Rundskriv

Hovednr. 40 - Kapittel23 - 24 - Avgift

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Internasjonalt kontor 15.02.01

23 - Avgiftsspørsmål

23.1 - Generelt om avgifter

Når forordningen fastslår at norsk lovgivning kommer til anvendelse og vedkommende blir medlem i folketrygden, vil det være full avgiftsplikt til Norge etter folketrygdlovens alminnelige regler.

Medlemskapet er å anse som pliktig, og trygdeavgift og arbeidsgiveravgift skal betales etter ordinære satser.

Folketrygdlovens regler om fastsettelse og innkreving av avgift er nærmere omtalt i rundskriv til lovens kapitler 23 og 24.

Dersom medlemmet har inntekter i flere land, skal trygdeavgift betales av de samlede inntektene (se likevel punkt 23.3 nedenfor). Dette gjelder uavhengig av i hvilket land inntektene skattlegges. Hvis inntektene ikke er skattlagt i Norge vil dette imidlertid ha betydning for spørsmålet om avgiften skal fastsettes og innkreves av trygdemyndighetene eller skattemyndighetene.

23.2 - Nye problemer ved fastsettelse av avgiftsgrunnlaget

Etter folketrygdloven er det skattemyndighetene som innkrever avgift av inntekt som er skattepliktig, mens trygdekontoret krever inn avgift av inntekt som ikke er skattepliktig til Norge, jf. folketrygdloven § § 24-1 og 24-2.

EØS-reglene fører til at det oppstår flere tilfeller der en person er pliktig medlem i trygden uten å være skattepliktig til Norge.

Det kan forekomme at en person som etter forordningen skal være omfattet av norsk lovgivning, også har arbeidsinntekt fra andre EØS-land. I tilfeller der denne inntekten skal tas med i avgiftsgrunnlaget i tillegg til skattepliktig inntekt i Norge, kan det oppstå samordningsproblemer mellom trygdeetaten og skatteetaten. Det er derfor viktig at trygdekontoret samarbeider med ligningskontoret i slike tilfeller.

Det kan også forekomme at ikke-bosatte næringsdrivende skal være pliktig medlem i trygden i Norge. Det vil da kunne oppstå problemer med hensyn til avgiftsfastsetting og innkreving i den grad de ikke er skattepliktige. Å fastsette "personinntekt" for næringsdrivende etter "delingsmodellen" er en utpreget skatteteknisk oppgave. Det er likevel "personinntekten" som er avgiftsgrunnlag for ikke skattepliktig arbeidsinntekt etter gjeldende forskrifter om avgift for "visse grupper" etter folketrygdloven § 23-4 . Dette har til nå hatt liten betydning, da de næringsdrivende bare har vært pliktig medlem i folketrygden når de har vært bosatt her i landet og dermed skattepliktige. Trygdekontorene har derfor ikke fastsatt avgift for slike. Forordning 1408/71 endrer situasjonen idet også næringsdrivende som ikke bor i Norge, kan bli medlemmer i folketrygden.

Trygdekontoret bør alltid ta kontakt med ligningskontoret når det er tvil om fastsettelse av avgiftsgrunnlaget.

23.3 - Fastsetting av avgiftssats for næringsdrivende ved delt trygdeforhold etter artikkel 14c bokstav b, jf. vedlegg vii til forordning 1408/71

En bestemmelse om dette finnes i artikkel 14d nr. 2 (tilføyd ved forordning 3811/86) se punkt 2.13.2. Bestemmelsen er aktuell for Norges del der en person er bosatt og næringsdrivende i Norge og arbeidstaker i annet EØS-land. Vedkommende blir da medlemmer i trygdeordningene i begge land fordi Norge har tatt forbehold om dette som tilføyelse i Vedlegg VII til forordningen.

23.4 - Artikkel 17-avtaler

Også når medlemskapet i folketrygden følger av en særskilt avtale etter forordningen artikkel 17, se punkt 2.16, skal det betales ordinær trygdeavgift og arbeidsgiveravgift uten hensyn til skatteforhold.

Forordningene 1408/71 og 574/72 forutsetter at det er satsene i det land vedkommende er medlem i trygden som gjelder selv om den trygdepliktige inntekt opptjenes hos arbeidsgivere i andre EØS-land. Inntektsopplysninger som trengs for fastsetting av avgiftsgrunnlaget kan om nødvendig innhentes gjennom trygdemyndighetene i arbeidslandet.

Der artikkel 17-avtalen medfører at vedkommende blir unntatt fra folketrygden, må vedkommende ligningskontor og kemner/kommunekasserer underrettes om at det på grunn av unntaket ikke skal ilignes eller betales trygdeavgift eller arbeidsgiveravgift i Norge.

23.5 - Pensjonister

For pensjonister som bor i et annet EØS-land enn det eller de land de får pensjon fra, gjelder forordningen artikkel 33 nr. 1 og 2 (nr. 2 tilføyd ved forordning 2332/89), jf. punkt 2.17 om pensjonister.

Bestemmelsene innebærer at pensjonisten skal betale eventuell avgift for sin rett til sykehjelp i det landet som etter bestemmelsene i artikkel 28/28a i forordningen skal belastes med utgiftene, det vil si det pensjonsbetalende land (eventuelt det av flere pensjonsbetalende land som er utpekt etter artikkel 28 nr. 2). Dette gjelder også når det er inngått avtale om ikke-refusjon mellom de berørte land, slik det blant annet er gjort innen Norden.

Det kan ikke innkreves avgift i bostedslandet når pensjonisten ikke mottar noe pensjon derfra, artikkel 33 nr. 2. Det gjelder selv om pensjonister er fritatt for å betale avgift for sykehjelp etter lovgivningen i det pensjonsbetalende land.

For EØS-pensjonister bosatt i Norge som ikke mottar pensjon fra Norge, skal trygdekontorene fra og med 1994 ikke lenger kreve inn trygdeavgift, lav sats.

23.6 - Innkreving av avgift i annet eøs-land

I saker der det skal innkreves avgift i annet EØS-land skal FFU kontaktes.

Når en EØS-borger arbeider i mer enn ett EØS-land, skal han/hun normalt bare være medlem i trygden i ett land, jf. artikkel 14 nr. 2 og 14a nr. 2. Hvis en slik person blir medlem i trygden i Norge, er det aktuelt med innkreving av avgift til folketrygden av inntekt i annet EØS-land.

Utpekt institusjon i dette landet skal, når den har mottatt attest om trygdeforholdet fra Norge, på anmodning gi de opplysninger som måtte være nødvendig for å fastsette avgiftene, jf. artikkel 12a nr. 2 bokstav b i gjennomføringsforordningen.

I slike tilfeller gir artikkel 92 nr. 1 adgang til innkreving i det landet det gjelder etter dette landets administrative fremgangsmåte for innkreving av trygdeavgifter.

Nærmere regler for gjennomføring og fremgangsmåter ved tvangsinndrivelse kan om nødvendig avtales mellom landene, jf. artikkel 92 nr. 2.

En arbeidsgiver som ikke har forretningskontor der arbeidstakeren arbeider, kan avtale med arbeidstakeren at denne skal påta seg arbeidsgiverens forpliktelser med hensyn til innbetaling av avgifter, jf. artikkel 109 i gjennomføringsforordningen. Arbeidsgiveren skal da underrette institusjonen der arbeidet utføres. Denne ordningen forenkler det praktiske oppgjør av avgiften i slike tilfeller.