Til Magne.
Du snakker som om normer og sosialiseringen oppstår av seg selv, som om det bare er noe som er der og at det er "skyld" i at ting ikke går som det skal. Slik jeg ser det er det menneskene I samfunnet som skaper normen for sosialiseringen av individene. De spiller i takt med hverandre, samfunnet og individet. Men slik jeg ser det, er det en utakt nettopp mellom enkeltindividet og storsammfunnet.
Når jeg snakker om baktmanene mener jeg ikke at vi skal sende barna våre ut i skogen, men det var en abstraksjon for å vise at andre kulturer virkelig legger stor vekt på at enkeltindividet skal bli selvstendig OGSÅ mentalt.
Det er dette mentale som spiller stor rolle i dag. Du sier at folk har tid å tenke, hvor henter du en slik påstand fra? Har du gjort en undersøkelse på hvordan barnefamilier har det i livet? Tror du at når to mennesker søker karriere, har dyre huslån og to barn i skole/barnegage- at de har tid å tenke på hvilke verdier og hvilken kultur de fører videre?.
Jeg tror du misforstod hele mitt poeng. Jeg mener fortsatt at samfunnet ikke legger stor nok vekt på å sosialisere våre barn og unge til å innrette seg i et moderne samfunn. Noen må gjøre noe med dette, det er ikke bare slik at SÅNN ER DET BARE. Bevisstgjøring er en del av livet, men mange har ikke tid å se.
Når det gjelder barn og unge er alt underprioritert innen psykisk helse, skolefritidsordninger og ikke minst er ungdommklubbene "nede" pga "dårlig økonomi". Hvordan prioriterer samfunnet barn og unge?
jeg bare spør...
Turid
Betyr å legge vekt på sosialiseringen at sosialiseringen er godt tilrettelagt for senere ting i livet.
Det er ikke nødvendigvis slik at en ikke legger vekt på noe selv om effekten kanskje ikke er god nok.
Riktig at vi har mange (barn unge, voksne, pansjoer), som sliter med psykiske problemer. Men jeg tror ikke vektleggingen er problemet, eller det som bør diskuteres.
Det jeg mener er at det er vanskelig å sosialisere noen inn i et samfunn som vårt eget, et samfunn bestående av så mange sett med normer, som i større eller mindre grad kræsjer med hverandre.
Du nevnte baktamanene som et eksempel på et samfunn med høy vektlegging av sosialisering. Du sier jo selv at "vesten" har liten tradisjon for sosialisering. At samfunnet har utviklet seg voldsomt fort de siste århundrer er selvfølgelig riktig, men jeg tror ikke vektleggingen er for liten. Jeg tror heller vektleggingen om mulig er feil. Men "vi" har kommet til et punkt der det ikke lenger er nødvendig å bli plassert en tid i skogen, for å duge i resten av samfunnet. Våre primærbehov er mer eller mindre sikret. Livet vårt består ikke av jakt etter mat, det trenger ihvertfall ikke det. Jeg tror vi evolusjonsmessig i utakt med samfunnet, at så moderne samfunnet er nå, gir oss tid til tenking. Ingen trenger å tenke på hvordan de skal ha mat ut uka, ingen trenger å lære å jakte, alt er enkelt, og det fører til tomhet.
Du sier også at noen sliter med å åpne seg til sine nærmeste, alle kjenner jo disse, men det er noen steder litt normen å ikke åpne seg. Derfor kan en være sosialisert til å kjenne normen. Så får diskusjonen gå på om normen er riktig.
Når du snakker om hva som skjer i barnehager tror jeg du er mer inni i det som er interressant å diskutere, hva er forskjellig i sosialiseringen, hos forskjellige samfunn.
Det er vanskelig å se på den industrialiserte verden som en kultur, rettere sagt umulig, det er nesten umulig å se på drammen som et samfunn. Selv om alle som bor der følger samme lovverket, har de store forskjeller på hva de følger av normer, og da er sosialisering i drammen noe som varierer veldig. Et lite homogent samfunn vil derfor kanskje ha forskjellige sosialiserings-prosesser. Men vektleggingen er ikke nødvendig forskjellig.
Unnskyld hvis jeg spinner litt i ring, men jeg hakke tid til å redigere. Lykke til på eksamen!
Vedrørende sosialisering.
"...vedlegger sosialisering stor vekt". Hva sies det egentlig i denne setning. For meg sier den at alle samfunn legger stor vekt på å sosialisere barn og unge. Når det er snakk om å gå fra barneskole til videregående, eller ut i et nytt arbeid, bør man allerede ha klart for seg hvordan konvensjonene fungerer i samfunnet. Har man ikke klart for seg dette, vil man få problemer med å sosialisere seg. Det er her tankene mine kommer inn. Hvor mye lærer vesten sine barn å sosialisere seg? Er det slik at feks Norge legger mye tid, penger og arbeide i å tenke ut hva slags ressurser vi skal bruke for å gi barna de "våpen" de trenger for å makte å sosialisere seg i et moderne samfunn som presser på hvert enkelt individ å yte max av det som er mulig? Jeg har lest Barts bok "andres liv og vårt eget". Hos baktamanene har de syv forskjellige riter (slik jeg har forstått) for å gjøre et individ "voksent". Den første "innvielsen" starter ved 5-10 års alder, hvor barna må ut å leve i skogen alene over en tid, for å lære å klare seg selv. De får lov å hente mat av sine mødre ved utkanten av lansbyen om kvelden. Dette er en del av prosessen stammesamfunnet har for å gjøre barna i stand til å takle voksenlivet. Disse stammene har da en plan for hvordan dette skal gjøres. Det gjøres bevisst og i hevd med tradisjonene.
