Rundskriv

Hovednr. 55 Nr. 2 - § 83 Når sak om fostringstilskot kan handsamast av norsk doms- eller styresmakt

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Familiekontoret 01.10.2002

Sist endret 18.03.2004, jf. hovedoverskriften og overskriftene

§ 83 bokstav a —”når det vert reist sak om farskap, foreldreansvar eller samværsrett for avgjerdsført norsk organ”
§ 83 bokstav b — ”dersom ein av partane eller barnet er busett i Noreg
Forholdet til internasjonale konvensjoner
Særlig om forholdet til USA

Barneloven § 83 regulerer spørsmålet om når en sak om bidrag kan avgjøres av norsk domstol eller forvaltningsmyndighet når en av partene har tilknytning til utlandet. Bestemmelsen er uttømmende. Dette betyr at barnebidrag ikke kan fastsettes av norske myndigheter hvis det ikke følger av denne bestemmelsen.

Barneloven § 83 gjelder med de begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat. Dette innebærer at norske myndigheters kompetanse i internasjonale forhold kan reguleres ved konvensjon. Luganokonvensjonen av 16. september 1988 er den konvensjonen Norge har tiltrådt som har betydning for norske myndigheters internasjonale kompetanse i spørsmål om barnebidrag.

§ 83 bokstav a - "når det vert reist i sak om farskap, foreldreansvar eller samværsrett for avgjerdsført norsk organ"

[Endret 3/04]

Etter barneloven § 83 bokstav a kan trygdekontoret eller norsk domstol fastsette barnebidrag når spørsmålet blir tatt opp i forbindelse med sak om farskap, foreldreansvar eller samværsrett. Det er uttalt i NOU 1977:35 side 146 at spørsmålet om barnebidrag også kan tas opp i forbindelse med sak om hvem barnet/barna skal bo fast sammen med. Det er uten betydning om kravene blir reist av samme part, eller om den enkelte part reiser hver sine krav, for eksempel hvis A krever samværsrett, B motsetter seg dette, men setter fram eget krav om for eksempel forhøyelse av bidraget.

I de fleste tilfellene vil spørsmålet om barnebidrag bli avgjort samtidig og av samme myndighet som de andre spørsmålene i saken. I farskapssaker kan imidlertid dette stille seg annerledes. Her blir farskapsspørsmålet ofte avgjort av domstolene, mens bidraget fastsettes av trygdekontoret, og først etter at farskapet er fastslått. Bokstav a dekker imidlertid også dette tilfellet idet saken tas opp med trygdekontoret i første instans.

Barneloven § 83 bokstav a er i praksis en tilleggsregel som bare får selvstendig betydning ved siden av bokstav b i tilfeller der ingen av partene eller barnet er bosatt i Norge når saken tas opp eller blir avgjort. Dette vil være tilfellet i saker etter barneloven § 81 første ledd bokstav a (forutsatt at moren er flyttet fra Norge), etter barneloven § 82 første ledd bokstav c, og etter barneloven § 82 andre ledd (midlertidig bidrag etter barneloven § 76 ).

§ 83 bokstav b - "dersom ein av partane eller barnet er busett i Noreg"

[Endret 3/04]

Barneloven § 83 bokstav b gir norske myndigheter kompetanse til å avgjøre spørsmålet om barnebidrag så fremt en av partene eller barnet er bosatt i Norge. Kravet om at en part må være ”bosatt” i landet, omtales gjerne som domisilprinsippet. Prinsippet har betydning i den internasjonale privatretten (den interlegale rett), der en persons rettstilling avgjøres etter lovgivningen i det landet der han/hun har sin bopel. I forhold til spørsmålet om norske myndigheters avgjørelseskompetanse i bidragssaker er det av den grunn avgjørende å få klarhet i om en av partene eller barnet kan anses bosatt i landet eller ikke. Det er i denne sammenheng uten betydning om noen av partene er norske statsborgere, om de har midlertidig bopel i Norge, eller om norske myndigheter tidligere har fastsatt bidrag til barnet.

