Visjon og virkelighet, en situasjonsrapport fra 1813
Gjennom sin lange historie ble tukthusene bare glimtvis en realisering
av den store visjonen som lå bak institusjonene. Den særegne
blandingen av omsorg og beskyttelse, opplæring og industriproduksjon,
disiplinering og straff, viste seg vanskelig å realisere. Et levende
inntrykk av dette kan vi gjennom en rapport som overinspektør A.
Blix skrev om forholdene ved tukt- og manufakturhuset i Kristiania i 1813:
”Siden jeg i August 1808 blev Overinspecteur har her meget faa
Dage været under 150 Lemmer, men oftest over 170, ja undertiden
over 180 og dersom ikke Epidemier havde indtruffet som i forrige Aar bortrev
118, da maatte det Daglig i Antal blevet over 200, hvortil her ganske
umuelig var Rum verken paa Barakkene eller i Arbeidsværelsene. Ved
at lægge 2 halvvoxne og 1 voxen sammen i en del Senge og Resten
ligge paa Gulvet ved Indgangen fra Døren, har dog hidtil kundet
holde det hele Antal under sikker Bevaring. Man forestille sig tillige
at i disse Rum indpakkes i hvert Area 60-70 Mennesker fra Klokken 8 om
Aftenen til 5 om morgenen, hvorfra de da ved at føres til Arbeidet
neppe aander 5 Aandedrag i første Luft før de komme paa
Arbeidsværelserne, hvor de nesten ligesaa stærkt sammentrængt
ved den hypppigere Uddunstning som skee under Arbeidet snart omringes
af en Luft, der ikke er bedre end hin ved Natleiet.
… Man forestiller sig videre at alle disse Mennesker spiser daglig
3 Gange, og holder Bøn 2 Gange i et Værelse som er 31 1/4
Alen langt og 18 1/2 Alen (en alen = 62,8 cm) bredt, i hvilket Værelse
ellers den hele Dag arbeider mellem 40 og 50 Mennesker i mange forskjellige
Fag og hvor Luften opfylles deels af Menneskeuddunstninger, deels af Smitten
til Vævene, deels af Skomagernes Klæder og Beg af Skræddernis
Pærson er og gamle skidne Klæder som her lappes og endelig
kommer hertil Uddampningerne af den varme Mad som hid indbæres.
Sandelig disse Forestillinger kan man ikke gjøre sig uden at gyse
og vist ikke afbilde fuldkommen uden at være overværende…”
Tukthusene – sosiale tiltak, industribedrifter og straffeanstalter
Tukthuset er i dag forbundet med forbrytelse og straff. Men opprinnelig
var tukthusene deler av en mye rikere og mer spenningsfylt institusjonsidé,
som lå i et slags grenseland mellom sosialpolitikk og økonomisk
politikk. Tanken var at en kunne bygge institusjoner som både skulle
tjene som sosial forsorg for utsatte grupper – som for eksempel
foreldreløse barn, prostituerte og løsgjengere – samtidig
som de skulle være eksperimentelle arenaer for statlig manufaktur
og industri. De første tukthusinstitusjonene i Danmark-Norge kom
under Christian 4. (1588-1648). Det eldste var Tugt- og Børnehuset
i København som ble grunnlagt i 1605. Siden kom en rekke lignende
institusjoner på dansk område, og i løpet av 1600-tallet
ble det også opprettet tukthus i enkelte norske byer. På 1700-tallet
ble tukthusene faste institusjoner i de norske stiftsbyene, Kristiania,
Kristiansand, Bergen og Trondheim.
Gjennom tukthusene ønsket staten å få bukt med samfunnets
største sosialproblemer, samtidig som en ga den statlige næringsdriften
et kraftig økonomisk løft. I tukthusene skulle nemlig sosiale
problemgrupper settes i nyttig arbeid med produksjon av forskjellige varer
som staten skulle selge og tjene penger på. Resultatene ble imidlertid
lang mindre imponerende enn visjonene. Og på 1700-tallet fikk tukthusene
gradvis den dimensjonen som vi i dag forbinder med dem: De ble straffeinstitusjoner,
men uten at det opprinnelige idégrunnlaget gikk helt tapt før
et godt stykke inn på 1800-tallet.
Tukthuset i Bergen - et kortvarig industrieventyr
Bergen var en by som raskt grep nye idéer. Allerede i 1646 opprettet
byens borgermester og råd ”Børnehuset” etter
dansk forbilde. Institusjonen skulle primært oppta barn over en
viss alder og gi dem en skikkelig håndverksutdannelse. Fra starten
ga det også et tilbud til enkelte grupper av voksne, som for eksempel
”letferdige Qvindfolk”. Forutsetningen var imidlertid at de
skulle bo atskilt fra barna, ”paa det de ikke skal lære dem
Udyd”, som det het.
I de første tiårene var barnehuset en beskjeden institusjon
med få klienter. Hovedvekten ble lagt på den sosiale dimensjonen
ved tiltaket. Den industrielle siden var lite fremtredende. Dette ble
snudd på hodet da den driftige og ekspansive Jacob von Wida ble
forstander ved Barnehuset i 1684. Han ville omskape institusjonen til
et industriforetak, øke bemanningen og gjøre store investeringer.
Navnet ble endret til ”manufakturhuset”, og en vidløftig
forretningsvirksomhet ble planlagt. Jacob von Wida ville opprette en ull-
og linvarefabrikk for 100 arbeidere og innrette 12 kostbare vevstoler
for klesproduksjon. Fikk han disse ressursene til disposisjon, skulle
han til gjengjeld forsyne de bergenhusiske, trondhjemske og kristiansandske
regimenter og garnisoner med alt hva de trengte av uniformer og andre
klesplagg, hatter og patrontasker. Månedens dokument ble innsendt
til København som et håndfast bevis på hva von Wida
var i stand til å utrette.
De første årene gikk det bra for den ekspansive manufakturforvalteren;
under den store nordiske krig skyldte regjeringen ham 40.000 riksdaler
for munderingsleveranser. Men suksessen ble ikke varig. Da krigen var
over i 1720, gikk det tilbake med virksomheten og von Wida havnet samtidig
i en bitter strid med Manufakturhusets styre, som endte med at han selv
mistet stillingen og huset nærmest ble nedlagt. Årene gikk,
og først etter kraftig påtrykk fra kongen i København,
klarte byens borgere å få institusjonen på fote igjen.
I 1744 ble Bergens tukthus grunnlagt på restene av manufakturhuset.
Tukthuset fortsatte i mange år å fungere som en industribedrift,
men driften var ulønnsom. Etter straffeloven av 1842 ble tukthuset
i Bergen utelukkende en straffeinstitusjon, og i 1886 ble det nedlagt.
Tegning 1: Manufakturhuset i Bergen, utført av arkitekt J.J. Reichborn,
Bergen byarkiv.
Arkivskaper: De elegerede menn, Hildebrand Meyers samling. Kat.sign. BBA:0527,
Ia:1
Tegning 2: Uniform fra Manufakturhuset 1726
|
