Ektefellebidrag
Hovudregelen er at den gjensidige
underhaldsplikta fell bort ved separasjon, skilsmisse eller faktisk samlivsbrot
mellom ektefellar. I utgangspunktet må kvar ektefelle ta ansvar for sin eigen
økonomi etter brotet.
Ein ektefelle kan likevel
påleggjast å betale ektefellebidrag dersom den andre ektefellen, som følgje av
omsorga for felles born eller fordelinga av felles oppgåver under samlivet, har
fått redusert evna og høvet til å forsyte seg sjølv. Også i andre tilfelle,
dersom særlege grunnar taler for det, kan det påleggjast bidrag. Ein føresetnad
for å påleggje ein ektefelle å betale bidrag er at vedkomande har
betalingsevne.
Storleiken på bidraget blir fastsett
etter skjønn. Bidraget blir som hovudregel fastsett for ein avgrensa periode på
opptil 3 år. Bakgrunnen er at eit bidrag er meint som ei støtte i ein
omstillingsperiode. Dersom ekteskapet har vore langvarig, skal bidraget som
hovudregel fastsetjast for lengre tid eller utan tidsavgrensing.
Eit bidrag kan fastsetjast ved at partane
lagar ein privat avtale om bidraget. Avtalen bør vere skriftleg. Dersom partane
ikkje blir samde om bidragsspørsmålet, kan retten fastsetje bidraget. Er begge
partar samde om det, kan trygdekontoret fastsetje bidraget.
Det er viktig å vere merksam på at ein
kan krevje ektefellebidrag på kva som helst tidspunkt, også først på det
tidspunktet då til dømes kvinna når pensjonsalderen. Vilkåret for å få bidrag
er etter lova at ervervsevna er redusert på grunn av omsorga for felles born
eller fordelinga av felles oppgåver under samlivet, og at den andre ektefellen er
i stand til å betale bidrag. Dersom ein slik situasjon først oppstår på eit
seinare tidspunkt enn ved samlivsbrotet, til dømes ved tap av eiga inntekt
eller ved låg pensjon på grunn av få opptente pensjonspoeng, kan kvinna eller
mannen krevje ektefellebidrag på det aktuelle tidspunktet.
