Primula (av latin primus, den første) tilhører nøkleblomfamilien (Primulaceae). Slekta har en vid utbredelse på den nordlige halvkule og om lag 430 forskjellige arter er funnet. De fleste artene har heimsted i Himalaya-fjellkjeden og tilstøtende fjellområder. Trolig oppstod slekta her for ca. 20-25 millioner år siden. I norsk flora er det fem viltvoksende arter: P. nutans ssp. finmarchica (finnmarksnøkleblom), P. scandinavica (fjellnøkleblom), P. stricta (smalnøkleblom), P. veris (marianøkleblom) og P. vulgaris (kusymre). Mange steder er også P. elatior (hagenøkleblom) funnet forvillet. Kun en art, P. magellanica, er funnet på den sørlige halvkule, i Sør-Amerika. Slekta kan deles inn i seks underslekter og nærmere 40 seksjoner. Størrelsen på artene varierer fra noen få centimeter høge puteplanter i fjellet til meterhøge planter. Blomstringstida er fra tidlig vår til sein sommer. Primula-artene vokser i skog, engbakker, myr, langs bekker og elver og i snaufjellet, i Himalaya opp til hele 5500 m.
Primula-blomsten er femtallig med sammenvokst beger og ei krone med langt kronrør og fem frie kronblad. Alle artene skiller ut nektar og har insektbestøvning. De fleste artene har såkalt dimorf heterostyli. Dette innebærer at det finnes to typer blomster. Den ene blomstertypen har griffel som stikker ut av kronrøret og de fem pollenbærerne er festa nede i kronrøret. Den andre blomstertypen har kort griffel gjemt nede i kronrøret og pollenbærere som sitter i kronrøråpningen. For å få vellykket befruktning må det foregå krysspollinering mellom planter med forskjellig blomstertype. Darwin var den som første som beskrev dette forholdet. Mange arter har et karakteristisk kvitt eller gult mjølaktig overtrekk (farina) over deler av planten.
Til startsida for Ringve botaniske hage

Redaktør: daglig leder Ane Senstad Guldahl. Kontaktadresse: Egil.Aune@vm.ntnu.no. Sist oppdatert: