Hva er utenrikspolitikk?

Hva er forskjellen mellom internasjonal politikk og utenrikspolitikk? Hva dreier utenrikspolitikk seg om? Er utenrikspolitikk like viktig for alle stater? Hvem fører utenrikspolitikk?

Internasjonal politikk

I internasjonal politikk prøver en lang rekke aktører med ulik makt å påvirke fordelingen av goder og hvilke verdier som skal få prege det internasjonale systemet, internasjonale avtaler og internasjonale organisasjoner. Verdens om lag 200 stater er én type aktører. Men fra små øystater i Stillehavet og til mektige land som Kina – og især supermakten USA – er det et enormt sprang. Statene stiller knapt på like fot. Noen har uendelig mye mer innflytelse og makt enn andre.

Tradisjonelt har statene vært de viktigste aktørene. I de siste tiårene er de blitt mer og mer utfordret av andre aktører, som transnasjonale selskaper og internasjonale ikke-statlige organisasjoner. I likhet med statene er det store forskjeller også blant selskapene og organisasjonene. Noen få er giganter; mange er dverger. Statene og andre aktører arbeider også mer i internasjonale fora enn før. Og rundt dem alle arbeider mediene mer omfattende, intenst, hurtig og pågående enn tidligere.

I nær sammenheng med utviklingstrekkene over medvirker det kraftig økte antallet forbindelser over landegrenser  - internasjonale forbindelser - til at berøringspunktene mellom landene er blitt mange flere. Landene har fått flere felles problemer som mer og mer blir forsøkt løst også gjennom internasjonale avtaler og i internasjonale organisasjoner. Studiet av internasjonal politikk går blant annet ut på å si noe om i hvilken retning det internasjonale systemet utvikler seg. Hvilke problemer er i fokus? Hvem setter dagsorden? Hvem er aktører? Hvilke maktmidler har de? Hvor og hvordan er det muligheter for samarbeid eller sannsynlighet for konflikt? Studiet av internasjonal politikk vil si å studere det internasjonale systemet i et fugleperspektiv.

Utenrikspolitikk

Utenrikspolitikk har først og fremst med stater å gjøre. Det er de som driver eller har en utenrikspolitikk. I studiet av utenrikspolitikk snevres perspektivet inn i forhold til internasjonal politikk. Her går vi ut fra den enkelte stats politikk. Utenrikspolitikk har å gjøre med strategi, mål og handlingsveiledning for daglige beslutninger, som stater trenger for å kunne manøvrere blant andre aktører i internasjonal politikk. Hva skal for eksempel tjene som veiviser for Norges forhold til EU eller USA?

Det utenrikspolitiske perspektiv på verden er som det enkelte menneskets: bare en del av totalbildet fanges opp. Enkelte forhold og momenter kan bli blåst sterkt opp, andre tonet ned, kanskje til og med uforholdsmessig mye, slik noen stater ser det. Mot hvilket bakteppe blir en stats utenrikspolitikk dannet? Hvilke mål og hvilke virkemidler har en stat for sin utenrikspolitikk? Hvem er mest med på å sette den utenrikspolitiske dagsordenen i et land, og hvem er viktigst for de utenrikspolitiske valgene? Hva betyr sterke enkeltpersoner for utformingen av en stats utenrikspolitikk? Er en stat i sin utenrikspolitikk en mer aktiv pådriver eller fører den for det meste en  utenrikspolitikk hvor den tilpasser seg de "rådende vinder" og makter? Hvor mye bestemmer ytre og indre forhold for en stats utenrikspolitikk? Hvor plasserer en stat sin utenrikspolitikk i spennet mellom integrasjon og suverenitet? Hva betyr det for en stats utenrikspolitikk at den internasjonale utviklingen går i den ene eller andre retning? Hva betyr avgjørende enkelthendelser som terroraksjonene den 11. september 2001 for en stats utenrikspolitikk? Hvilke deler av det internasjonale systemet betyr mest for et lands utenrikspolitikk? Hvor stabil eller forutsigbar er en stats utenrikspolitikk? Hvilken utenrikspolitisk orientering har de ulike land?

Som du ser: i spørsmålene over kan du lett erstatte "en stats" eller "et lands" med Norges og selv formulere viktige spørsmål om norsk utenrikspolitikk. Lenkene gir god hjelp på veien.

Internasjonale forbindelser og utenrikspolitikk

Er det utenrikspolitikk når du gifter deg med en utlending, eller når du reiser på ferie til Filippinene? Nei, det blir det først når utenriksmyndighetene engasjerer seg, kanskje fordi giftermålet har endt i skilsmisse og er blitt en sak om barnefordeling. Eller om turen til Filippinene har gjort deg til gissel i en konflikt mellom myndighetene og en gerilja- eller terrororganisasjon der. Da blir forbindelsen fort en sak for utenriksmyndighetene utenriksmyndighetene og for den norske ambassaden på Filippinene. Da blir det behov for "å skjære igjennom" i en konflikt, om styring i retning av en eller annen form for løsning. Det er likevel bare de færreste forbindelser over landegrenser som blir del av utenrikspolitikken. De fleste forblir internasjonale forbindelser og når ikke myndighetene. Iallfall ikke som mer enn del av en statistikk, som når mange tusen norske studenter årlig studerer i utlandet Men i bunn ligger gjerne det faktum at mange av nordmenns internasjonale forbindelser er gjort mulig eller enklere gjennom utenrikspolitiske vedtak - av Norge alene eller i internasjonale avtaler der Norge samarbeider med ett eller flere andre land.

Utenrikspolitikk er for stater

Mange ikke-statlige organisasjoner, internasjonale og nasjonale, er bredt orienterte om det som foregår i internasjonal politikk. Og de kontakter ofte - eller prøver å påvirke på andre måter - de utenrikspolitiske myndighetene for å vinne gehør for sine synspunkter og interesser. Mange av dem prøver dessuten å mobilisere meningsfeller og medspillere i andre land til aksjoner på tvers av landegrenser. Også transnasjonale selskaper og andre bedrifter prøver å påvirke og legge frem "sin sak" for politiske  myndigheter. De påvirker utenrikspolitiske beslutninger, men verken de eller de ikke-statlige organisasjonene fører noen utenrikspolitikk. Utenrikspolitikk er noe stater fører, men med innspillere fra mange hold som – generelt eller i enkeltsaker – prøver å trekke en stats utenrikspolitikk i «sin» retning. Dette er naturlig i ethvert demokrati