| Hanne Lorimer Aamodt | Mandag, 12. Mars 2001 - 14:28  Jeg tror kulturimperialisme både kan være tiltak for konservering og for forandring. Begge veier er ille hvis det går for langt. Det blir litt som at for mye av noe er aldri bra, uansett om det er sjokolade eller gulrot. Ordets opprinnelige betydning, som det står i mitt leksikon hvertfall, er når en sivilisasjon ønsker å ha eller har kontroll over en annen sivilisasjon, så kulturimperialisme vil vel da som en naturlig følge av det bety når en kultur ønsker å ha eller har kontroll over an annen kultur. Da vil vel det også si at de som sitter på makta om kontrollerer bestemmer om det skal om det skal øves konserverende eller forandrende makt. Så kan vi jo sette igang en diskusjon på hva kontroll over en kultur innebærer. Om det i seg selv er en umulighet? Og hva som definerers som kontroll vs. påvirkning? Jeg veit ikke jeg, men vi er sikkert uenige. I praksis vil hvis tiltak blir satt igang på I praksis så tror jeg at jeg ville kalt noe for kulturimperialisme hvis det innnebar en 'fremmed' kulturs igangsetting av tiltak på premisser og med mål som ikke stemmer overens med de det går ut over sine mål og ønsker. Eller hur? |
| Aasmund Andersen | Onsdag, 07. Mars 2001 - 11:16  Litt tankespinn rundt kulturimperialisme: Er ikke kulturimperialisme et resultat av at vi tenker paa 'smaa/mindre' kulturer som verdifulle i seg selv og som vi foelgelig maa 'holde fast paa'/bevare/konservere disse fordi de er saarbare mot 'stoerre' og 'mer kyniske' kulturer? (I antropologien : fordi de smaa ['etniske' er en betegnelse som ofte blir brukt her] kulturene forteller noe mer sant/oppriktig om mennesket) Hvis vi gaar med paa at all kultur er i konstant endring paa basis av impulser fra andre kulturer og kulturmoeter, blir ikke det ovenstaaende da et politisk motivert prosjekt? Dersom det er politisk motivert maa vi jo spoerre om hva som ligger til grunn for denne holdningen og kartlegge hvordan den paavirker vaart arbeide og vaar 'vitenskaplige disiplin'. - fra en som synes det er litt for mye victimization, stoett-de-saarbare og konserverings-motivasjon i antropologisk kunnskapsproduksjon. |
| Hanne Lorimer Aamodt | Mandag, 05. Mars 2001 - 21:59  Jeg er på første semesteret, har ikke kommet så langt ut i det enda, og har ikke fått diskutert noe særlig i det hele tatt enda, så alle forelesningene og artiklene ligger godt plassert i en vag grøt bak i hjernen, derfor må dere bare unnskylde om dette blir surrete. Kulturimperialisme....hm... Vanskelige greier. Jeg tror sosialantropologi godt kan resultere i kulturimperialisme, men det er ikke faget som gjør det, det er utøverne. Det er jo et poeng at sosialantropologi lett kan brukes til å legitimere og tilsløre kulturimperialisme, men igjen, det er takket være utøverne ikke faget. Først i en sånn diskusjon så må jeg prøve å definere hva jeg mener med kulturimperialisme. Først av alt så kan jeg jo bare si "USA", med fare for at dette blir en helt annen diskusjon. Å påtvinge noen ens egen kultur er vel min 'basic'e mening med ordet. Det som er tungvint er spørsmålet om hva som er å påtvinge, hva er å hjelpe og hva er å informere, og så hvor grensene mellom dem går. For meg er det helt opplagt at kulturimperialisme er et negativt begrep, og derfor er det viktig å huske at påvirkning og forandring ikke trenger å være negativt, men at når en går inn med et mer eller mindre etnosentrisk blikk på verden, så blir resultatet stort sett lite oppløftende. Misjonering mener jeg helt klart er å påtvinge, men misjonærene ser på det som hjelp, hvem av oss har rett? Jeg mener Coca Cola, McDonald's og Levi's er kulturimperialisme, kapitalismen sier det er naturlig utvikling. Det jeg tror jeg mener, og det jeg prøver å si er vel at hver og en må ta sin eventuelle kulturimperialisme på sin egen kappe. Jeg tror at som antropolog og antropologi student er det viktig å være bevisst akkurat detta spørsmålet, og så lenge en er det og en sitter på den 'riktige sida av gjerdet' så kan en studere og praktisere sosialantropologi med god samvittighet. Jeg mener faget gir et godt grunnlag for å unngå de store fellene, som sagt, så lenge en er bevisst sin posisjon. Et eksempel, som jeg har diskutert med forskjellige folk utallige ganger og aldri funnet noe tilfredstillende svar på. Hvor langt har jeg rett til å gå med mine meninger om omskjæring av jenter (reell omskjæring altså, ikke symbolsk). Er det kulturimperialisme å handle for å forandre det? Er det bare greit hvis kvinnene selv sier at de vil gjøre noe med sin situasjon? Har jeg lov til å informere de som oppsøker meg, men ikke oppsøke andre? Hmmmm..... Jeg aner ikke, så hvis noen kan hjelpe meg så blir jeg glad! |
| Cicilie Fagerlid | Søndag, 04. Februar 2001 - 16:17  Jeg synes det var et meget interessant utspill som plinget inn til diskusjon, - nettopp noe for dette forumet. Men, det kan være nyttig å tenke over f.eks. hva som menes med kulturimperialisme. Og hvorfor er det noen som sier det om sos.ant.? På hvilke måter kan sos.ant. være kulturimperialistisk, og er det måter det kan være det stikk motsatte? (pensum-tips: sjekk ut anthropology as a cultural critique på faghistorien) God diskusjon! Hilsen Cicilie - seminarleder - |
| cecilie johanson | Søndag, 04. Februar 2001 - 15:33  vet ikke om det er dette vi skal diskutere på denne siden!! men jeg prøver meg likevel(selv om det ikke er pensumrelatert)!! jeg har en venn som går på sosiologi!!! han påpekte at sosialantropologi bygger på og oppfordrer til kulturimperialisme! og for å være ærlig har jeg ikke så mange motargumenter å komme med!! kan vi studere sosialantropologi med god samvittighet? har dere noen forsvarsargumenter jeg kan komme med til min sosiologivenn? hilsen en som likevel liker å studere sos.ant. |