Gruppèr studentene!
Debatten rundt omgjøring av hovedfagstudiet til et Master program har gitt inntrykk av mye konservatisme og liten forståelse av problemet med dagens studieordning. Debatten har vært konservativ fordi så og si alle tviholder på studiets nåværende form blant annet med et halvt års feltarbeid. Debatten har vist at få har sett grunnleggende problemene med hovedfagstudiet i sin nåværende form, fordi mange tror omleggingen kun nødvendiggjør litt spikking i kantene på dagens hovedfaget. For en Master grad skal jo være både kortere og mindre krevende enn en Cand. Polit. grad. Helt vesentlig er det at studentene kommer fortere igjennom studiet. Tatt i betraktning at nesten ingen studenter selv med dagens ordning klarer studiet på normert tid, er vel dette den største utfordringen. Løsningen til hvordan Master studiet skal se ut kommer garantert til å bli elendig, om ikke dagens problemer ligger til grunn for vurderingen.
Problemet med studiet idag er at studentene blir kastet på dypt vann og det ansees som helt naturlig at halvparten drukner, mens resten klarer etter mye tidskrevende strev å lære seg å svømme. Dette vedgår hovedfagsoppgaven, og særlig defineringen av feltarbeidet, dets målsetninger og metode, gjennomføringen av feltarbeidet, og skriveprosessen etterpå. I disse tre kritiske fasene er studentene nærmest etterlatt for seg selv, samtidig som forventningene til det mystiske og sagnomsuste feltarbeidet er skyhøye; et være eller ikke-være for antropologer. De som endelig kommer i havn har brukt langt utover de to og et halvt år som er normert studietid. Etterhvert har mange godtatt at det er dette som er normalen, og dette blir gjenspeilet i kravet til de nye studentene. Graden blir dermed mye mer dyrere enn det den skal være.
Den elendige oppfølgingen henger sammen med at universitetet er åpent og har en enorme påstrømmingen av studenter. Et lukket universitet eller privat skole ville aldri i verden tillatt seg en slik arrogant holdning ovenfor sin studenter. Et åpent universitet er imidlertid en politisk beslutning vi må forholde oss til (og som mange er prinsipielt enig i). Dette skal imidlertid ikke få være noen unnskyldning for å legitimere dagens holdninger og ordninger ovenfor studentene. Forbedringpotensialet er stort. Jeg foreslår noen enkle tiltak, som baserer seg i hovedsak på samme ressursbruk fra SAIs ansatte:
1. Prosjektbeskrivelsen må få større oppmerksomhet. Alt for mange feltarbeid har somlet bort flertallet av sine måneder på å ikke vite hvor man skal starte, og mange har kommet hjem uten en samlet ide om hva de egentlig skulle skrive om.
2. Skrivekurs bør være før feltarbeid, ikke etterpå. Skrivekurset fokuserer på problem-definisjon og koherens, som er vesentlig for hva slag data som skapes under feltarbeidet.
3. Kontakt med veileder under og før feltarbeidet er vesentlig. Mange får tildelt veileder etter feltarbeid, eller er ikke ordentlig i kontakt med dem før de kommer hjem igjen.
4. SAI må være mer aktiv i valg av tema for oppgavene. Nå er det helt opp til studentene selv, noe som skaper liten ”tilhørighet” hos instuttet, og det er stor forskjell på oppfølging mellom de som knytter oppgave-tema opp til SAIs egen forskning og stipender, evnt. veileders interesse-område, og de som ikke gjør det.
5. Studentene bør grupperes innenfor tema og region, slik at de kan følge opp hverandre før, under og etter feltarbeid. Gruppen bør ha felles deadline for 2-4 feltarbeidsrapporter underveis.
6. Gruppene bør legge opp til minst ett regionalt treff under feltarbeid.
7. Tema for gruppene bør være basert på en ide om ”triangulering”, der oppgavene utdyper forskjellige aspekter ved samme tema. Sammensetningen av gruppene bør ko-ordineres av SAI.
Ved større fokus på prosjektbeskrivelse, minsker sjansen for feltarbeid med mange måneder bortkastet tid. Gruppering av studentene i henhold til studiefelt, gjør at studentene presser hverandre og i langt større grad utveksler ideer og observasjoner, som bidrar til raskere utvikling av de enkelte oppgavene og mer effektiv læring . Det at gruppen får noen felles tidsfristen formaliserer gruppa som en produktiv enhet.
Jeg er overbevist om at disse små tiltakene, som krever veldig lite av SAI, ville vært med på å gjøre det litt enklere som hovedfagstudent. Særlig ville det vært tidsbesparende, noe som må være essensielt ved overgangen til et Master-studie, hvis vesentlige endring må bestå i redusert tidsbruk.