En fattigkommisjon på slutten av 1700-tallet

Fattigvesenets arkiver befinner seg særlig i kommunene. Fra eldre tid finnes likevel mye i geistlige arkiver i statsarkivene. I mange prestearkiver er det fattigprotokoller og brev tilbake til 1740-årene. Dessuten kan stiftsdireksjonens arkiv ha informasjon fra sent 1700- og tidlig 1800-tall. Også arkivet etter Kristiania tukthus gir mange opplysninger om fattige og betlere.

En fattigprotokoll

Vi skal bla litt i en fattigprotokoll for Kråkstad prestegjeld (som omfattet Kråkstad og Ski, i dag Ski kommune). Onsdag 19. februar 1783 holdt fattigkommisjonen møte på gården Roås i Ski sokn. Her satte man opp fattigmanntall og fordelte byrdene på gårdbrukerne i hvert sokn. Tilsammen var det 39 fattignumre i 1783. De fleste på listen kom i kategorien vi i dag ville kalt eldre og uføre. Eli Kristoffersdatter var for eksempel over 80 år gammel, og skal i følge kirkeboka ha tjent på Østby og Lille Grydeland i over 50 år før hun kom på legd. Hun står som nr. 5 på listen nedenfor.

Vi ser at fattiglem nr. 1 i hovedsoknet Kråkstad, Sjur Monsen, ble sendt rundt på flere gårder. Lengst tid bodde Sjur på Frogner søndre, en forholdsvis stor gård. Etter fire uker der ble han sendt videre til nabogården for to uker. Deretter skulle han være 1 uke hos sersjant Kruse, 1 uke på Eng, så 14 dager på Store Løken. Deretter måtte han tilbake til Søndre Frogner igjen.

Ikke alle fattiglemmene ble sendt fra gård til gård. Mange fikk penger i stedet, ofte holdt de til på en husmannsplass. Under Ski sokn ser vi for eksempel nr. 6 Ingeborg Dalsplassen. Til henne skulle Anders Ski ut med 2 daler, mens elleve andre brukere tilsammen skulle gi snaut 8 daler. Mange fikk langt mindre enn Ingeborg. Rasmus Trulsens enke i Ski sokn fikk kun 2 daler 1 ort. Noen hadde barn å forsørge, uten at det kommer frem i fattigmanntallet.

På fattigkommisjonens forsamling ble det også valgt nye fjerdingsmenn for hvert sokn. Fjerdingsmennene skulle representere hver sin del av soknet, som gjerne var delt i fire deler. Fattigkommisjonen ble ledet av soknepresten Jens Hørbye. Tilstede på møtet var også verten, konstituert lensmann Thomas Olsen på Roås.

Avskrift

Tigging (gjerne kalt "betling" i tidens språk)

Noe som ofte stod i fokus for fattigkommisjonene var utenbygds fattige som vandret rundt på gårdene og tigget. Fattigforordningen av 1741 hadde forbudt dette, men tiggingen fortsatte.  17. mars 1796 vedtok samtlige gårdbrukere og oppsittere i Kråkstad prestegjeld at ingen lenger skulle gi noe til fremmede tiggere. De som likevel ga, måtte betale 1 riksdaler i mulkt, som skulle deles mellom angiveren og fattigkassa. Nederst finner vi underskriftene til gårdbrukerne. Ikke alle har skrevet under med egen hånd.

Avskrift

Prost Jens Hørbye var blant de prestene som engasjerte seg i fattigstellet. Blant annet kritiserte han gårdbrukerne for å se på sine husmenn som slaver, og tilla dette stor betydning som fattigdomsårsak.

Legehjelp

Samtiden hadde små ressurser til å avhjelpe fattigdom. Enda verre var det stilt med mulighetene til medisinsk behandling for de mange som kunne ha trengt det. Vi skal avslutte med en sak fra 1795, om Hans Kristoffersen på Fjellsplassen i Ski. I mer enn seksten år hadde han hatt et stort veskende sår som nesten hadde spist opp hele ansiktet. Det var såvidt han kunne puste. Hørbye ba stiftamtmann Moltke sørge for at doktor Baumgarten kom til pasienten på Fjell. Han håpet det var mulig å foreta en mindre operasjon for å forstørre åpningen i munnen slik at Hans kunne puste og spise.

Avskrift

Dr. Baumgarten kom søndag 25. januar til Hans. Doktoren mente det ikke kunne nytte å operere. Det var en skuffet og litt skeptisk prost som 1. februar skrev tilbake til amtmannen - "som aldeles ukyndig i det medicinske eller chirurgiske Fag kan jeg herover ingen Reflexioner giøre, uagtet jeg tilforn ej havde forestillet mig det som umueligt, da jeg dog synes at have hørt at desslige Operationer har foregaaet, og her ej var at befrygte at deformere ham..." Hans Kristoffersen døde fem måneder senere.