(Her er en lettere revidert versjon av
innledningen i forbindelse med paneldebatt
på slippefesten for Hovedfagsstudentenes
årbok 2001, 3. april 2001. Håper det kan
spore til mer debatt ut over paneldebatten!)
I en tid der feltbegrepet er under full revisjon, i
en stadig mer heterogen og globalisert
virkelighet, tror jeg ikke det nytter å spørre om
alle typer felt og tema kan studeres med
antropologisk metode, men vi må spørre
hvordan ulike felt og tema kan studeres med
antropologisk metode.
Dette krever samtidig synliggjøring og behov
for å kommunisere antropologiens
forskningsmetoder, slik Karin Kristensen
skriver på diskusjonsforum. Derfor vil jeg her
videreføre Karins diskusjon, og ta opp
spørsmålet om tilsløring og synliggjøring av
antropologisk metode.
Vi er selv er med på å "usynliggjøre" vår
metode, og denne usynliggjøringen har
sammenheng med en tradisjonell forståelse
av et antropologisk feltarbeid som noe som
skjer blant folk som er forskjellige fra oss selv.
En faglig forenklet, og samtidig tilslørende
dualisme finner sted ved en tradisjonell, men
enkel fokus på Små steders Store spørsmål,
en inndeling av verden i Fjern og Nær, og
oppdeling av antropologer som enten Ekte
(dvs de som reiser "et annet sted") eller Uekte
(de som gjør feltarbeid i egen kultur).
Som mennesklige kommuniserende vesener
omgir vi oss med en haug metaforer som er
med på å kategorisere verden, men de
samme metaforene har også en hang til å
tilsløre hvordan vi bygger opp kunnskap, og
her er antropologer intet unntak.. Våre
metaforer tilslører for oss selv hva som skjer
under et feltarbeid, og blir et problem når vi
skal fortelle om våre kroppslige erfaringer til
andre som ikke har vært på feltarbeid. Det
kan derfor være en ide å se om slike
metaforer kan si noe om hvordan vi tenker og
hva vi forventer av hverandre som
antropologer. En utbredt og grunnleggende
metafor, som også er viktig i antropologien er
av Lakoff&Johnson (1999:51) i Philosophy in
the Flesh identifisert som
Likhet Er Nærhet (Similiarity Is Closeness)
Vi antar ukritisk at de som befinner seg i
nærheten av oss likner på oss selv - her i
ligger jo også ideen om nasjonen som et
geografisk avgrenset område befolket med
likesinnede mennesker, og jo lenger bort
noen bor, jo mer forskjellig er de fra oss. En
videreføring av denne metaforen vil være at
Forskjell Er Avstand (Difference Is Distance)
og et eksempel på dette er "de står så langt
fra hverandre" for å omtale noen som har
forskjellige meninger. Dette går samtidig rett
inn på en hardprogrammert faglig tradisjon og
særmerke - den lange reisen for å finne noe
interessant å studere. Ettersom antropologer
har en fetisj på forskjeller, oppsøker vi steder
vi tror vi finner forskjeller. Antropologene har
gått, og går her i felle nummer en - troen på at
forskjellene er langt borte, eller i det minste et
annet sted enn i vår hjemlige andedam. Men i
en senmoderne, heterogen og globalisert
virkelighet, stemmer ikke dette nødvendigvis,
og dermed må antropologene omdefinere
feltbegrepet og samtidig finne nye metoder.
Og hvis antropologisk metode ikke lenger
handler om å reise så langt bort som mulig,
blir synliggjøring av den faktiske
kunnskapsprosessen viktig. Å synliggjøre
våre metoder er ikke bare viktig når vi skal ut
og konkurrere på arbeidsmarkedet, eller i
andre sammenhenger "selge" faget (og
dermed oss selv). Å synliggjøre
våre metoder vil også være essensielt i
forhold til hvordan vi analyserer og
systematiserer våre data. Det vil i den
sammenheng kanskje være en ide å sterkere
fremheve et annet antropologisk postulat -
den om at enhver antropolog alltid er sin egen
målestokk, med sine fordommer og sine
følelser.
