TRADISJONELL ANTROPOLOGI OG NAERINGSLIVET
Her var det mange bra poenger. Jeg forsoeker aa spinne litt videre...
Antroplogisk metode sliter med sin historie fra kolonitiden og tradisjonell antropologi. Naar jeg var paa feltarbeid foelte jeg at jeg maatte gjeore et poeng av at jeg IKKE tilhoerte den tradisjonelle antropologien naar jeg presenterte meg. For da foeler jo folk i et moderne samfunn seg ganske ubekvemme om en antropolog skal studere dem som om de var en eller annen eksotisk indianer gruppe.
Jeg er helt enig i at det er paa tide aa bryte ned forestillingen om et massivt skille mellom nearingsliv og offentlig sektor i arbeidslivet. Her tror jeg nearingslivet har kommet mye lenger enn UiO. Jeg foeler at folk her (ogsaa paa instituttet) ser litt ned paa ansatte i nearingslivet (noen som maa "selge" seg og soearge for inntjening til en eller annen butikk-virksomhet). Kanskje ligger det noe ibundet i antropologien som faar oss til aa forholde oss meget skeptisk til deltagelse i markedsoekonomien? Kanskje er det arven fra tradisjonell antropologi der markedsoekonomi "forderver" det kulturelt rene og uberoerte? I saafall synes jeg vi boer ta et lite opproer med oss selv.
(Ellers tipser jeg om Ulf Hannerz sitt arbeide med aa videreutvikle den urbane antropologien)
Hei
Hyggelig å se at hoovedfag har fått sitt eget nettsted. Jeg skrev dette innlegget til Antroporess før jul, og siden ingen har ønsket å kommentere eller diskutere det på nettstedet til Antropress forsøker på nytt her. Det kan jo ikke være slik at alle er enige!
Deltagende observasjon og andre metoder!
Jeg har i lenge irritert meg over det årvise arrangementet fagkritisk dag. At man en dag i året tar seg tid til å se kritisk på sider ved eget fag er jo en god og ydmyk handling, men min erfaring er at antropologer og studenter som aspirerer til å bli antropologer er utrolig kritiske til de fleste sider ved eget fag og egne faglige prestasjoner - hele året. Grunnen til at jeg ikke er så begeistret for fagkritisk dag er at innholdet og tema har hatt en tendens til å være noe sånt som: "er det mulig for antropologer å jobbe i ‘næringslivet’", og da særlig med fokus på koblingen mellom antropologens moralske kall og næringslivets umoralske kapitalistiske form!
Jeg syns at vi heller burde vi arrangere en fagbejublende dag, for er det noe universitetsstudenter trenger så er det bedre selvtillit på egen faglig kunnskap. Det er sikkert ingen andre institusjoner for høyere utdannelse som produserer så mye usikkerhet og mangel på tro på egne ferdigheter som de "myke" universitetsfagene. Lucy Smith sa en gang at hun ønsket å gjøre noe med det, men de som bør gripe problemet er vi, for det er tross alt oss det går utover. Det er vi som med lua i hånda blir tause og utydelige når vi på jobbintervju skal forklare hvorfor en antropolog kan gjøre en forskjell.
Mange diskusjoner på pauserommet har ført meg frem til følgende konklusjon; Vi som studenter må bevisstgjøres egen kunnskap og potensialet i den. Hvordan kan vi gjøre det? Et sted å begynne kan være antropologiens metode. Metoden, eller feltarbeidet, er trolig vårt største fortrinn om vi sammenligner oss med andre fag som driver innenfor samme områder. Feltarbeid i ulike former blir etterhvert mer vanlig innen andre fagkretser. Men, det er min påstand, at metoden påfører oss et oversettelsesproblem i forhold til andre fagområder, og jeg vil gå så langt som å påstå at metoden, slik den forvaltes i dag bidrar til å forstumme den unge antropologen i møte med et arbeidsliv som for en stor del består av folk uten antropologisk kompetanse.
