Hei Michael,
jeg nærer en generell bekymring for at den nye studiereformen vil bli brukt til å omdanne universitetet til en skole hvor man fortsetter med å lese lekser og gjøre som læreren sier, istedet for å lære å tenke selv og ta egne valg. Jeg er med andre ord redd for at vi kan komme til å velge bort de muligheter reformen rent faktisk gir for å skape mer fleksible og frie studieløp. Obligatorisk oppmøte er ennå en måte å stramme skoleskruen på, og det liker jeg ikke. Når det er sagt så er det klart at obligatorisk oppmøte kan være en god idé for enkelte kurs, f.eks hvis det erstatter eksamen eller hvis det er snakk om håndverksmessige ferdigheter som bare læres og demonstreres i praksis (jeg kan tenke meg at fag som medisin og odontologi har en del av slike ferdigheter).
Vennlig hilsen
Harriet
Kjære Harriet Bjerrum Nielsen
jeg er bare en student, og har følgelig ikke stemmerett under det kommende kollegievalget, så jeg kan ikke stemme på deg, i hvert fall ikke i år. Men jeg har likevel et par spørsmål jeg håper du kan ta deg tid til å svare på, og som jeg regner med at er interessante også for dine velgere.
Hmmm.
Du har i grunnen allerede gitt gode og utfyllende svar på de fleste standardspørsmålene mine enten her eller på presentasjonssiden din, ser jeg, så jeg får nøye meg med dette ene:
Obligatorisk oppmøte. Kort og greit: En mulig konsekvens av reformen er at det innføres oppmøteplikt på forelesninger også hvor dette i dag ikke er praksis. Hva synes du om dette?
med vennlig hilsen og håp om svar,
Michael Brøndbo,
student
Kjære Nils,
ang. valgte eller tilsatte ledere på institutter og fakultet: Jeg er selv vært tilsatt leder på Senter for kvinne- og kjønnsforskning i en årrekke, og jeg ser at det er fordeler ved det på den måte at det avklarer hvor både ansvar og myndighet ligger. Jeg har selv søkt stillingen fordi jeg hadde lyst til å ta dette ansvaret og det har ikke vært vanskelig å gjøre det fordi myndigheten har fulgt med. Nå er det selvsagt vesentlig enklere å lede et lite forskningssenter enn et stort institutt med store undervisningsforpliktelser, så sammenligningen holder kanskje ikke helt. Men problemet er jo at det ofte er vanskelig å finne folk som har lyst til å stille som instituttbestyrer og at du dermed ofte får ledere som egentlig helst skulle ha vært det foruten - og det er jo ikke akkurat noe som fremmer ansvarsfølelse og initiativrikdom. Dessuten er det i dag ganske mye kunnskap som må til for å lede enheten på en bra måte, og kompetansen kan bli for svak og ledelsen for ustabil/uforutsigbar når du bytter ut hver 3.år. Jeg ser altså klare fordeler med tilsatt ledelse på instituttnivå, men også problemer: Vil det være tilstrekkelig mange fagfolk som er interessert i å søke disse jobbene? Hvis resultatet f.eks blir at det nærmest blir en ekstra kontorsjef så har det ikke fremmet den faglige ledelsen. Kort sagt: Jeg syns dette er ganske vanskelig, og trenger å skaffe meg mer informasjon om erfaringer på ulike steder i systemet. Muligvis burde man prøve ut tilsatt ledelse på noen institutter i første omgang frem for å endre hele styringsformen i en jafs. Men det er et paradoks at så mange vil bevare valgt ledelse - samtidig med at ingen vil ha jobbene, eller tar noe særlig del i universitetets demokratiske prosesser.
Vennlig hilsen Harriet
Kjære Arne Sletsjø,
jeg hører nok til dem som mener at et felles grep omkring utviklingen på UiO som helhet er viktig, og at beslutningsmotet heller kunne være større enn mindre enn det det er i dag. Det stilles stigende krav til oss, direkte eller indirekte, om å agere som en samlet organsiasjon utad, og det er mye usikkerhet omkring beslutninger innad. Vi strever med en organisasjonskultur hvor alle vedtak som er fattet, igjen og igjen kan gjøres til gjenstand for ny diskusjon. Ønsket om en mer samlet organisasjon hvor vi har helheten for øye innbærerer selvsagt ikke at jeg mener at det sentrale nivå bør detaljestyre grunnenhetene. Men de områder hvor fakulteter og grunnenheters beslutninger er avhengige av eller griper inn i hverandre bør et overordnet nivå komme inn. Dvs ting som dimensjonering, fordeling av rammebevillinger, beslutninger om felles satsingsområder på tverrs av enhetene, sørge for at vi er en organisasjon med potensiale for endring - hva enten initiativene kommer nedenfra eller ovenfra, samt ansvar for å koordinere tiltak og prosesser som omfatter flere grunnenhetene (f.eks slik det er behov for nå i arbeidet med studiereformen).
