Bybrannen 24. april 1841

Dette grunnrisset av Trondheim kom som et tillegg til Morgenbladet nr. 123 i 1841. Den delen av byen som har mørkere farge, brant ned den 24. april 1841. Vi har merket av med rødt hvor brannen startet i Jomfrugata. Kvartalet som er rammet inn brant ned 7. desember 2002.

Lørdag den 24. april 1841 begynte som en vanlig dag i snekkermester Rønnings hus i Jomfrugata. Fru Rønning og tjenestepiken gjorde klar middagen til klokken 12. Tjenestepiken kokte suppe og poteter i størhuset i bakgården. Etterpå ble det drukket kaffe. Etter middagsoppvasken satte hun gryten på ilden i størhuset med vann med litt lut i, for å koke ut matrestene. Til opptenning brukte hun spon fra snekkerverkstedet, som lå i en haug på gulvet. Hun gikk fra størhuset med døren åpen for å kunne holde øye med gryten og gjorde en del forefallende husarbeid, men da hun etter en halvtimes tid kom ut i gården, så hun at det brant inne i størhuset. Hun varslet straks snekkermester Rønning og løp inn i huset, selv sa hun senere at hun husket ikke hva hun så hadde gjort annet enn å kaste noen sengeklær fra andre etasje og ut på gaten.

I totiden arbeidet snekkermester Rønning og hans arbeidskar i verkstedet i andre etasje ut mot gaten da det ble ropt at det var ild løs i gården. Da han kom ned i gårdsplassen og så at det brant ut av døren i størhuset, løp han ut på og ropte "Brann, brann", og da han så folk komme til, løp han inn i gården igjen og reddet noe smør ut av stabburet, deretter løp han inn i stuen til sin kone og ba henne få barna med ut. Han så at ilden bredte seg og at huset var tapt, så han og naboen bega seg ovenpå og kastet noe sengetøy, et bord og et speil ut av vinduet. Da kom det flammer inn i rommet og de måtte redde seg ut av vinduet.

Fru Rønning var i første etasje i våningshuset da et av barna sa at det røk fra størhuset. Hun så ut av vinduet og så den kraftige røken; i det samme kom mannen inn og sa at de måtte forlate huset. Hun fikk ut barna og fikk reddet noen småting, før hun også måtte ut.

Det var sterk vind fra sør- sørøst denne dagen, og da brannsignalet lød fra Kristiansten festning klokken kvart over to, var brannen allerede godt i gang. Utover ettermiddagen og kvelden bredte den seg raskt videre fra kvartal til kvartal og raste videre inntil vinden stilnet ved tolvtiden på natten. Da var hele midtbyen fra Dronningens gate i sør ned til Fjordgata og fra Munkegata i vest til Kjøpmannsgata blitt flammenes rov.

Da det ble satt brannrett på Rådhuset neste dag klokken 11, brant det fremdeles på tomter og i kjellere, og det ble protokollført at rettens medlemmer ikke hadde kunnet møte før nå, fordi de hadde deltatt i slukkingen. Retten begynte med å sette opp status og kunne fastslå at 314 gårder og 29 pakkhus i den best beliggende del av byen var gått tapt. Retten roste også den innsats som hadde klart å stanse ilden ved Dronningens gate og Kjøpmannsgata og å redde Stiftsgården og Thaulows gård og brygge på vestsiden av Munkegaten som flere ganger var blitt antent, men slukket igjen.

Retten gikk så over til å forhøre en rekke vitner for å få fastslått årsaken til brannen og finne ut om noen kunne lastes. Vitneavhørene fortsatte flere uker fremover, og er interessant lesning. Konklusjonen ble at brannårsaken måtte være at sponhaugen som lå i snekkermester Rønnings størhus må ha blåst utover gulvet fordi døren sto åpen, og så ha blitt antent fra ildstedet. Tjenestepiken ble dømt til et års tukthus for uforsiktig omgang med ild, og snekkermester Rønning ble idømt en bot på 5 spesiedaler for uforsvarlig omgang med spon.

Kilde: Trondhjems magistrat, brannrettsprotokoll 1828-1854, fol. 95ff.