Riksarkivets logo

Hvordan spres kolera – smittestoff eller miasmer?

Medisinal-Inberetning fra D.C. Danielsen 01.09.1850 side 1

 

 

 

 

 

 

Hvordan spres kolera

I rapporten fra sin legepraksis i Bergen i 1849 legger doktor Daniel Danielssen hovedvekt på koleraepidemien som rammet Bergen dette året. Epidemien brøt ut i desember 1848 og tok over 600 liv i byen innen den ebbet ut etter fire måneder. På denne tiden visste en fortsatt ikke årsaken til utbruddene av koleraepidemier, og det er Danielssens syn på årsaken til koleraen som gjør hans rapport spesielt interessant.
Polio fxrte til lange sykehusopphold for mange sme barn. Arkivet etter Rikshospitalet, Sophies Minde, Riksarkivet Dette bildet viser Bergen sett fra Nordnes mot Tyskebryggen i 1856, altså få år etter koleraepidemien i 1849. Bildet er for øvrig et av de aller første norske fotografiske prospektene. Foto: Mathias Hansen. Eier: Riksarkivet (ref. PA-17 Paul Botten-Hansen).

Etter at Danielssen skrev sin beretning skulle det ennå gå over 30 år før kolerabakterien ble identifisert og årsaken til epidemiene endelig ble fastslått. Det rådende synet blant medisinere var fortsatt at kolera og andre epidemiske sykdommer ikke smittet fra person til person, men ble spredt via skadelige gasser eller ”miasmer”som oppsto av råtnende materie i jorda. Miasmeteorien sto sterkt, men Danielssens argumenterer i beretningen for en alternativ teori, nemlig at spredningen av kolera måtte skyldes et eller annet levende smittestoff.

Et moderne vitenskapsyn

Danielssen gjør utførlig rede for konkrete tilfeller der han mener å kunne påvise hvordan sykdommen blir spredt fra én person til andre. Han finner selv dette overbevisende, men er like fullt klar over at de fleste leger i landet fortsatt mener at kolera ikke er smittsom. Han er derfor også forsiktig i sin argumentasjon og skriver at ”da det nu engang er en Særegnhed ved Mennesket at holde fast paa hva det har tilegnet sig, saa skal der en Række af overbevisende Omstendigheter til for at vække Tvil imot en engang fattet Mening.”

Han argumenterer mot miasmeteorien ved å si at bl.a. værforholda i Bergen før utbruddet av epidemien ikke hadde vært særlig spesielle i forhold til andre år, og at stedet der epidemien først brøt ut, ikke var spesielt uhygienisk eller usunt. Han kunne derfor ikke skjønne annet enn at utbruddet neppe hadde kommet ”dersom ikke et fremmed Element, nemlig et Smittestof var bleven indført”. Danielssen mente at koleraen hadde spredt seg fra Asia, og han så det som like lite sannsynlig at en slik ”fremmed Gjæst” plutselig skulle dukke opp i en familie i Bergen ”som at Theplanten nogensinde pludseligt vil fremspire paa vore Marker”.

Danielssens grunnleggende vitenskapelige innstilling kommer fram flere steder i beretningen. Han vedgår for eksempel at smitteteorien står svakt og ”at paavise dette til nogen Evidence, har sine store Vanskeligheder saameget mer som et Smittestofs Tilstedeværelse i Cholera ingensinde er tilstrækkeligt beviist”.

Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894)
Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894). Foto: Claus Peter Knudsen i 1860-åra. Eier: Nasjonalbiblioteket avdeling Oslo, Billedsamlingen.

Daniel Danielssen

Daniel Danielssen var født i Bergen i 1815 og døde samme sted i 1894. Etter endt legeutdannelse i 1838 ble han raskt sentral i arbeidet med spedalskhet (lepra). Han ledet bl.a. Lungegårdshospitalet i Bergen, som ble bygget for å komme frem til effektive behandlingsmetoder mot denne sykdommen. Han ble for øvrig også svigerfar til Gerhard Armauer Hansen, den senere verdenskjente Bergenslegen som identifiserte leprabasillen.

Danielssen var en allsidig forsker som også drev botaniske og zoologiske studier, og han var sterkt samfunnsengasjert både i Bergen og på riksplan. Han deltok i stiftelsen av bl.a. Den nationale scene, Bergens naturvitenskapelige selskap og Bergens museum. Dessuten satt han i over 30 år i Bergens bystyre, og han var Stortingsrepresentant gjennom 1860- og 70-åra.

Om kolera

Kolera er en mage- tarmsykdom som skyldes en bakterieinfeksjon. Sykdommen smitter gjerne ved at bakterien overføres ved at avføring fra pasienter havner i drikkevannet. Den som rammes, får kraftig oppkast og diare og kan dø av uttørking innen bare et døgn eller to. Dødeligheten var lenge høy, og på 1800-tallet døde om lag to tredjedeler av dem som ble syke. I dag forekommer det jevnlig kolerautbrudd ved krig og naturkatastrofer, men for øvrig er sykdommen nå sjelden.

Norge ble rammet av flere alvorlige koleraepidemier i løpet av perioden 1832 til 1872 og til sammen nesten 6000 døde av sykdommen i løpet av disse 40 årene. Sykdommen hadde vært kjent i India gjennom flere hundre år, men spredte seg til Europa på 1800-tallet på grunn av økende internasjonal kontakt ved skipsfart, pilgrimsvandringer, kriger med store troppeforflytninger etc. Den økende urbaniseringen i Europa med tett befolkede byer preget av dårlig utbygd vann- og kloakksystem og mangelfull hygiene la også forholda til rette for spredning av sykdommen.

Helt fram til 1860-åra sto miasmeteorien sterkt når det gjaldt å forklare årsaken til koleraepidemiene. Spesielt en studie i London under en epidemi i 1854 overbeviste likevel mange fagfolk om at sykdommen måtte skyldes et smittestoff. Der ble det påvist en klar sammenheng mellom tilgang til drikkevann og i hvilken grad beboerne ble rammet av sykdommen: langt flere av dem som brukte drikkevann som var forurenset av kloakk ble rammet enn av dem som hadde rent vann. Først i 1883 kunne den tyske legen og mikrobiologen Robert Koch endelig identifisere selve kolerabakterien.

 

Til månedens dokument 2003