Ved vurderingen av om en person kan anses bosatt i landet eller ikke, er det lagt til grunn to kriterier. For det første er det et objektivt krav om at vedkommende rent faktisk har tatt opphold i Norge, og for det andre er det et subjektivt krav om at vedkommende har til hensikt å innlede et relativt varig opphold her.

I praksis lar det seg ofte ikke fastslå om det subjektive kravet er oppfylt, da det for eksempel kan mangle opplysninger om vedkommendes hensikt, eller at opplysningene han/hun gir, er lite troverdige. Bopelsspørsmålet må da avgjøres ut fra mer objektive momenter der en må legge til grunn hvilken hensikt personer i en tilsvarende situasjon vanligvis vil ha. I tillegg til minstekravet om at vedkommende må ha tatt faktisk opphold i landet, må det foretas en helhetsvurdering av flere forhold, der det er av betydning hvor lenge oppholdet rent faktisk har vart. Dersom oppholdet allerede fra begynnelsen av var bestemt å ta slutt etter en viss tid eller når formålet med oppholdet var oppnådd, for eksempel å fullføre en bestemt utdanning, taler det imot å anse vedkommende som bosatt her. Dette stiller seg annerledes dersom oppholdet blir forlenget på ubestemt tid, eller hvis det er tale om et tidsavgrenset, men langvarig opphold over flere år. Det vil kunne ha betydning om en person fortsatt har tilknytning til et fremmed land, særlig hvis vedkommende har familie og hjem som venter der. Statsborgerforholdet kan også få en viss betydning, dersom en norsk statsborger har brutt opp fra utlandet.

I saker om barnebidrag kan det være grunn til å stille lempeligere krav til bopel enn i statussaker som saker om farskap, foreldreansvar eller samværsrett. Kravet til bopel for saksøkte bør ikke tas så strengt når saken blir reist mot den bidragspliktige. Det avgjørende er i prinsippet om noen hadde bopel i Norge da kravet ble reist, men det er også tilstrekkelig om bopelskravet er oppfylt når sakens realitet, eventuelt avvisningsspørsmålet, blir avgjort. En utenlandsk statsborger som har fast bopel i Norge, bør forholdsvis snart regnes som bosatt i landet i forhold til en sak om barnebidrag.

Når foreldrene ikke lever sammen, vil barnets bopel følge den av foreldrene det bor fast hos. Det er uten betydning om foreldreansvaret er felles eller ikke. Bor barnet vekselsvis hos begge, blir det avgjørende hvor det går på skole. Barnet anses ikke å være bosatt i et land der det bare har ferieopphold. Tilbringer barnet like lang tid hos hver av foreldrene, kan barnet unntaksvis få bopel i begge land.

I tilfeller der den ene av foreldrene uberettiget tar barnet med seg ut av landet (kidnapping), medfører ikke dette noe formelt skifte av bopel for barnet. Barnet anses fortsatt å være bosatt i det landet der det bodde før, og får etter norsk interlegal rett ikke bopel i det nye landet. Blir det imidlertid gjennom kidnappingen etablert en faktisk situasjon som varer ved, må man nok etter en viss tid si at barnet har skiftet bopel, i alle fall når det ikke bevisst holdes skjult.

Forholdet til internasjonale konvensjoner

[Endret 3/04]

Barneloven § 83 gjelder med de begrensningene som følger av konvensjoner Norge har inngått med andre land. Dette betyr at kompetansebestemmelser i konvensjoner Norge har tiltrådt, går foran kompetanseregelen i barneloven § 83 .

Luganokonvensjonen av 16. september 1988 er den eneste konvensjonen Norge har tiltrådt som har betydning for spørsmålet om norske myndigheters kompetanse i saker om barnebidrag.

