Når det gjelder fagutvikling må jeg jo si at antropologien har en stor jobb å gjøre i det vestlige samfunn, for ikke å snakke om Norge. Jeg har lest noen monologer og har festet meg ved M.Gullestad som et bevis for at nytt materiale og nytenkning/forskning når det gjelder norge bør komme på banen.
Alle er jo veldig opptatt av kultur, men ingen kan (etter min mening) gi en dypere mer begrepsmessig forklaring på hva kultur er. Er det slik at vi må oppdatere på vårt syn med kultur? Har Norge en kultur som er felles for alle? En ting har jeg sett med eget øye, det er at ungdommene har en egen kultur og den kan man si går på tvers av hva forrige generasjon hadde.
Litt historikk: Norge var jo et fattig land fram til 1950. I løpet av århundrer har Norge da bygget opp en kultur som gikk i arv fra generasjon til generasjon. Var far snekker, ble sønn snekker, var mor husmor, ble datter husmor osv. Men etter 1950 har det jo ikke fungert på denne måten. Ungdommer anno 1970, fikk ikke med seg en kultur de kunne bruke i år 2000, slik jeg ser det. Det må jo være her skoen trykker. At når et land oppnår rikdom så fort, holder ikke tradisjonsutviklingen tritt med dette "racet". Politikerne er som vanlig en generasjon etter "skjema" og det har det jo vært en lang stund.
Gullestad snakker om at vi skal være forsiktige med å snakke om kultur i forbindelse med en "trend" som er forbigående. Men slik det kan se ut, består jo samfunnet av stadige nye trender som vitterlig ER forbigående i aller høyeste grad. Kvinner vil ikke lenge bære på kulturarven om at kjøkkenet er "deres" domene. Menn vil ikke lenger være med på at "garasjen" er deres. Menn vil helst sette sin bil på service å la andre betale for jobben. Kvinner vil gjerne på restaurant med mannen heller enn å lage mat alene. Hva er så dagens kultur i dagliglivet for det "vanlige folk"?
I tillegg til dette reagerer jeg sterkt på hvordan delkultur og subkultur defineres. Delkultur er liksom en "del" av den eksisterende kultur, men en ufarlig en. Mens subkultur er da et "utskudd" av en kultur som er i opposisjon. Hvor går skillelinjene her? Tilhører de som går på sexklubber en subkultur eller en delkultur? Er det politisk opposisjon det er snakk om når man snakker om subkultur - eller snarere at en gruppe er kulturelt annerledes??
Så har vi jo ungdommen da. De virker jo ikke som en særlig opprørsk gruppe når det gjelder politikk. De har ingen arv slik sett kan det se ut til. Litt interessant å se at T.Lewellen i sin bok "political antropology", tar opp dette med frarøvelsen av innfødte stammers kultur - eksempelvis papua guinea - der ungdommen henfaller til alkohol og stoffmisbruk, når de mister sine røtter/kultur.
Er dette komparativt med det som skjedde med indianerne i USA eller slik det skjer i Norge i dag? Kan man spørre seg om ungdommen i mindre grad føler at de har en kultur? At de savner noe å "brenne" for og derfor lettere henfaller til delkulturer/subkulturer o.l??
Man er da vel nødt å skape en slik debatt når man ser historien og har en så klar empiri på hva som skjer med et samfunn når kulturgrunnlaget løsner i sammenføyningene??
Jeg vil bli glad for tilbakemeldinger.
Hei,
en liten hilsen fra foreleser: Selv om
forelesningsrekken i faghistorie og teoriutvikling
ikke begynner før 14. mars er det så absolutt lov
å bruke dette stedet til å diskutere relevante
temaer allerede nå. En (eller flere?)
seminarledere vil jevnlig være innom her og event.
respondere på innlegg. Hvis mange nok bruker dette
forumet vil det kunne være like fruktbart som en
hvilken som helst annet forum. Så hiv dere på --
det er ingen her som ute etter å 'dømme' dere!
Vennlig hilsen,
Jo Helle-Valle