Rundskriv

Hovednr. 55 Nr. 2 - § 72 Fastsetjing av tilskot for tid som har gått

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Familiekontoret 01.10.2002

Sist endret 19.12.2008 av NAV Drift og utvikling, jf. overskriften:
§ 72 andre punktum – Særlig grunn for å gå mer enn ett år tilbake i tid

Barneloven § 72 regulerer spørsmålet om tilbakevirkning ved førstegangsfastsettelser. Med formuleringen ”også for tid som har gått” menes tidsrom forut for det tidspunktet kravet ble mottatt hos trygdekontoret, og ikke tidsrom forut for vedtakstidspunktet.

§ 72 første punktum - Fastsettelse maksimalt tre år tilbake i tid

[Endret 3/04]

Barneloven § 72 gir adgang til å fastsette barnebidrag for tid som er gått, begrenset opptil tre år før kravet ble satt fram. Ordlyden i barneloven § 72 indikerer at barnebidraget kan fastsettes med virkning fra opptil ett år forut for kravet uten at det stilles nærmere vilkår for en slik fastsettelse. Dette har imidlertid ikke vært lovgiverens hensikt. Barnebidrag fastsettes som hovedregel bare med virkning framover i tid, noe som innebærer at det må foretas en konkret rimelighetsvurdering i det enkelte tilfellet om tilbakevirkning skal gis, også ved tilbakevirkning opptil ett år.

Det er en vurderingssak om, og eventuelt hvor langt tilbake i tid, man bør gå. Som utgangspunkt skal trygdekontoret vise varsomhet med å pålegge barnebidrag med tilbakevirkende kraft.

Trygdekontoret må i hvert enkelt tilfelle foreta en konkret individuell vurdering av hvorfor parten har satt kravet sent fram. Dette innebærer at trygdekontoret ved vurderingen må ta i betraktning denne personens situasjon og forutsetninger. Bidragsmottakeren bør for eksempel gis en reell mulighet til å få oversikt over sin økonomi og eventuelt komme fram til en minnelig avtale med den bidragspliktige før et eventuelt krav settes fram overfor trygdekontoret. Tilsvarende vil den bidragspliktiges økonomiske stilling bety mer for avgjørelsen her enn når det gjelder framtidige barnebidrag, da det kan være uheldig for evnen til å betale løpende bidrag om bidragsgjelden blir for tung fra starten av. Det må også tas hensyn til om den bidragspliktige kan bebreides for forsinkelsen.

Når barnebidrag først blir fastsatt opptil tre år forut for kravet fordi man har ventet på en avgjørelse om farskapet, er tilbakevirkning likevel det normale. Utgangspunktet i slike tilfeller er når den bidragspliktige ble klar over at han kunne være far til barnet. Etter forvaltningspraksis fastsettes barnebidrag først fra den måneden den bidragspliktige ble gjort kjent med at han kunne være far til barnet.

Momenter ved rimelighetsvurderingen

Ved vurderingen av om barnebidraget skal fastsettes tilbake i tid, må trygdekontoret foreta en avveining mellom partenes interesser. Det understrekes at det skal betydelig mer til for å fastsette et barnebidrag tre år tilbake i tid enn ett år tilbake i tid. Visse retningslinjer og momenter for vurderingen blir gitt nedenfor.

I tilfeller der det ikke foreligger avtale om barnebidragets størrelse, og den bidragspliktige heller ikke har betalt deler av barnebidraget til barnet, vil det ofte være rimelig å fastsette barnebidrag med virkning tilbake i tid. Det må imidlertid tas hensyn til at enhver tilbakevirkning medfører at det stiftes bidragsgjeld. Vurderingen om tilbakevirkning skal gis, vil derfor måtte foretas på bakgrunn av om hensynet til barnet og/eller bidragsmottakeren veier tyngre enn hensynet til den bidragspliktige. Hvor tungt hensynet til barnet vil veie, beror på om underholdet har vært forringet som følge av manglende bidragsbetaling, og om det av denne grunn foreligger et behov for et noe høyere beløp til underhold i den nærmeste framtid. Hvis underholdet ikke har blitt forringet, vil det ofte skyldes at bidragsmottakeren har måttet bidra med relativt mer av egne midler enn hvis barnebidrag hadde vært betalt. I så fall kan hensynet til bidragsmottakeren tilsi tilbakevirkning.

Det må imidlertid tas med i vurderingen om bidragsmottakeren burde ha satt fram kravet tidligere. Hvis dette skyldes ren sommel, skal det mer til for å gi tilbakevirkning. I en del tilfeller vil bidragsmottakeren ha unnlatt å sette fram krav, for eksempel hvor spørsmålet om farskapet til barnet ikke er avgjort. I slike tilfeller bør tilbakevirkning gis dersom det er den bidragspliktige som har trenert saken, eller dersom den bidragspliktige fra starten har vært klar over at han kunne være far til barnet.