Luganokonvensjonen er en konvensjon inngått mellom EU-landene og EFTA-landene om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker. Konvensjonen regulerer både når et lands domstoler er kompetente til å avsi dom, og den gir regler om at dommer avsagt av en kompetent domstol skal respekteres av domstolene i et annet land, og at de eventuelt kan fullbyrdes der.

Som det går fram ovenfor, gjelder Luganokonvensjonen som utgangspunkt ikke for saker som avgjøres av forvaltningsmyndigheter. Protokoll nr. 1, artikkel V a innebærer imidlertid et unntak fra dette, og etter denne bestemmelsen likestilles danske, islandske og norske forvaltningsorganer med domstoler i saker om barnebidrag. Dette innebærer at administrative avgjørelser i disse tilfellene må likestilles med en dom.

I forhold til barnebidrag er Luganokonvensjonens viktigste funksjon at den slår fast hvilket land som har myndighet til å fastsette og endre bidrag. Etter hovedregelen i Luganokonvensjonen artikkel 2 har enhver krav på å bli saksøkt i sitt bostedsland. Artikkel 5 andre punktum (alternativ vernetingsregel) oppstiller et unntak fra dette. Etter denne bestemmelsen kan en bidragsmottaker som setter fram krav om fastsettelse eller endring av bidrag, velge om søknaden skal behandles i det landet han/hun bor i, eller i motpartens land. Dette innebærer at dersom den bidragspliktige søker fastsettelse/endring, skal saken avgjøres i det landet der bidragsmottakeren bor, mens bidragsmottakeren kan velge hvilket av de to landene som skal avgjøre kravet.

Særlig om forholdet til USA

[Endret 3/04]

USA og Norge har inngått en gjensidighetsavtale som trådte i kraft den 10. juni 2002. Denne avtalen går ut på at USA og Norge gjensidig skal innkreve bidrag som er fastsatt i avsenderlandet, men den sier ikke noe om hvilket land som har kompetanse til å avgjøre saker om endring av bidrag. En skulle derfor anta at kompetanseregelen i barneloven §  83 kan legges til grunn. Slik er det imidlertid ikke. Den føderale lovgivningen i USA inneholder bestemmelser om hvilken stat / hvilket land som anses kompetent til å fastsette og endre bidrag, og disse prinsippene er videreført til også å gjelde overfor utenlandske myndigheter. Etter den føderale loven er det bare den staten som har avgjort førstegangssaken, som har myndighet til å foreta senere endringer i den samme saken. Jurisdiksjonen følger med andre ord førstegangsvedtaket. Dette innebærer at når for eksempel staten California har fastsatt et bidrag, må senere krav om endring også settes fram overfor staten California, selv om en av partene har flyttet. Andre stater vil her mangle den nødvendige jurisdiksjonen. Det samme vil være tilfelle overfor Norge. Dersom Norge mottar et krav om endring i en sak der bidraget tidligere er fastsatt i USA, og avgjør endringssaken i henhold til kompetanseregelen i §  83 , vil denne avgjørelsen bli underkjent av USA som her vil påberope seg egen jurisdiksjon.

Eksempel:

En bidragspliktig person flytter fra USA til Norge. Bidragsmottakeren bor i USA. Inntektsforholdene til den bidragspliktige endrer seg, og han/hun setter fram et krav om endring overfor norske myndigheter. Trygdekontoret behandler kravet, og bidraget settes ned. Den bidragspliktige er ikke klar over at den norske jurisdiksjonen ikke er godkjent av USA, og han opparbeider seg etter hvert bidragsgjeld i USA. Amerikanske myndigheter ser alvorlig på betalingsmislighold, og når den bidragspliktige drar på besøk til USA, kan han/hun stå i fare for å bli arrestert.

Eksempelet viser at det er viktig å være klar over disse tilfellene da ukorrekt håndtering kan få uheldige konsekvenser for den det gjelder. Trygdekontoret må derfor være observant, samt behjelpelig, slik at kravet settes fram overfor riktig myndighet.