Siden mine synspunkter har blitt noe underlig presentert i Uniforum begynner jeg denne debatten med å presisere et viktig punkt. Jeg er selvfølgelig ikke uenig med Bjerrum Nielsen i at fag og disipliner forandrer seg og er i stadig utvikling. Spørsmålet og uenigheten dreier seg om det normative. Bjerrum Nielsen sier i sin plattform at fag - og disiplingrenser bør være i bevegelse og mener at det er kollegiets oppgave å sørge for at dette skjer, blant annet gjennom å vedta retningslinjer for studie- og forskningsorganisering. Utfra et slikt grunnsyn ønsket hun et kollegievedtak som fastslo at studieprogrammer ikke kunne ledes av et institutt alene. Jeg mener endringer i fagene må skje gjennom fagenes egen og naturlige dynamikk.Dette sikres ikke minst gjennom utstrakte internasjonale kontakter. Kollegiet bør ikke se det som sin oppgave å styre fagutviklingen. Selvsagt må kollegiet legge forholdene tilrette for fruktbare og viktige tverrfaglige satsinger.Men for dette trenger vi ikke å innføre en ny altomfattende model.
Jeg skulle ønske at denne sentrum-periferi debatt kunne bli litt mer nyansert. Selvsagt skal kollegiet ikke styre fagutviklingen! Det tror jeg ikke det finnes noen på universitetet som ville mene. Kollegiet har derimot et ansvar for å skaffe best mulige vilkår for fagutviklingen og sørge for at vi har en åpen og demokratisk organisasjon. Det finnes mange fag hvor en levende og dynamisk fagutvikling skjer av seg selv og slike fagmiljøer er etter min erfaring som regel kjennetegnet av nettopp åpenhet og positiv interesse overfor omverdenen. Når problemstillingene står i sentrum blir faglige revirer og posisjoner mindre viktig. Desverre er det ikke slik allesteder. Å tilføre grunnenhetene midler, makt og myndighet, slik Camilla anbefaler, vil noen ganger føre til fremragende faglig kvalitet, andre ganger ikke. Vi trenger altså en organisasjonform som gir gode miljøer frihet og gode arbeidsbetingelser, samtidig som det sentrale ansvar for det som går mindre godt ikke forflyktiges. Jeg har vanskelig ved å se hvorfor ett eksternt medlem i et programstyre (f.eks en kollega fra et beslektet fag) skulle være ødeleggende for et fagmiljøs faglige autonomi og utvikling. Hvis det er tilfellet må fagligheten være nok så skrøbelig i utgangspunktet. Og da er innsyn jo virkelig på sin plass.
Bjerrum Nielsen og Handal har ikke gått inn
for
et fleksibelt system, alle deres forslag ville
være bindene pålegg fra Kollegiet. Hun ville
påtvinge alle fag, alle fakulteter og alle nivåer
av undervisning et system som var laget for
de
aller vanskeligste tilfellene: For eksempel
tverrfakultære BA programmer med stor faglig
uenighet. Hun ville påtvinge alle en ekstern
representasjon. Sikkert kjekt å ha, men vil
kreve
oseaner av tid, formaliteter, referatskriving
sekretærhjelp osv. Et enormt potensiale for
byråkrati. Serck-Hanssen og jeg fikk støtte,
også
fra rektoratet for et system som tillot en mye
slankere og variert løsning som lettere kan
tilpasses hele universitetet.
Sentrum periferi er en annen diskusjon, men
Bjerrum Nielsen og Handal har ikke vært
pådrivere
for å distribuere ressursene til
grunnenhetene.
Det har Serck-Hanssen og jeg.
Jeg har vært opptatt av at vi får en sammenhengende studieorganisasjon, også sett fra studentenes perspektiv. Når bachelor-studiene er programorganisert bør masterprogrammene også være det. Ellers hadde vi f.eks fått en veldig uoverskuelig situasjon når det gjelder allokering av lærerressurser. Jeg mener at en så stor endring som studiereformen er, også krever et organisatorisk uttrykk. Det er faktisk ikke bare de gamle hovedfag som har skiftet navn. I tillegg er jeg opptatt av å legge tilrette for tverrfaglig undervisningssamarbeid og synes derfor det var en fin idé å invitere andre innenfor. Samtidig er det klart at situasjonen kan være meget ulik i ulike fag og jeg har derfor ikke på noe tidspunkt vært imot at ledelsen skal kunne delegeres til en programleder der hvor det er enighet om at dette vil være den beste ordningen. Derimot synes jeg kollegietvedtakes pålegg om at dette BØR skje var for snevert, og nettopp ikke tok hensyn til variasjon.
Bjerrum Nielsens ide om at man må ha like
store paraplyprogrammer på master som på
bachleor er en byråkratisk fiksjon, og passer
slett ikke alle miljøer ved UiO. Hun er jo
opptatt av mangfoldighet ved UiO sier hun.
Masterprogrammene vil nesten
alltid være en spesialisering. På matnat er et
masterprogram ofte et hovedfag med et nytt
navn. Det er først og fremst omfang og
undervisningsformer som skal justeres. Har
Bjerrum Nielsen problemer med det?
Det er også vanskelig å følge hennne når hun
vil
bruke en myndighetspålagt studiereform for å
fremme faglig utvikling. Mitt eget fag biologien
har hatt en rivende tverrfaglig utvikling som
har
vært drevet
fram av metodologiske nyvinninger.
Tverrfaglighet
er ikke noe man påtvinges, det er en faglig
utvikling. Dessverre har mange av
paraplyprogrammene på master nivå heller
ingen
rot i faglig samarbeid, men er rene
byråkratiske konstruksjoner. Slike
programmer er
også forvirrende for studentene. For
eksempel er
det et program i Asiatiske og Afrikanske
studier
hvor ingen skal studere både Afrika og
Asia.Meget
forvirrende for både studenter og
arbeidsgivere.