Metodepensumet jeg hadde gleden av å lese i min innføring på hovedfag inneholdt svært lite som jeg hadde nytte av i det feltarbeidet jeg selv gjorde i en liten norsk industriby. I forelesningsserien om kvalitativ metode lærte vi at vi ikke måtte være naïve i forhold til vår behandling og betaling av informanter (leses; knapper og glansbilder kan ved uforsiktig bruk virke fornærmende), og Kalland, som forøvrig skal ha ros for sitt forsøk på å tilpasse pensum i kvantitativ metode til antropologi, ga råd om hvordan man kunne anslå vekten på en ku, eller størrelsen på et skogområde med å telle trærne innenfor et avgrenset område og så gange det opp. Etiske dilemmaer studenten kunne komme opp i på feltarbeid handlet om tradisjonell medisin. Nå høres det nok ut som om jeg gjør narr av dyktige og erfarne antropologer og kunnskap som selvfølgelig er riktig og viktig – for de få som gjør tradisjonelle feltarbeid. Vi andre har begrenset nytte av velmente råd om at parker-penner holder høyere kvalitet enn andre penner og at tykt papir er bra for det tåler mer fuktighet. Mitt poeng er at det er i dag veldig mange som ikke gjør feltarbeid i slike settinger. Det var lite stoff på pensum som ga gode metoder for å gjøre feltarbeid i storbyer, forsteder, organisasjoner, bedrifter osv. Ryktet om det nye, reviderte, pensum sier at det ikke tar disse problemene tilstrekkelig på alvor.
Antropologiens metode - deltagende observasjon, uten nærmere konkretisering gjennom f.eks. metoder for datainnsamling og systematisering, gjør uerfarne studenter til dårligere feltarbeidere. Det betyr, i tillegg til svake datagrunnlag, at mange sliter mer enn nødvendig med å skrive selve avhandlingen. Men de fleste klarer, med tiden som hjelp, tross alt å gjøre en ganske god analyse av det materialet de har og avslutte sitt hovedfagsstudie. Den tredje konsekvensen jeg mener vår metode medfører slår da inn for fullt. Andre faggrupper som er våre reelle konkurrenter på arbeidsmarkedet, er opptatt av metode som sammenlignbare, kjente og konkrete ting. Vårt relativt ubevisste forhold til metode, utover å kunne si at deltagelse og tid er viktig for å se hva og hvordan folk egentlig gjør ting, setter oss da ut av diskusjonen. Jeg tar ikke hardt i om jeg påstår at kvantitativ forskningsmetode har en dominerende plass innen samfunnsfaglig forskning. Vår manglende evne til å formidle noe konkret om egen metode bidrar ikke til å minske dette hegemoni. Jeg er opptatt av at vi må gjøre oss selv i stand til å ta til motmæle, og muliggjøre reell kommunikasjon, gjennom å gjøre våre forskningsmetoder kommuniserbare i det språket som tross alt snakkes. Det betyr på den ene siden at vi må jobbe for en økt bevissthet på hva vi gjør, hvordan vi systematiserer vår forskning, i forhold til den måten annen samfunnsforskning er bygd opp. På den andre siden mener jeg at vi må jobbe mer bevisst for å lette på det "magiske" sløret som ligger over deltagende observasjon, gjennom forestillingen om at det er en metode som egentlig ikke kan formidles, men som må læres gjennom egne opplevelser og erfaringer! Metoden blir vanskelig forståelig for andre utenforstående, som ikke selv har gjort feltarbeid. Det viser seg også å være vanskelig i ettertid å omsette kroppslige erfaringer til materiale som kan analyseres og formidles. (Er det rart vi får problemer med å formidle noe når vi konfronteres på metode av andre samfunnsforskere og ender opp med å insistere, argumentløst, på at faget tross alt er en vitenskap?)