En ensidig fokusering på etnografen som en
tilreisende fremmed og naiv utforsker, tilslører
etnografens kroppslige og emosjonelle
tilstedeværelse i forskningsprosessen. Et
feltarbeid bør snarere forstås som en sosial
(men samtidig metodisk og oppsøkt)
situasjon, befolket av kroppslige,
følelsesmessige og fysiske identiteter. En
antropolog er i alle tilfelle sitt eget
epistemologiske utgangspunkt, og dette antar
jeg må være et sentralt aspekt ved ethvert
antropologisk feltarbeid.
Hervik skrev i forordet til årets årbok at
bidragene kunne leses som en invitasjon til å
følge de vordende etnografers lærings- og
erkjennelsesprosesser, men jeg lurer på om
dette fokuset på metode ikke også kan forstås
som studentenes forsøk på å skrive ut hva
metodeundervisningen fremdeles mangler -
fokuset på den sterkt personlige
læringsprosessen som kommer av å være
sin egen målestokk.
Studentene har i årboka tatt ansvar for den
læringsprosessen et feltarbeid er, og viser
seg i artiklene som
kroppslige,
lokaliserte og dermed
synlige vitner som tar
ansvar for sine perspektiver og sin
deltakelse i kunnskapsproduksjonen.
Vi skiller ikke klart mellom
subjekt og objekt, og prøver
å få kommunikasjonen og fortellingene til å ta
nye og uventede retninger, å skape
overraskende forbindelser og
merkelige sengekamerater. Om vi
tør å være delvis i våre fremtoninger, og
aldri låse oss fast i en bestemt identitet, og
bekjenne oss til ironi og
intimitet, være
opposisjonelle og
utopiske – samtidig som vi er
komplett uten
uskyld – da kanskje vi kommer vekk fra ideen
om den "naïve fremmede", og nærmere det en
antropolog faktisk gjør?
Et slikt perspektiv krever samtidig
skrivestrategier og fortellerstrukturer som
viser noe større grad av sammenheng
mellom de personlige måtene vi samler data
på og selve feltarbeidet. Men finner vi dette
på metodepensum? I hvertfall ikke våren1997
da jeg tok metodekurset. En hel haug artikler
handlet om en fjern skandale i faget, og litt for
mange andre artikler hadde sikkert veldig stor
relevans for det antropologi var den gangen
faget var for brunbarkede eventyrere med
macheter i krokodillebeltet. Uten å ha fått tid
til å lese så mye av det nye pensumet, ser det
dog fra titlene ut til at det er en smule mer
aktuelt for nåtidige forhold, og at våre gamle
helter Malinowski og Mead ser ut til å få hvile i
fred. Men den tilslørende dualismen er
fremdeles der, og jeg tror ikke vi er klare for å
systematisk forklare for all verden hva vi
egentlig holder på med. Vil det være et skritt
på veien mot synliggjøring å ta en titt på
antropologiens egne underforståtte metaforer
og se på hva den antropologiske kroppen
faktisk gjør, uten å henfalle til lettvint
dualisme? Kan dette bli et bidrag til hvordan
vi kan fange opp og studere de nye feltene
som dukker opp, og bruke våre gode metoder
også der?
Litteratur:
Gullestad, Marianne (1999)
"Kunnskap for hvem? Moderne virkeligheter
og utfordringer for sosialantropologien" i
Norsk Antropologisk Tidsskrift 10:81-96,
Universitetsforlaget, Oslo
Lakoff, George & Johnson, Mark (1999)
Philosophy in the Flesh, Basic Books, New
York
Moser, Ingunn (1998)
Kyborgens rehabilitering i Asdal, Berg,
Brenna, Moser og Rustad; Betatt av viten –
bruksanvisning til Donna Haraway, Spartacus
Forlag A/S, Oslo
Hovedfagsstudentenes årbok 2001,
Sosialantropologisk Institutt, Oslo
Jeg deler Aasmunds skuffelse over den manglende aktiviteten på dette forumet, men i stedet for å klage over manglende kreativ og kritisk tenkning etc. skal jeg heller prøve å delta litt selv.