Når det ikke foreligger en skriftlig avtale om bidragsbetaling, men den bidragspliktige har dekket deler av barnets underhold, må det vurderes konkret om tilbakevirkning skal gis. Det kan tenkes en rekke varianter, fra tilnærmet ordinær bidragsbetaling til mindre beløp i ny og ne. Der den bidragspliktige bare har dekket mindre beløp som for eksempel til klær en gang i blant, bør vurderingen skje på bakgrunn av de retningslinjene som er nevnt ovenfor. Har imidlertid den bidragspliktige ytet faste beløp til bidragsmottakeren, kan det være naturlig å anse betalingen som en form for bidragsbetaling etter en stilltiende avtale. Det har i denne sammenhengen ikke betydning hva partene har kalt ordningen, men det faktum at betaling har skjedd. Tilsvarende kan det tenkes at den bidragspliktige ved omfattende samvær med barnet må anses å ha oppfylt sin forsørgingsplikt ved at han i forbindelse med samværet har dekket store utgifter til barnet. Det hender at partene inngår privat avtale rett etter et samlivsbrudd, men før et endelig skifte er gjennomført, der den bidragspliktige påtar seg å betale for eksempel husleie, renter på boliglån, strøm eller andre nødvendige utgifter knyttet til den tidligere felles boligen som bidragsmottakeren og barnet skal beholde. Hvis det foreligger en slik ordning og denne ikke er urimelig for barnet og bidragsmottakeren, må den ofte gis virkning som en bidragsavtale.

Særlig om private avtaler

[Endret 3/04]

Et av målene med det nye bidragsregelverket er å få flest mulig av bidragsmottakerne og de bidragspliktige til å inngå private avtaler om barnebidrag. Dette er kommet til uttrykk i barneloven § 70 første ledd der det går fram at partene har full avtalefrihet vedrørende barnebidragets størrelse. Dersom partene har inngått en bidragsavtale, er utgangspunktet at denne må respekteres. En privat avtale kan imidlertid når som helst bringes inn for trygdekontoret for ny prøving ved en ordinær bidragsfastsettelse etter barneloven § 70 andre ledd andre punktum. Avgjørelsen gis i slike tilfeller som hovedregel virkning framover i tid. Begrunnelsen for dette er at partene ved avtale har vært enige om fastsettelsen av det løpende barnebidraget, og det skal da ikke være kurant for den ene parten å velte denne avtalen ved å få fastsatt barnebidrag med tilbakevirkende kraft. Dette ville i så fall gjort adgangen til å inngå avtaler nærmest verdiløs. Barne- og familiedepartementet uttaler følgende om dette under punkt 13.3.2 i Ot.prp. nr. 43 (2000-2001):

”Det vil som regel ikke være naturlig å benytte adgangen til tilbakevirkning i tilfeller hvor partene ved avtale har vært enige om fastsettelsen av det løpende bidraget. En tidligere bidragsavtale bør som det klare utgangspunkt respekteres ... Situasjonen kan imidlertid stille seg annerledes dersom det går fram av avtalen at bidraget er redusert på grunn av samvær og dette ikke er fulgt opp av bidragspliktige ...”

Det har betydning for vurderingen om partene er enige om tilbakevirkning. Hvis partene er enige, vil det i utgangspunktet være enklere å fastsette barnebidrag med tilbakevirkende kraft. Er partene samtidig sterkt uenige om hva den bidragspliktige har betalt, men det er klart at betaling har skjedd i et visst omfang, bør trygdekontoret vurdere konkret om tilbakevirkning skal gis.

§ 72 andre punktum - Særlig grunn for å gå mer enn ett år tilbake i tid

[Endret 3/04, 12/08]

Denne bestemmelsen angir at det i visse tilfeller kan gis tilbakevirkning for mer enn ett år. I slike tilfeller er det et vilkår at bidragsmottakeren må ha hatt en særlig grunn for ikke å sette fram kravet på et tidligere tidspunkt. Departementet uttaler om dette i Ot.prp. nr. 36 (1991-92):

”Denne ordlyden vil i større grad enn den opprinnelig foreslåtte, gi uttrykk for at det skjer en subjektiv vurdering av hvert enkelt tilfelle, der bl.a. reelle hensyn knyttet til barnets forsørgelse tas hensyn til. Det understrekes at ren sommel fra bidragsberettigedes side som regel vil medføre at det ikke blir fastsatt bidrag lenger tilbake i tid enn 1 år. Også dårlig økonomi hos bidragspliktige vil være et hensyn som tillegges vekt, bl.a. fordi man bør forsøke å opprettholde framtidig betalingsvilje/evne hos vedkommende.”

Hvis barnebidrag skal fastsettes med mer enn ett års tilbakevirkende kraft, må dette gjøres etter en konkret vurdering.

Når barnebidrag fastsettes tilbake i tid, kommer de alminnelige reglene om fastsettelse av barnebidrag til anvendelse. Dette innebærer at barneloven § 71 med tilhørende forskrift legges til grunn ved fastsettelsen av barnebidragets størrelse. Dersom inntekten har vært forskjellig i perioder av det aktuelle tidsrommet, fastsettes barnebidraget særskilt for hver periode. Disse fastsettelsene er hver for seg å anse som førstegangsfastsettelser. Dette innebærer at 12 %-regelen i barneloven § 70 andre ledd ikke kommer til anvendelse, og det er således ikke nødvendig å foreta en vurdering av om 12 %-regelen er oppfylt.