Det er noe forunderlig over at det fysiske fenomenet lyd noen ganger kan oppleves som den verste larm og andre ganger være den vakreste musikk, selv om lydene fysisk sett ikke er så forskjellige. Men kan vi egentlig bruke de samme metodene til å beskrive både musikk og larm? Eller omvendt - kan det gi mening å snakke om estetiske verdier av støy? Er vår beskrivelse av lyd som fysisk fenomen for enkel til også å kunne omfatte musikk?

Selv om musikkinstrumentene følger akustikkens lover, er det fortsatt et åpent spørsmål om vi kan "måle og veie" musikken og musikkopplevelsen.