Studier av 'unconventional groups' og hvordan antropologien ble et nasjonalistisk prosjekt
Foreleser kom med en spennende paastand idag:
"...there is no studies on conventional groups...". Han eksemplifiserte med at ingen var interessert i aa studere den hvite middelklassen. Dette var i sammenheng med Chicago-skolens fokusering paa gangs, neighbourhoods and ghettos.
Antropologien har det med aa fokusere seg paa eksotiske grupper, til og med i urbane og moderne studier (nyere antropologi). I urban antropologi blir dette subkulturer og outsider-grupper som gjoer et opproer eller paa en eller annen maate motsetter seg det de konvensjonelle grupper godtar. De skaper sin egen lille virkelighet, litt utenfor det etablerte. Hvorfor er vi saa opptatt av disse, og ikke mainstream kulturen?
Et raskt sveip over paagaaende hovedfagsprosjekter paa instituttet (som jeg kjenner til) synes jeg at de fleste (evnt. mange) faller inn under de to foelgende kategorier:
1. Studenten/antropologen har utvalgt en sosial (unconventional) gruppe som vedkommende har et distansert forhold til, men synes er eksotisk, evnt. eksotifierer.
2. Studenten/antropologen har utvalgt en eksotisk (unconventional) gruppe haun selv tilhoerer. Et slags personlig utviklingsprosjekt der avvikeren-i-meg-selv utbroderes.
Jeg tror antropologien ville faatt mer relevans dersom den fokuserte mer paa mainstream kultur. Paa en maate ufarliggjoer den seg selv i og med at den ikke snakker om den kulturen folk flest deler. Antropologien er ogsaa aktivt deltagende i aa etablere/styrke kategorier som virker diversifiserende paa allerede saarbare grupper. Innvandrer-studiene er kanskje det viktigste (og mest skremmende) eksempel - det har veart/blitt et av de faa omraadene der antropologer faar anerkjennelse for aa uttale seg, som 'de som forstaar disse gruppene' (som underforstaat ikke er en del av folkekulturen, den kulturen 'vi' har). Det hele blir en ekstra hjelp til aa la norsk nasjonalisme faa lov til aa avgense seg i forhold til 'anomalie'-grupper. Et problem blir da integreringen av disse kategoriene som ikke synes aa passe inn fordi deres forskjellighet er saa over-kommunisert - man maa veare ekspert paa fremmede kulturer for aa forstaa seg paa dem, og dermed skape et voldsomt fokus paa 'problemet med kulturell integrasjon'. Slik kan den etablerte og institusjonaliserte antropologiske vitenskap virke som et nasjonalistisk prosjekt.
Ved aa studere conventional groups, som over-kommuniserer likheter istedenfor forskjeller fordi Ola Nordmann (evnt. en hel klasse) kan gjenkjenne seg i disse gruppene, kan man unngaa denne politiske hengemyra og faa litt relevanse i studiene. Paa denne maaten kan kanskje antropologer faa oppmerksomhet ogsaa naar det ikke er snakk om outsider kategorier.