I vesten har vi vel kanskje ikke så lange tradisjoner i å lære barn opp til å fungere i et ultramoderne samfunn. Barn i barnehage leker under oppsyn fra voksne, på barns premisser. Slik jeg ser det foregår det ikke en bevisst mental opplæring i hvordan å få de til å sosialisere seg som voksne. Selv har jeg snakket med mange mennesker (mannen i gata) som ikke kan snakke og betro seg til venner og famile, fordi de ikke vil snakke med de om problemene, bare vise de gledene. Har vi da mislyktes i å lære individet hva familie og venner er til for? Hva er disse til for? Er det ikke slik at vi må snakke med barn og unge for å gi de rollemodeller og lære de hvordan voksenlivet fungerer? Det er derfor jeg stiller spørsmålstegn ved om alle samfunn legger stor vekt på å "sosialisere" barn og unge. Slik jeg ser det underprioriterer en del industrisamfunn dette. Mental baggasje viser seg etterhvert å være det viktigste for å overleve i et "statussamfunn". Slik jeg ser det, kan man ikke lykkes i dagens samfunn uten å ha et godt mentalt grunnlag, et fundament som individ. Kanskje er det svikten i sosialiseringen som gjør at vi får så mange individer med psykiske problemer. Som et tenkende menneske vil man lure på og tenke over hvorfor så mange unge lider under "rotløshet". Dette symptomet viser seg ofte i drabantbyer og andre tettsteder, hvor mange barn tilbringer mye av sin våkne fritid alene, eller sammen med venner som har det som de har det.
Når man graver dypere i samfunnet,når man vet at 20 000 barn å unge har psykiske problemer, må man spørre seg hvor ting svikter. Er det ikke et samfunnsproblem? Er ikke de unge samfunnets framtid, de vi trenger å legge masse ressurser til? De som skal føre vår kultur videre? Gir vi barna noen kultur? Lærer samfunnet opp barna til sosialisering i et moderne samfunn som går fort?
Jeg har ingen fasit på spørsmålene, men jeg stiller meg spørsmålene og søker svar. Derfor mener jeg det ville bli en klisje å si at de fleste samfunn legger stor vekt på sosialisering. Sosialisering er mer enn allmenne fag, mer enn å kle på seg selv, mer enn å ta til seg føde. Det er vel snarere slik at disse tingene er en basiskunnskap, som de fleste individer lett tilegner seg.
Turid
Det er mange ulike begreper i antropologien, og enda flere meninger om hva de skal bety...
Jeg tror litt av greia muligens er å være klar over at ulike forskere har ment forskjellige ting. Når vi ser på en del av de tingene som skal defineres så de ofte vanskelige å avgrense klart og tydelig. I så måte skulle det egentlig bare mangle at det ofte er en viss uenighet om innholdet av endel begreper. Fordi det i dette faget er så store variasjoner, vil det selvfølgelig være vanskelig å skape helt konkrete begreper med faste definisjoner. I grunnen vil jeg påstå at det er svært vanskelig å lage konkrete begreper på ting som har med samfunn og mennesklig aktivitet å gjøre, ettersom dette er ting som ikke følger faste mønstre.
Jeg tror det er viktig å huske på at det ikke er noe fasitsvar på definisjoner av begreper i antropologien. Tilsvarende er det sikkert fordelaktig å kunne si noe om hvem som mener hva om enkelte begreper. Kultur-begrepet som har vært oppe her tidligere er jo et godt eksempel.
Vi kan jo begynne med implisitt. Ordet betyr at noe er indirekte medregnet, ikke sagt direkte, eller underforstått om du vil.
Du skriver at
"Videre sier T.H.Eriksen på s.74:"...Alle samfunn har like fullt det til felles at de tillegger sosialiseringen av barn og unge stor vekt".
Det siste her er vel en så generell påstand, at den nesten ikke skulle vært skrevet i pensum. For når det kommer til diskusjonen om hva de vestlige land tillegger sosialiseringen av barn og unge, da ser vel vesten fattigere ut enn noen andre fra mitt emiske ståsted så og si."
Dette var noe jeg fant som en mildt sagt merkelig påstand. For å bruke en forslitt definisjon så er jo sosialisering "det at menneskene i et samfunn tilegner seg språk, vaner, tradisjoner, normer og verdier. Sosialisering kan være en livslang prosess." Sosialisering er altså en prosess der man lærer samfunnets "koder" så og si.
