Hva er menneskehandel?

Menneskehandel omfatter det å utnytte andre i prostitusjon eller for andre seksuelle formål, tvangsarbeid, krigstjeneste i fremmed land eller for å fjerne deres organer – ved hjelp av enten vold, tusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig adferd.

Denne definisjonen fremgår av straffeloven § 224 som igjen bygger på FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe menneskehandel (2000).

Norge ratifiserte denne FN-konvensjonen med underliggende protokoller i september 2003, og inngikk derved internasjonale forpliktelser for å forebygge og bekjempe menneskehandel.

Menneskehandel i Norge
I Norge forekommer hovedsakelig handel med kvinner og mindreårige, som utnyttes i prostitusjon eller for andre seksuelle formål.

Falske løfter om et bedre liv fører ofre for menneskehandel over landegrenser. Mange tror de skal arbeide i serviceyrker, som hushjelper eller modeller. Noen vet at de skal inn i sex-industrien, men de vet ikke at de vil få lite eller ingen betaling. De vet ikke at trusler, vold, fratakelse av bevegelsesfrihet og råderett over egen kropp kan bli en del av hverdagen. Mange blir slått, voldtatt, innesperret og sultet inntil de gjør som de kriminelle krever. Ofre for menneskehandel blir holdt i et jerngrep av psykisk og/eller fysisk terror. Selv de som går på gaten alene og slik møter både politi og hjelpeapparat, så tør de ofte ikke å bryte ut av situasjonen. De kues av frykt for represalier, skam og fortvilelse over sin egen situasjon.

Samtykke
Spørsmålet om en kvinne bevisst har valgt eller samtykket til prostitusjon, er irrelevant i forhold til definisjonen av menneskehandel. Dersom hun har blitt utnyttet ved hjelp av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig adferd, er hun per definisjon et offer for en kriminell handling. Dette kommer klart frem av definisjonen i artikkel 3b, FNs protokoll mot menneskehandel.

Vanskelig å få oversikt over omfanget av handel med kvinner og barn
De fleste land berøres på ulike måter og i ulikt omfang. Menneskehandel over grensene har fått mest oppmerksomhet, men handelen skjer også innenfor et land uten at grensene krysses.

I offentlige diskusjoner om menneskehandel etterlyses ofte tall og statistikk. Norge og andre land arbeider for å få mer nøyaktig oversikt over omfanget. Ingen vet det eksakte tall på hvor mange ofre for menneskehandel som befinner seg i Norge eller på verdensbasis. Hvorfor er det så vanskelig å kartlegge omfanget? Dette kan være noen av årsakene:

De som tjener på menneskehandel, skjuler virksomheten for ikke å bli avslørt og straffet.
De som er utsatt for menneskehandel, sier ikke fra grunnet frykt for hevn fra kriminelle miljøer, frykt for å bli sendt hjem og skam over egen livssituasjon.
De som er ofre for menneskehandel, har ofte liten tillit til politi og hjelpeapparat.
De som kan komme i kontakt med ofre for menneskehandel, vet ofte ikke hva de står ovenfor eller hvordan de skal gå frem.

En forutsetning for at myndighetene kan får oversikt over omfanget er at myndighetene kommer i kontakt med ofre for menneskehandel, og at de klarer å identifisere personen som et offer for menneskehandel. Dette forutsetter problemforståelse og kjennskap til definisjonen i straffelovens paragraf 224 og FNs protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe menneskehandel.

Ofre for menneskehandel må ha tillitt til at myndigheter i praksis beskytter deres rettigheter, og disse må gjøres kjent gjennom informasjonsarbeid til hjelpeapparat og andre aktører. Kompetansehevning og informasjonsarbeid til samtlige aktører som kan komme i kontakt med et offer for menneskehandel, tar tid. Det vil derfor også ta tid før myndighetene har utarbeidet en bedre oversikt over omfanget.

Selv om vi i dag ikke har tilstrekkelig systematisk kunnskap om omfanget av handel med kvinner og barn til Norge og i verden, vet vi at menneskehandel forekommer i de fleste land. I Norge arbeider myndighetene med en rekke saker som omhandler menneskehandel. Disse sakene fører til at vi får en bedre oversikt over omfanget og problemet her i Norge. Enkeltsakene viser at handel med kvinner og barn skjer over hele landet.