|  Natten
mellom 14. og 15. februar 1702 begynte dramatisk nok for godseierfamilien
på Borregaard: Jens Wernersens hustru, Margrethe, var gravid og
utpå kvelden kjente hun veer. Ute i vinternatten raste en veldig
storm og det striregnet. En tjener ble sendt for å hente jordmora.
Sammen slet de seg fram på det glatte og sleipe føret som
preget landskapet etter en lang nedbørsperiode. Mellom kl. 11 og
12 om kvelden var de framme ved herregården, der et urovekkende
syn møtte dem. Grunnen husene var plassert på var i ferd
med å revne. Foran inngangsdøra var det allerede en stor
sprekk, og låvebygningen holdt på å falle over ende.
Tjeneren dundret først på døra til værelset
der herskapets barn og deres ”hovmester” lå og sov.
Så ble herren og fruen alarmert. Alle var i nattøyet. Margrethe
ble båret i et laken. Jens Wernersen rakk bare å få
på seg slåbrok og tøfler, eller som han selv beskrev
situasjonen i sin ansøkning til Kongen i 1703:
”… Saa at ieg Knap med min Hustrue af vores Seng udi blotte
Skiortene Salveret, ved Guds Store Naade Livet uden at bringe det ringeste
meere der fra.”
Mens herskapet flyktet fra hovedbygningen, var tjenerne i sving med å
redde de mer enn 200 husdyra på gården. Det ble deres skjebne.
For knapt hadde Jens Wernersen med følge kommet seg over den voksende
revnen i leirjorda rundt gården, før selve raset gikk. Med
et brak løsnet leirmassene i en bredde på 340 meter og en
lengde på 380 meter. Til sammen fløt 1,2 millioner kubikkmeter
ut i fossen. Hovedbygningen og alle uthus forsvant i dypet. Alle tjenerne
omkom. Niels Werenskiold, sønn til Jens, forteller at en senere
fant ”fæpiger” hengende i kuklavene fra fjøsbygningen.
Men også sagene (to) og kvernene (tre) som sto ved fossen på
Borregaards side ble revet vekk. Heller ikke Hafslundsiden slapp unna.
To sagbruk ble tatt av raset, to andre ble totalt ødelagt. Et kvernhus
med fire mann ble feid av gårde. Og på østsiden av
fossen var det store stabler med stokker og skåren last som også
ble jordmassenes og flomvannets rov.
Jens Wernersen og hans følge klarte å redde seg over til
den andre siden av elven, der broren Niels residerte på Hafslund.
Men påkjenningen hadde vært for stor for Margrethe; barnet
hun fødte dagen etter katastrofen var dødt. Til sammen omkom
15 personer i ulykken. Nesten alle husdyra gikk også med, bortsett
fra en okse som på merkverdig vis reddet livet, da den ble ført
bort på toppen av jordmassene og kastet i land på den andre
siden av fossen.
Jens Wernersen i en kommentar: ”…ieg som hadde lagt mig en
temmelig velholden Mand, stod op en ruineret Mand…”
 Dokumentene
på kistebunnen
Det eneste familien Wernersen fikk med seg fra huset, var en jernbeslått
kiste med noe sølv og en del viktige dokumenter. Denne kista står
nå på Borgarsyssel Museum. Oppi kista var bl.a. gavebrevet
på eiendommen fra kong Håkon V Magnusson til Haftor Jonsson
i 1312. Dette dokumentet er heftet sammen med senere dokumenter fra 1447,
1470, 1474 og 1507 ved hjelp av segl. I dag oppbevares disse dokumentene
i Riksarkivet (NRA dipl. perg. 1312 13. januar).
Historien om et kart – to brødre i bitter strid
For å erstatte de to sagene som gikk tapt i 1702, fikk Jens Wernersen
tillatelse til å sette opp to nye flomsager i 1703, ytterligere
to i 1707, og enda én i 1718. Problemet var imidlertid at disse
sagene bare var virksomme visse deler av året. Derfor ønsket
han å sikre jevn tilførsel av vann, slik at sagene kunne
brukes hele året og mer tømmer kunne skjæres. I 1718
begynte Wernersen følgelig å grave en kanal fra Glomma og
i retning raskanten, i den såkalte Lambrechtsbukta.
Broren til Jens Wernersen, den mektige Niels Werenskiold, og selveste
amtmannen over Smaalenene, protesterte imidlertid indignert. Niels eide
Hafslund gård, der Jens hadde søkt tilflukt med sin familie
under raset i 1702. Han nedla bestemt forbud mot kanalprosjektet, fordi
han mente det var fare for at vannet i Glomma kunne ta veien gjennom kanalen,
ned i rasgropa og forårsake en flodbølge som i sin tur kunne
gjøre skade på Fredrikstad festning og by. Det ble utnevnt
en egen kommisjon for å undersøke åstedet, og kartet
vi presenterer som Månedens dokument er nettopp et produkt av kommisjonens
arbeid. 
Kommisjonen oppdaget at grunnen omkring det planlagte kanalløpet
for det meste besto av mudder og kvikkleire. Fast grunn fantes i alle
fall ikke på de første 5 metrene. Og i sin rapport til Kongen
frarådet de gravingen. Faren var stor for at vannet kunne bryte
igjennom den smale raskanten, mente kommisjonen. Hvis Sarpsfossen ble
lagt øde, kom mange til å miste levebrødet sitt –
og Kongen ville tape inntekter: Hele 22 sager og 9 kverner var avhengige
av fossen. Kongen ga derfor Niels Werenskiold medhold i brødrefeiden,
og nedla i 1726 forbud mot Jens Wernersens kanalprosjekt.
Hvorfor skjedde raset?
Borregårds jordfall er den største natur-katastrofen i Østfolds
historie og det påkalte enorm oppmerksomhet da det skjedde. Sam-tidige
beretninger er enige om at raset ikke skyldtes jordskjelv, men peker på
en regnfull og mild vinter. Det var ikke tele i jorda og den natten raset
inntraff, var det dessuten en voldsom storm. Erik Pontoppidan skriver
i sin ”Norges naturlige historie” (1752) at ”Aarsagen
til denne Ulykke var nu ingen anden, end at den over Sarps-Fossen nedstyrtende
og forbiløbende om-talte store Elv Glaamen maaske i lang Tiid havde
uformerkt arbeidet paa at underminere Grunden thi dens Løb er der
meget hæftig …”
Da Borregaard fabrikker ble anlagt på slutten av 1800-tallet, ble
det boret i rasgropa for å bestemme dybden til fast fjell. Det viste
seg at fjelloverflaten var humpete og ujevn og dessuten helte nedover
mot Sarpsfossen. Fjellgrunnen var dekket av et gruslag på ca. 20
cm og over dette igjen lå det leire. I dag mener geologene at årsaken
til raset trolig var at de store nedbørs-mengdene hadde dannet
tallrike vannårer i grus-laget. Vannet gjorde at grusen kom i bevegelse
og åpnet det ellers kompakte leirlaget. Leir-massene begynte så
å gli på grusen, godt hjulpet av den markerte hellingen i
fjelloverflaten, som også bidro til at raset fikk så stort
omfang.
|