Samtidig mener jeg at grunnplanet burde komme inn tidligere i diskusjonen, på veien mot slike beslutninger. Slik det er nå får vi f.eks ting til høring - på et tidspunkt hvor ofte løpet er kjørt, eller hvor det å skaffe seg tilstrekkelig informasjon om saken blir uoverkommelig fordi prosessen allerede har kjørt så lenge. Hadde det vært mulig å tenke ut andre arbeidsmåter hvor flere fikk mulighet for å ta del underveis i slike prosesser, men tilgjengjeld så også var innstillt på å være lojale når først beslutning var tatt?
Når det gjelder faglig innhold mener jeg at vi fortsatt må stå hardt på den enkeltes forskningsfrihet, men at dette ikke utelukker at man på ulike nivåer (fra institutt/senter, fakultet og til kollegiet) kan prøve å legge til rette for særlige satsninger, for samarbeid internt og på tverrs, eller oppmuntre initiativer og gode miljøer med ulike virkemidler. Fra Sentrene har vi gode erfaringer med en slik støtte, utvidelse eller "sammensyning" av pågående aktiviteter. Det krever imidlertid noe midler til rådighet for det nivå som skal ta disse initiativer.
Vennlig hilsen
Harriet Bjerrum Nielsen
Når det nå kan se ut til at kollegiet selv ville kunne få bestemme den fremtidige styringsstrukturen ved Uio, vil jeg gjerne høre dine tanker om ansatte versus valgte ledere for institutter og fakulteter.
Med vennlig hilsen
Nils Axel Nissen
Førsteamanuensis, IBA, HF
Kjære Kollegiekandidat!
I tiden som kommer vil en vesentlig
problemstilling for UiO være vår evne til å
utvikle oss som institusjon. På den ene siden
har vi våre egne ønsker, behov og
prioriteringer,
på den andre siden har vi samfunnets (og
myndighetenes) krav til oss. Det er ikke alltid
samsvar mellom disse to sidene. Utviklingen
av UiO skjer bl.a. gjennom vedtak som fattes
på ulike nivåer, fra valg den enkelte
medarbeider gjør innenfor sitt
myndighetsområde og til beslutninger fattet av
Kollegiet.
Hvordan stiller du deg til fordelingen av ansvar
og myndighet i dette ledelseshierarkiet?
Hvor mye og over hva (penger, tidsbruk,
undervisning og forskning) skal
Kollegiet/fakultet/institutt bestemme og
hvilken makt skal desentraliseres til hver
enkelt ansatt? (gjerne i litt generelle
formuleringer!)
Kjære Andeas Føllesdal,
beklager sen respons - har vært i utlandet. Lønns- og arbeidsforhold er selvsagt viktige for å gjøre UiO til en attraktiv arbeidsplass. Der hvor jeg ferdes er man nok mer opptatt av å få bedre arbeidsforhold i form av mer sammenhengende tid til forskning, bedre finansiering av reiser og forskningsassistanse, bedre støtteapparat, mer anerkjennelse for innsats, mer dynamiske og inspirerende faglige miljøer og bedre kollegiale forhold, enn å gå opp et par lønnstrinn. Lønningene på UiO vil aldri kunne konkurrere med privat næringsliv, så jeg tror det er bedre at vi profilerer oss på måter som ser lønnskrav og arbeidsforhold som en helhet. På samme måte som lønns- og arbeidsforhold for de ansatte igjen må ses som brikke i den helhet som angår å skape kvalitet på alle områder i UiOs virksomhet.