Det første som slo med da jeg leste gjennom Aasmunds innlegg var at jeg var dypt uenig i metoden han hadde brukt. Jeg er grunnleggende kritisk til den type antropologi hvor en skal forsøke å 'avsløre' informantente. "Se, de sier noe annet enn det de gjør. Mao, virkeligheten er anderledes enn det informantene tror den er." Eller den varianten Aasmund brukte: Man later som man er deltager, men i grunnen er man bare observatør - deltagelsen er bare (hyklersk) spill for å oppnå noe.
Hvordan kan man da vise det man skriver til sine informanter? De vil jo bli grundig forskrekket når de får vite at det rett og slett har blitt ført bak lyset! For det er jo et mål at informantene skal kunne lese det vi skriver om dem?
Da jeg leste videre i Aasmunds innlegg, ble jeg med ett nødt til å revidere det jeg hadde tenkt. Han har jo gjort feltarbeid i en region oversvømmet av oppfatninger så vanvittige at folk begår de grusomste handlinger på grunn av dem.
I en del sammenhenger må altså avslørende antropologi være helt på sin plass. Rekruttering og indoktrinering i nynazistiske bevegelser er et nærliggende eksempel i disse tider. Det samme gjelder dynamikken bak de nasjonalistisk/etnisk/sosio-økonomiske folkemordene forskjellige steder i verden. (Det er nærmest som om antropologer har en spesiell plikt til å rydde opp etter alt det trøbbelet kulturbegrepet deres har vært med å forårsake...)
Konklusjonen hittil må være at målet kan hellige middelet. Men hvilke kriterier skal man legge til grunn?
Personlig er jeg ingen verdi-nihilist, og den objektive antropologien gikk som kjent i graven med Radcliffe-Brown. I god antropolgisk ånd mener jeg at makt av alle slag bør avsløres. Her har jo antropologene en kjempefordel fordi vi kan gå inn i de minste mikrorelasjoner og avsløre maktstrukturenes virking på individnivå. Her kan vi få øye på hvordan strukturell makt utøvd som f.eks. stereotypier og fordommer mot svake/minoritetsgrupper av alle slag blir opplevd, - men også hvordan den produseres og reproduseres. (Og i de aller beste tilfellene: hvordan den blir nedkjempet!) Går vi inn i en nynazistisk organisasjon, et rasistisk nabolag eller blandt nasjonsbyggere, er det nettopp en slik (re)produksjon av stukturell makt vi kan få innblikk i - om vi ikke avslører hva vi er ute etter.
Men går vi derimot inn på den 'andre siden'; blandt de som opplever maktens virkning, er jeg dypt kritisk til slikt 'hykleri'. (Er det dessuten 'hyklersk' hvis man gjør det ut fra verdistandpunktet at det er riktig å være kritisk til makt?).
Selv var jeg på feltarbeid blant en gruppe som har følt orientalismens klamme grep siden tidenes morgen. - Og er det ikke orientalisme, så er det velmenende innen antropologi/sosiologi/psykologi (med makt til å beskrive 'de andre') som presser de stakkars ofrene ned in-between cultures (igjen det ulykksalige kulturbegrepet). Gruppen jeg snakker om er andregenerasjons britisk(sør)asiater.
Fagetisk orket jeg ikke tanken på å beskrive - og gjerne avsløre - 'de andre', så jeg valgte informanter som jeg følte jeg hadde noe til felles med. Da endte jeg opp i situasjoner hvor jeg genuint måtte overbevise dem om at vi hadde noe til felles, - for å få deres respekt. (Man kan jo ikke komme til moderne mennesker å påberope seg retten til å skrive om dem uten å bevise at man er kompetent til å forstå hva de driver med. Spesielt ikke moderne mennesker som kjenner både orientalisme og mer spesifikk rasisme innskrevet på kroppen.)
Jeg studerer altså de på den andre siden av makt-relasjonene: de beskrevete, ikke de som beskriver. Og her gjelder etter min mening helt andre etiske krav. Eller kanskje ikke? Kanskje er det like avslørende på vegne av samfunnsforholdene å vektlegge likhetene mellom den hvite antropologen og de mørkhudete informantene? Spørsmålet er bare hvem man er avslørende mot: informantene eller strukturene. Målet er jo sistnevnet (går jeg ut fra), og da får man heller bare avsløre enkelte rasistiske, nasjonalistiske, autoritære, homofobe, misogyne etc. informanter - med god samvittighet.
