1. Denne lov gjelder samordning av ytelser som en person kan få samtidig fra to eller flere av følgende pensjonsordninger og trygder:
Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde pensjonsordninger for tjenestemenn eller arbeidere i selvstendige statlige eller kommunale foretak og i andre institusjoner av offentlig karakter.
Loven omfatter også pensjon som helt eller delvis er utløst med kapitalverdien, likevel ikke utløsningsbeløp som etter påbud i lov ytes istedenfor pensjon eller ved bortfall av pensjon.
Når ikke annet er sagt i loven, reknes forsørgingstillegg for ektefelle og barn, dyrtidstillegg og liknende tillegg med til pensjonen. Unntak gjelder for ektefelletillegg og barnetillegg etter folketrygdloven, og for ektefelletillegg til avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for, se folketrygdloven § 3-19 sjette ledd.
Loven omfatter ikke tilleggsytelser så som bidrag til proteser, tillegg til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag, bidrag til utdannelse eller hjelp til erverv. Loven omfatter heller ikke menerstatning etter folketrygdloven § 13-17.
Enke-, enkemanns- og barnepensjon beregnet som nettoytelser etter lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse §§ 33 og 38, er unntatt fra samordning etter loven her, bortsett fra bestemmelsene om samordning av tjenestepensjoner etter kapittel II. Det samme gjelder for tilsvarende nettopensjoner fra andre tjenestepensjonsordninger.
Med tjenestepensjon forstås i denne lov alders-, uføre-, enke-, enkemanns- og barnepensjon som er opptjent i arbeidsforhold eller i et yrke . Herunder går ikke tilleggspensjoner etter loven om folketrygd.
Med pensjon fra personskadetrygd forstås uførepensjon (invalidepensjon, uførestønad), enkepensjon, enkemannspensjon og barnepensjon som ytes i henhold til særlovgivningen om yrkesskadetrygd og krigspensjonering.
Som enkepensjon anses også overgangsstønad til enke.