Månedens dokument mars 2002

Nytt bilde av et gammelt folk

Men Nissen hadde på flere vis en tvetydig rolle. På den ene siden var han norsk reindriftsinspektør med kontor i Oslo, og dermed statens forlengede arm og lojale byråkrat; på den andre siden en omreisende forsker og fotograf i sameland med genuin interesse og sympati for samenes språk, kultur og levemåte. Bildet reflekterer mer av det siste enn av det første. Men våningshuset i bakgrunnen fanger også inn spenningen mellom samene og offentlig politikk: Målet var å gjøre så mange som mulig av samene fastboende, og helst jordbrukende; det gjaldt nettopp å flytte dem inn i våningshus. I alle fall måtte reindriftssamene holdes innenfor stramme geografiske områder, for å unngå den typen konflikter vi ser illustrert på tegningen under, konflikten mellom reindriftsinteresser og jordbruksinteresser. Det skumle paret bak steinen, i ferd med å skyte en gardbruker, har lite til felles med samene på Nissens bilde, bortsett fra at denne tegningen også er hentet fra Nissens arkiv.

”Deres øine kan sjelden siges at være vakre…”

Hundreårsperioden fra ca. 1850 til ca. 1950 var preget av en nokså hardhendt fornorskingspolitikk overfor samene. Bak politikken lå frykten for russisk innflytelse i nordområdene, kombinert med undertrykkelse av samenes kultur og nedvurdering av den samiske befolkning. Det var en utbredt oppfatning at samene representerte en primitiv menneskerase. Geologen Amund Helland skrev for eksempel følgende om samenes fysiske karaktertrekk i 1906:

”Deres øine kan sjelden siges at være vakre; de er smaa, temmelig bedækket av øienbrynene, med lidet livligt udtryk og med sparsomme øienhaar; de er surøiet…finnefysiognomiets udtryk er frygtsomt og godmodigt, nærmere dumt end klogt…Virchow mener, at finnernes fysik er gaaet tilbage i aarhundreder paa grund af klima og daarlig ernæring, og at det i det hele er en degenereret stamme.” Hellands oppfatning var at samene fysisk sett sto på et mer lavtstående utviklingstrinn enn nordmenn gjorde. De psykologiske egenskapene var heller ikke helt patente, ifølge geologen, men likevel mer sympatiske:

”Finnerne i Finmarken karakteriseres ogsaa nu som godmodige, fredelige, gjæstfrie og hjelpsomme mod hinanden indbyrdes. De er taalelig lærevillige, i almindelighed med god naturlig forstand, har noksaa gode evner, er ofte kløgtige saavel til godt som til ondt, lidt ondskabsfulde eller avindsyge, mistroiske i høi grad mod norske, drikfældige, egennyttige, sladderaktige uden derfor at være løgnagtige, nysgjerrige, snakkesalige, tyvagtige, naar det gjælder rensdyr. Der hos er de ualmindelig feige og frygtsomme.

Prest og polyhistor

Nils Kristian Nissen var født i 1879 i Kristiania og døde i 1968, nesten 90 år gammel. Opprinnelig var han utdannet prest fra Universitetet i Kristiania, der han avla teologisk embetseksamen høsten 1902. Men Nissen hadde en veldig energi og et bredt interessefelt. Han var nærmest det vi ville kalle polyhistor, en mangelærd person som var godt inne i vidt forskjellige vitenskaper. Tidlig fattet han interesse for Finnmark, som ble en slags fellesnevner for alle hans ulike virksomheter. Under teologistudiet leste han kvensk og samisk, og avla eksamener i disse språkene.

Etter studiene i Kristiania – bare 24 år gammel – ble han ordinert til prest i Karasjok. Her ble han dypt interessert i samisk kultur og engasjerte seg samtidig i bygdas organisasjonsliv og politikk; Nissen var formann i Karasjoks landbruksforening og ordfører i en årrekke. Gjennom engasjementene i bygdas politiske liv, fikk han også stor innsikt i samenes hovednæringsvei, reindriften, og allerede i 1909 ble han utnevnt til norsk representant i den svensk-norske reinbeitekommisjonen. Da dette arbeidet var avsluttet, fikk han stillingen som reindriftsinspektør i 1912, og søkte året etter avskjed som sokneprest i Karasjok.

Nissen fikk mange travle år med omfattende reisevirksomhet, ikke minst i sitt kjære Finnmark. Med basis i arbeidet som inspektør, kastet han seg også over studiet av samisk kultur og historie, og utfoldet dessuten en stor virksomhet som kartograf og geograf. I 1926 fratrådte han stillingen som reindriftsinspektør og ble utnevnt til sokneprest og domprost i Tromsø. Her virket han i ti år før han igjen søkte seg sørover og fikk stillingen som sokneprest i Lier.

Nils Kristian Nissen skrev ikke ”nogen selvstendig større bok”, som han selv formulerte det, men han leverte mindre omfattende litterære arbeider på en lang rekke områder. Selv vurderte han sine teologiske avhandlinger om Lars Levi Læstadius høyt (Norsk teologisk tidsskrift 1944, 1945), og dessuten enkelte av de bidrag han hadde gitt til Norges karthistorie (Norsk geografisk tidsskrift, 1938, 1939, 1943).

Oluf Kolsrud sammenfatter Nissens virksomhet nesten panegyrisk i en artikkel om ham: ”Alt hvad der fremgår av Nissens hånd, utmerker sig ved grundighet, nøiaktighet, sakkunskap, sans for enkeltheter, og omhyggelig undersøkelse av dokumentene. I hans store og velordnede private materialsamling fra de ovennevnte områdene foreligger stoff og forarbeider til viktige vitenskapelige undersøkelser…”

”Nissen, til høyre på bildet, poserer i prestekjole og samelue sammen med to kolleger".