Gjøkungens livskraft og vekst skyldtes flere forhold:
Hovedoppgavene var å drive NTHs datamaskiner og tilby generell undervisning i edb-faget. Personalressursene våre vokste fra omtrent 20 til 70 i disse årene. og stort sett var to tredjedeler opptatt med NTH-oppgaver. Univac llOO-maskinene med programutrustning var noe av det beste som da fantes for de aktuelle oppgaver og bruksformer. Kapasitetsøkningen var påkrevet, på den for øvrig utmerkede GIER stilte brukerne ofte med sovepose for å kjøre tunge oppgaver på nattetid. Vi hadde et godt drifts- og systemmiljø, som både var leveransedyktig og kunne faget. Med Knut Skog i spissen, leverte miljøet også en ny Algol-kompiler til Univac i USA.
Undervisningen vokste betydelig, fra to-tre kurs og noen hundre deltakere, til 12-15 kurs med nesten 2500 deltakere i året. Vi slet for å få kursene som poenggivende, og dette gikk alt for sent. Samtidig tilbød mange institutter bruksrettede kurs, så det samlede tilbudet var vel forsvarlig. Oppdragsvirksomheten var hele tiden betydelig, ca. 1/3 av medarbeiderne drev med snesvis av oppdrag som spente fra numeriske analyser og tekniske anvendelser til produksjonsplanlegging og ren administrativ databehandling. Disse oppdragene ga Regnesentret betydelige inntekter for så vel maskin som personelltjenester, og en større faglig bredde enn i mange andre universitetsmiljøer.
Miljøet var det en fornøyelse å arbeide i, fra første start med Norman Sanders som makeløs inspirator. Det var sammensatt - mange fra fysikk og elektro, etterhvert fra andre fagfelt, og noen som i tillegg hadde vært utenlands og skaffet seg erfaring. Våre effektive "punchedamer" var en særdeles populær miljøfaktor - for hele Gløshaugen.
De fleste på Regnesentret jobbet hardt, enten det var for å forberede undervisning, løse oppdrag, forbedre driften eller sikre mere ressurser. Vi gikk ikke av veien for en fest, og trengte ikke så store påskudd som da Harald Michaelsen i 1966 knekket timeplan-algoritmen, eller da vi i 1964 første gang kjørte U-1004 over telefonlinje mot Norsk Regnesentrals U-1107.
De faglige spørsmål som opptok miljøet spente vidt, fra optimale numeriske algoritmer til heuristiske løsninger, metodikk for system-analyse og-utvikling, fra "perfekte" språk som Algol til høynivåspråk (som vi ventet oss mye av), fra de enkleste operativsystemer til multi-programmering med mulighet for utallige samtidige brukere.
Anvendelsene spente også vidt, fra reaksjonskinetiske likevektsligninger til beregning av garantitilskudd for lottfiskere; dette bidro til at de data-tekniske vyer oftest var i rimelig bakkekontakt.
Hva trodde vi om fremtiden for tyve år siden? Så vi for oss den kraftige økning og utbredelse av informasjonsteknologien?
Jeg tror vi hadde forventninger av samme størrelsesorden som den faktiske utvikling har vært. Vi opplevde en kraftig vekst selv, var klar over at pris/ytelse stadig ble forbedret, og så vel ingen klare grenser for fortsatt vekst og utbredelse. Det var ikke mange som forutså den kraftige strukturelle endring, men minimaskiner og PC er i mangfoldige nettkonstellasjoner og samspill med stormaskinene. Husk at vi var i et tiår hvor "tidlige autoriteter" hevdet at all databehandling i landet kunne utføres av ett stort sentralanlegg i overskuelig fremtid.
For programutrustning, det være seg programmeringsspråk eller applikasjonsløsninger, så tror jeg de fleste hadde høyere forventninger enn det vi har sett.
Vi var heldige som fikk være med på oppstarten av dataalderen på Gløshaugen. Det var høyt under taket, ikke minst grunnet Karl Stenstadvolds fremsynte ledelse av SINTEF.