Svar på dine tre første spørsmål:
1. Ja (dette går det vel knapt an å være uenig i?)
2. Jeg vil bidra til å synliggjøre helt konkret for bevilgende myndigheter hvordan dårlige lønn- og arbeidsforhold går ut over den faglige kvaliteten på UiO, både når det gjelder forskning, undervisning og formidling. F.eks hva det betyr når biblioteket forfaller, når det er minimalt med reisemidler eller når forskningstiden spises opp av andre oppgaver.
3. Jeg går i prinsippet inn for en solidarisk lønnspolitikk. Jeg ser altså ikke lokale lønnsforhandlinger som noe ubetinget gode i alle sammenhenger, og jeg mener at en at mer romslig økonomi på institutter og andre enheter kan bety nok så mye for å skape bedre og mer faglig tilfredsstillende arbeidsforhold som å øke individuell lønn.
Når det gjelder dine to neste spørsmål så mener jeg at UiOs fortrinn er den faglige bredden, og at vi har større og tungere forskningsmiljøer enn mange andre steder. En viss størrelse på forskningsmiljøene kan ofte være viktig for å holde igang en faglig utvikling. Jeg mener også at vår fysiske nærhet til andre høyere utdanningsinstitusjoner og til kulturinstitusjoner generelt er av betydning for å få nye input og være i dialog med verden omkring oss. Det er dårlig kunnskapspolitikk å straffe UiO økonomisk for å være plassert i landets hovedstad. Mitt svar på siste spørsmål er altså at UiOs økonomi bør forbedres, at vi må kreve økonomisk likestilling med andre universiteter og høgskoler, og at vi må prøve å overbevise politikerne om det kortsiktede i å utarme UiO i distriktspolitikkens tjeneste.
Vennlig hilsen
Harriet Bjerrum Nielsen
Kjære Harriet Bjerrum Nielsen;
to spørsmål til:
1. Hva mener du er Universitetet i Oslos eksisterende fortrinn i forhold til andre universiteter og høyskoler i "konkurransen" om å rekruttere og beholde gode studenter og ansatte?
2. Er det andre områder du ønsker å styrke for at Universitetet i Oslo skal stå ennå bedre rustet i denne "konkurransen"?
Vennlig hilsen
Andreas Føllesdal
NB: Jeg får vite nå at Forskerforbundet ved UiO vil videreformidle alle svar til sine medlemmer.
Lønnspolitikk
Kjære Harriet Bjerrum Nielsen,
Det er gledelig at du stiller til valg til Kollegiet. Et tema det er viktig å avklare er kandidatenes syn på lønns- og personalpolitikk. Jeg ber derfor om dine synspunkter om strategier og forpliktelser i den forbindelse, - og gjør oppmerksom på at spørsmålene og svarene - og mangel på sådanne - kan bli gjort offentlig nå før valget, også utenfor dette debattforumet.
Langtidsplanen for 2000-2004 slår fast at fakultetenes og grunnenhetenes lederansvar blant annet innebærer å:
"Utnytte tilgjengelige personalpolitiske virkemidler for å stimulere til innsats og kvalitet, forsterke mulighetene for god rekruttering og utvikle gode arbeidsmiljøer "
UiOs nye rektor, Arild Underdal, sa før valget at en av universitetets store utfordringer er "underfinansiering og lav verdsetting av faglig kompetanse", og at en målsetting var å styrke "UiOs evne til å konkurrere også internasjonalt om ledende fagfolk", blant annet med "akseptable pakker av lønns- og arbeidsvilkår." Han ønsker også å bedre lønnsbetingelsene.
1. Er du enig i påstanden at en av UiOs største utfordringer i tiden fremover er å påskjønne innsats og kvalitet for å sikre samsvar med langtidsplanens mål?
2. Hvordan vil du bidra til at Stortinget står ved sitt vedtak om opptrapping av forskningsbevilgningene,og at sentrale forhandlinger ivaretar universitetsansattes behov?
3. Hvis du velges til Kollegiet, vil du benytte din myndighet til å bevilge ekstra midler til lokale forhandlinger for avlønning (av vitenskapelig personale), og/eller til andre konkrete tiltak for å bedre lønnsvilkårene? - i såfall, hvilke andre tiltak?
Jeg ser frem til å høre fra deg!
God helg, og godt valg!
Med vennlig hilsen
Andreas Føllesdal
Professor i filosofi,
Institutt for menneskerettigheter
Juridisk fakultet