September 2002

Mars 2003

Juli 2003

Februar 2004

April 2004

Når vi kommer innenfor LNG-tankene på Melkøya, blir dimensjonene begripelige. Her jobber et par hundre portugisiske sveisere med å kle innerveggene med stål. En takhøyde på 45 meter kan få noen hver til å føle seg som en dverg. Foto: Kim Ramberghaug

Informasjonssjef Sverre Kojedal i Statoil er stolt omviser på Melkøya.

Seniorforsker Petter Nekså (bak) og dr.ing. Sivert Vist jobber med å bringe mini-LNG-anlegg til verden.

Melkøya-anlegget fører til omtrent 350 nye arbeidsplasser i Hammerfest, og folketallet er igjen på vei oppover. Maskiningeniøren Brit Sjøvold er en av dem som kan bli i fødebyen.

I løpet av byggeperioden, fra 2002 til 2006, har rundt 5000 anleggsarbeidere fra flere land jobbet på Melkøya – blant annet med bygginga av de fire gasstankene på anlegget.

Varmevekslerene som skal brukes på Melkøya, er basert på teknologi utviklet ved NTNU og SINTEF i samarbeid med Statoil, og er designet og bygget av Linde i Tyskland. Den største varmeveksleren er 42 meter lang, og på de to modulenes vei til Hammerfest måtte den 82 meter lange elvebåten Mühlberg til pers. Varmevekslerne fikk dermed en tur på både Donau, Main og Rhinen før delene ble koblet sammen i Bremen, og skipet til Finnmark.

Snøhvit utløste ingen eventyrstemning da hun ble funnet på Tromsøflaket i 1981. Gass så langt fra kundene kunne vel aldri bli butikk? Feil! Nå venter 200 milliarder kroner i gassform på å bli pumpet opp.

Naturgassen på Snøhvitfeltet har ligget urørt i mer enn 20 år etter at den ble oppdaget. Planen var først en nedgravd rørledning over Finnmarksvidda. Det ble for dyrt. Alternativet var å bruke LNG-teknologi – nedkjøling av gassen til flytende tilstand. Her var det amerikanske selskaper som hadde patent på metoden, og også dette ble for dyrt. Utbyggingen av feltet ble derfor skrinlagt. I første omgang.
Men feltet ble lønnsomt likevel – takket være ny teknologi. I flytende, nedkjølt form skal Snøhvits skatter nå skipes ut i verden.

God på bunnen
Utenfor Hammerfest er Europas første produksjonsanlegg for LNG under bygging, og det blir spekket med norsk teknologi. 1. oktober 2006 skal Statoil være i stand til å pumpe LNG fra Melkøya inn i de første tankskipene som skal ta med gass til USA og Sør-Europa. LNG betyr ganske enkelt liquified natural gas, på norsk: flytende naturgass. Før de første leveransene blir gjort fra Hammerfest, har Statoil brukt 45 milliarder kroner på bygging av anleggene.

Et så stort tall er vanskelig å forholde seg til. Det blir litt lettere om man går rundt på den enorme byggeplassen på Melkøya, der det på det meste er et par tusen arbeidere i aksjon. Men det vi ser på land, er bare halve historien. På havbunnen ligger flere resultater av norsk forskning, mye av den er utført i samarbeid mellom Statoil, NTNU og SINTEF. Blant annet er Snøhvit det første prosjektet i verden der all produksjon foregår under havoverflata; «boreplattformene» ligger på 250-350 meters dyp. I tillegg er den 145 kilometer lange rørledningen for flerfasestrømning verdens lengste, med god margin.
Selve kjernen i Melkøya-anlegget er hovedvarmeveksleren, «kjøleskapet» som skal kjøle ned gassen til minus 163 grader. En omfattende forskningsaktivitet ved NTNU og SINTEF har gjort Statoil og det tyske engineeringselskapet Linde i stand til å bryte det amerikanske monopolet på slik teknologi. I løpet av et døgn skal rundt 11000 tonn gass passere gjennom den norsk/tyskutviklede varmeveksleren.

Endelig vekst
Snøhvit-prosjektet får store, langsiktige konsekvenser for Hammerfest. I tillegg til de 170 permanente arbeidsplassene ved anlegget, etableres det nærmere 200 arbeidsplasser knyttet til leveranse av varer og tjenester til anlegget. For første gang på mange år stiger folketallet i byen igjen, og skatteinntekter fra Statoil gjør at kommunen nå kan planlegge bygging av et nytt kulturhus.

Eventyret fortsetter
LNG-eventyret slutter ikke med Melkøya-utbygginga. Tvert imot: Omtrent 60 prosent av naturgassen i verden er såkalt stranded gas, gass som hittil har vært for langt unna fastlandet og brukerne til å kunne utvinnes. Gassen på Tromsøflaket går gjennom 145 kilometer lange rørledninger før den blir gjort flytende på Melkøya. Nå prøver forskerne å tøye grensene for hvor langt man kan transportere flerfasegass – gass og olje i samme rør. Det snakkes om å oppnå rørstrekk på 300-500 kilometer. Et annet satsingsområde er utviklinga av metoder og teknologi for produksjon av LNG på flytende produksjonsanlegg. Ved disse anleggene vil gassen pumpes rett opp til en produksjonsflåte, og LNG-tankere kan legge til flåten for å ta imot lasten.

Teknologi-eksport
SINTEF og NTNU jobber videre med problemstillinger rundt flerfasegass og LNG. Målet er å eksportere gassteknologi og -kompetanse til hele verden. Blant annet arbeides det med å utvikle et mini-anlegg for LNG-produksjon som er bygd opp av standardkomponenter. Slik skal kostnadene holdes nede, og gassen bli så rimelig som mulig. Bruken av standardkomponenter (komponenter som brukes i alminnelige kjøle- og fryseanlegg) gjør teknologien mye mer tilgjengelig, slik at terskelen for å utnytte små gassfelt blir lavere. Et mini-LNG-anlegg kan for eksempel brukes til å forsyne en by eller et distrikt med gass. I forsøksanlegget til SINTEF kan ett tonn gass omformes til væskeform per døgn, mens et fullskala-anlegg skal kunne levere fra 10 til 50 tonn flytende gass daglig. Akkurat nå undersøker SINTEF mulighetene for videreutvikling og produksjon av mini-LNG-anlegg i Kina og Indonesia.

Tekst: MAGNE GISVOLD
Foto: STATOIL

Kontakt: Per E. Frivik, SINTEF Energiforskning/Stab
Tlf: 73 59 74 61, e-post: per.e.frivik@sintef.no