Sosialisering vil i så måte være noe som foregår i alle samfunn, både bevisst og ubevisst. Sosialisering er heller ikke prosess som avsluttes på et visst stadie, for i alle nye situasjoner må man lære seg nye måter å forholde seg til omverdenen på. Et godt eksempel på dette er kanskje overgangen fra videregående skole til universitet. Et annet eksempel er det å begynne på en ny arbeidsplass. I alle situasjoner der det finnes andre "koder" enn dem man er vant til å forholde seg til, blir man sosialisert.
Jeg er i grunnen svært usikker på om det i det hele tatt går an å påstå at noen samfunn vektlegger sosialisering av barn og unge mer eller mindre enn andre. Alle samfunn jeg hørt om så langt lærer opp barn og unge på et eller annet vis, det måtte være at de er med ut i åkern og lærer hvilke planter som er ugress eller ikke, eller de lærer om statsforvaltning på skole. Eller for å si det på en annen måte, jeg har aldri hørt om samfunn som generelt lar barn og unge seile si egen sjø. Sosialisering innebærer tross alt å tilegne seg kunnskap om hvordan verden fungerer. Det være seg å vite at noen fisker er giftige, eller at man ikke bør leke på motorveien. Vesten har i ganske mange år vært preget av en institusjonalisering av sosialisering gjennom skoleverket for eksempel, men familien og nærmeste kontaktflaten blir likevel den primære sosialiseringsgruppen. Andre samfunn har sine funksjonelle løsninger, men jeg vil være forsiktig med å påstå at det ene eller det andre er best.
Jeg kunne godt tenke meg å vite hvorfor du mener Vesten er fattigere i forhold til andre typer samfunn når det gjelder sosialalisering av barn og unge. Såvidt jeg skjønner vil man som en del av samfunn ikke kunne unngå å bli sosialisert uansett. Alle former for samhandling vil i så måte være en del av en stadig pågående sosialiseringsprosess.
Personlig mener jeg faktisk at påstanden om at alle samfunn vektlegger sosialisering av barn og unge er helt på sin plass. Sitatet kan virke noe merkelig tatt ut av konteksten, men leser man hele avsnittet om sosialisering i "Små steder - Store spørsmål" synes jeg i grunnen Thomas Hylland Eriksen begrunner sin bruk at påstanden ganske godt.
Begreper:
Ja, når alt kommer til alt er vel alle enige om at dannelsen av begreper i vitenskap er dannet, nettopp for at fagpersonene lettere skal kunne forklare seg. Vi har begreper for å klare å abstrahere (forenkle, bruke helikopterperspektiv osv.), for å slippe å bruke så mye tid for å forklare hva man egentlig mener. I mye litteratur jeg leser (særlig utenlandske), består mye av lesningen nettopp i å lese hva forfatteren har "ment" med å bruke det og det begrepet. Jeg vil tro at fordi man befinner seg på et "grunnivå" av studiet, er det en del av den slags nettopp for at vi skal lære oss hva begrepene består i. Dette er vel og bra. Men hva skjer når fagfolk har forskjellige meninger/oppfatninger om hvordan et begrep kan brukes? Hva skjer når det blir en jungel av begreper og enda nye begreper for å forklare et annet begrep? Slik jeg ser det, er man nødt å starte et arbeid med å forklare hva man legger i "de og de" begrepene, og da blir jo noe av poenget med begrepene borte. Nettopp fordi man da ikke kan abstrahere uten å bli misforstått fordi det er forskjellige meninger om hva et begrep egentlig innebærer. Det hadde vært enklere om alle var enige om settet av begreper, for da ville man ikke bli misforstått så lett (tror jeg)
Så et par spørsmål:
I T.H.Eriksens Innføring i Sosialantropologi s. 72, sier han :"... Noen normer gjelder for et stort antall mennesker, for eksemlpel alle innbyggerne i en stat; andre normer kan gjelde for små grupper. Noen normer er muntlige og mer uformelle, mens atter en gang andre er så selvfølgelige at de er uutalte og så implisitte at man nesten må være antropolog for å oppdage dem".
Jeg svevde i den villfarelse at normer var de "uskrevne" regler og trodde at når det var nedfelt ved lov gikk den over i en relgel. Hva er da forskjell på regel og norm i antropologien?. (forvirret her)
Videre sier T.H.Eriksen på s.74:"...Alle samfunn har like fullt det til felles at de tillegger sosialiseringen av barn og unge stor vekt".
Det siste her er vel en så generell påstand, at den nesten ikke skulle vært skrevet i pensum. For når det kommer til diskusjonen om hva de vestlige land tillegger sosialiseringen av barn og unge, da ser vel vesten fattigere ut enn noen andre fra mitt emiske ståsted så og si.
Et spørsmål til: begrepet implisitt? Har det noe med det engelske ordet imply å gjøre? I englelsk forstand betyr det antyde. Tolker vi ordet implisitt i retning av at ting er utydelig eller så tydelig at det er en selvfølge og blir tatt for gitt?
Turid