komitéens arbeid.

Rådet skal vurdere hvordan EØS - samarbeidet funksjonerer og ta de politiske avgjørelser i tilknytning til endringer i avtalen.

Rådet består av et regjeringsmedlem fra hvert av EFTA - landene. Medlemmer av det Europeiske råd og Europakommisjonen representerer EU.

20.2.2 - Eøs - komitéen

Komitéen er det sentrale organ for løpende gjennomføring av EØS - samarbeidet og har ansvar for at avtalen funksjonerer i samsvar med formålet.

Alle parter i EØS - avtalen er representert i komitéen, for EFTA - landenes vedkommende, normalt på embetsmannsnivå. Dersom det er enighet om regelendringer eller nye regler i EFs organer, må EØS - komitéen vedta bestemmelser med samme materielle innhold for at reglene skal bli bindende også for EFTA - landene.

20.2.3 - Parlamentarikerkomitéen for eøs

Komitéen skal være sammensatt av like mange representanter for nasjonalforsamlingene i EFTA - landene og Europaparlamentet. Den har en rådgivende funksjon og skal tre sammen to ganger pr. år.

20.2.4 - Den rådgivende komité for eøs

Komitéen skal være sammensatt av like mange representanter fra EFTAs konsultative komité og fra EFs økonomiske og sosiale komité. Den skal arbeide med sikte på å styrke innflytelsen til arbeidslivets parter i EØS.

20.3 - Overvåknings - og domstolsordningen i eøs

20.3.1 - Overvåkningsordningen

Det er opprettet et eget overvåkningsorgan for EFTA - landene, ESA (EFTA surveillance Authority), som skal påse at EFTA - landene overholder sine forpliktelser etter EØS - avtalen. ESA har i hovedsak de samme overvåkningsfunksjoner i forhold til EFTA - landene som Europakommisjonen har i forhold til EF - landene.

Den umiddelbare forpliktelsen som landene har etter EØS - avtalen, er gjennomføringen i nasjonal rett av avtaleforpliktelsene på de områder hvor det nasjonale regelverket ikke allerede er i overensstemmelse med avtalen. Med unntak for brudd på konkurransereglene er det landene og ikke den enkelte borger eller det enkelte foretak som er ansvarlig for at avtalens regler gjennomføres og etterleves.

ESA har myndighet til å klage EFTA - landene inn for EFTA - domstolen dersom avtalens forpliktelser ikke etterleves.

20.3.2 - Domstolsordningen

Det er opprettet en egen domstol, EFTA - domstolen, som overfor EFTA - landene har samme type funksjon som EF - domstolen har innenfor EU.

Begge disse domstolene har enekompetanse til å tolke EØS - avtalen med bindende virkning innenfor sine respektive territorier. Det betyr at EFTA - domstolen avgjør saker i forhold til EFTA - landene og EF - domstolen avgjør saker i forhold til EU - landene. Domstolenes avgjørelser kan ikke ankes.

EFTA - domstolen har kompetanse til å:

•        behandle de søksmål som ESA reiser mot EFTA - land,

•        avgjøre tvister mellom to eller flere EFTA - land,

•        behandle klager over ESAs vedtak i konkurransesaker,

•        vgi ikke - bindende tolkningsuttalelser for EFTA - landenes domstoler,

•        behandle søksmål som er reist av et EFTA - land mot et annet.

En borger eller et foretak i et EFTA - land kan klage til ESA dersom de mener at et EFTA - land ikke overholder sine forpliktelser, men de kan ikke reise sak mot et land om brudd på EØS - avtalen for EFTA - domstolen. Heller ikke et EU - land eller Europakommisjonen kan gjøre det.

Dersom ESA ikke ønsker å bringe en sak inn for domstolen, kan et annet EFTA - land gjøre det. Den enkelte borger er henvist til det nasjonale rettsapparat dersom vedkommende ønsker å forfølge en sak. Det forutsettes at den nasjonale domstolen i slike tilfeller ikke avsier dom uten å ha forelagt saken for EFTA - domstolen til tolkningsuttalelse. EFTA - domstolen uttaler seg da om hvordan EØS - avtalen er å forstå på det aktuelle området. Uttalelsen er imidlertid ikke formelt bindende for den nasjonale domstolen.

Avgjørelser fra EFTA - domstolen og EF - domstolen skal sendes til EØS - komitéen for at partene skal kunne vurdere utviklingen av rettspraksis. Ved ulike tolkninger er det komitéens oppgave å finne fram til løsninger som bevarer rettsenheten i EØS. Dersom dette ikke lykkes, finnes det bestemmelser som gir partene anledning til å iverksette visse beskyttelsestiltak eller sette avtaleregler ut av kraft. Det er også regler om bruk av voldgift.