Cicilie
EN UGGEN FOELELSE AV HYKLERI PAA FELTARBEID
Jeg er temmelig skuffet over mangelen paa innlegg i dette forumet, som uten tvil har et meget bra potensiale til aa bli et sted vi kan utveksle tekster med hverandre og diskutere dem. Derfor slenger jeg ut en del meldinger og haaper paa at det skjer noe.
Mens jeg gjorde feltarbeid hadde jeg konstant en uggen foelelse av aa veare hyklersk ovenfor mine informanter. Jeg utga meg for aa veare en av dem (student, evnt. internasjonal i Pristina), samtidig som jeg tenkte og reflekterte over det de sa paa en maate som de ville blitt blodig fornearmet over hadde de fatt vite det. Jeg gjorde to blundere, hvor mine egentlige tanker glapp ut av meg, som nesten kostet meg hele nettverket mitt jeg hadde brukt tre mnd. paa aa bygge opp. Dette er distansen vi antropologer skal ha ovenfor de sosiale miljoer vi studerer, samtidig som vi skal delta paa lik linje med dem, og dermed gi inntrykk av at vi deler de samme verdier og meninger. Over tid, naar mine informanter ga meg deres vennskap og tillitt, foelte jeg meg forpliktet til (og hadde et genuint oenske om) aa gjengi denne tillitten. Men hvordan kan jeg gjoere det naar jeg egentlig beskriver dem i oppgaven min som om de befant seg i zoologisk hage (en diplomat som leste mitt etnografiske essay mente at det var slik jeg beskrev dem) og bruke dem i teoretiske sammenhenger de ikke har noe forhold til. Nylig leste en av mine informanter et utkast av noe jeg hadde skrevet om han og hans venner. Han reagerte paa at ting ikke var riktig fremstilt og skjevt vinklet iforhold til det jeg skulle bevise. Kort sagt foelte han seg urettferdig behandlet og var overasket over at jeg i det hele tatt hadde brukt han som eksempel. Jeg er redd for at andre av mine informanter som jeg nesten er noedt til aa vise frem oppgaven min til kommer til aa reagere mye sterkere (ettersom det jeg har skrevet om dem nok ikke er fullt saa flatterende). Og jeg foeler meg i bunn og grunn hyklersk ovenfor dem (som er mine "beste venner").
Det er mulig at dette er begrenset til politisk antropologi (nasjons-bygging) i konfliktsamfunn (Kosovo)... men dette er ogsaa noe med faget generelt. Vi utnytter informantene vaare og fremstiller dem paa en maate og i en sammenheng de nok ikke ville veart kjent med.
For aa komme med et eksempel fra en kjent britisk antropolog jeg traff i Albania. Hun har skrevet en bok om Sworn Virgins, altsaa om kvinner som blir menn (dvs. paatar seg mannsrollen) fordi familien ikke har noen soenner. Jeg traff en av hennes hoved-informanter (en stor kvinne med lang haar og enorme bryster som oppfoerte seg akkurat som en brysk og sterk mann - litt komi-tragisk med tanke paa at hun har veart fengslet under Hoxha-regimet i 4 aar og antagligvis blitt misbrukt i (manns-)fengselet). Antropologen klarte rett og slett ikke haandtere situasjonen da informanten var meget henrykt over oppmerksomheten hun hadde faatt og saa hun/han elsket henne (antropologen) og ville bli med henne til england saa snart moren hennes (som hun maatte passe paa) doede. Jeg spurte om hun viste hva som sto i boken om henne, hvorpaa hun svarte at hun aldri hadde sett den, men at hun stolte paa at det som sto der var riktig godt fordi antropologen var som hennes "soester". Antropologen selv temmelig ille til mote proevde aa unngaa at informanten fikk boka (legitimert av at hun ikke kunne lese engelsk) og ristet henne av seg.
Selv om vi ikke bruker reelle navn, saa vil beskrivelse (hvertfall i samfunn med tette og omfattende nettverk som Albania) gjoere informantens identitet ofte gjenkjennlig for befolkningen. Og uansett foeles det ikke searlig godt.
Haaper paa at dette kan trigge noen refleksjoner fra lesere og forhaapentligvis en oekende brukergruppe i dette forumet.