En annen og kanskje mer konstruktiv måte å angripe problemet på er å gå vår metode nærmere i sømmen og debattere måter å systematisere og konkretisere datainnsamling i et antropologisk feltarbeid i komplekse samfunn. Bare så det er helt klart; Jeg er ikke mot vårt feltarbeid og deltagende observasjon i så måte, men jeg tror at vi kan ha stor nytte av å jobbe med metoder for datainnsamling som kan bedre vårt datatilfang på feltarbeidet, som samtidig vil gjøre oss mer håndgripelige for andre fagområder. Det betyr ikke at vi skal gå over til mer kvantitativ metode for å tekkes statistikkprogrammer eller et eksisterende hegemoni, men at vi innenfor vår forskning har en del å vinne på å tenke systematikk innenfor et feltstudie. For å illustrere hva jeg mener skal jeg komme med noen eksempler;
Halvard Vike har skrevet en artikkel (sosiologisk årbok 1999, 2) som på en enkel og oppklarende måte viser hvordan en systematisering av folks språklige uttrykk kan gi inntak til deres kulturelle modeller. Når vi gjør studier i "egen" kultur, eller kanskje jeg heller skal si; eget språk og kulturområde, kan det være vanskeligere å hele tiden ha den nødvendige distanse til informantenes talehandlinger fordi vi deler språket med dem og våre forestillinger om virkeligheten er på samme realitetsnivå som de vi studerer. I alle fall så er det lettere å falle for fristelsen til å tro at vi vet og forstår hva de mener når de sier ting – vi ‘vet’ jo hva mange uttrykk og symboler refererer til. Metoden han formidler her er kanskje mest beregnet som et analyseredskap, men jeg finner den også godt egnet som en måte å tenke på, som kan være et nyttig hjelpemiddel for å tenke strukturering av data også i selve feltsituasjonen.
Språk er for øvrig et interessant utgangspunkt for analyse. Den alternative maktutredningen har nylig presentert sin første bok; "Maktens Strateger" redigert av Iver B. Neumann. Der presenterer litteraturviter Eivind Røssaak en studie av politikkens språk og hvordan de benytter seg av ulike språklige virkemidler som igjen knytter seg opp mot institusjoner i samfunnet. Konkret viser han bl.a. hvordan Carl I. Hagen imiterer såpeoperaens språk, problemstillinger og begjær. Og med det hvordan det som blir maktens språk endrer seg med samfunnet forøvrig. En slik tilnærming gjør det naturlig at en litteraturviter går inn og gjør analyser på et felt som tradisjonelt har tilhørt statsvitere og bidrar dermed med en innfallsvinkel og metode som produserer ny innsikt – nyttig innsikt for å forstå prosesser i vårt samfunn. Antropologien har mye å vinne på slike nytenkende forskningsprosjekter, men det krever at vi blir mer bevisst både våre egne metodiske fortrinn, men også andre metodetradisjoner, slik at vi kan gå inn i tverrfaglige forskningsprosjekter.
Et tredje innspill som jeg vil fremføre i denne argumentasjonen har jeg hentet fra siste nr. av Norsk Antropologisk Tidsskrift (2/2000). Anne Krogstad diskuterer sammenligning som en del av det antropologiske prosjekt, - skal vi opprettholde et ideal om generalisering og sammenligning? Samt muligheter og problemer i forbindelse med tverrfaglige prosjekter. "Hvordan foreta en systematisk sammenligning i antropologi når kjerneaktiviteten i faget er innrettet mot en dybdeforståelse av det kulturelt spesifikke?" Krogstad er tilhenger av sammenligning som en metode i kunnskapsproduksjonen, og tar også til orde for at faget må bli bedre på å definere empiriske mål og begreper som gjør sammenligning på "tvers" mulig (for egen regning vil jeg føye til; gjøre kommunikasjon på "tvers" mulig). Krogstads erfaring fra etableringen av et forskningsprosjekt sammen med tre statsvitere, en medieviter og en språk- og kjønnsforsker var bl.a. at antropologien har mye å lære når det kommer til presisering, operasjonalisering og forskningsdesign. Krogstad avslutter artikkelen med hva hun kaller "Ti Kjetterske teser" og jeg vil gjengi den første av disse "1. Når det gjelder implisitt sammenligning, som de fleste av oss driver med, argumenterer jeg for at vi løfter oss over den sorgløse sammenligning og blir mer bevisst systematiske".
Takk for oppmerksomheten!
Karin
Referanser
Krogstad, Anne (2000). Antropologisk sammenligning i "tykt" og "tynt". Norsk Antropologisk Tidsskrift 2000(2) 88-107.
Vike, Halvard (1999). Semantikk og politikk – Tegn og handling i lokalpolitiske prosesser. Sosiologisk årbok 1999. 2.
Såpeoperaens maktspråk. Dagsavisen torsdag 2. November 2000.