Referer til denne rapporten som:

SFT, 2000. Overvåking av langtransporterte forurensninger 1999; Sammendragsrapport. SFT-rapport 800/00, TA 1729/2000.

Oppdragsgivere:

Statens forurensningstilsyn
Postboks 8100
0032 Oslo

Direktoratet for naturforvaltning
Tungasletta 2
7485 Trondheim

Landbruksdepartementet
Akersgt. 59
Postboks 8007 Dep.
0030 Oslo

Utførende institusjoner:

Allforsk Biologi
Gryta 2
7010 Trondheim

Norsk institutt for luftforskning
Postboks 100
2027 Kjeller

Norsk institutt for naturforskning
Tungasletta 2
7485 Trondheim

Norsk institutt for skogforskning
Høgskoleveien 12
1432 Ås

Norsk institutt for vannforskning
Postboks 173 Kjelsås
0411 Oslo

Norges Landbrukshøgskole
Institutt for jord- og vannfag
Postboks 5035
1432 Ås

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging
Postboks 115
1431 Ås

Universitetet i Bergen, Zoologisk institutt
Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske
Allégt. 41
5007 Bergen

Universitetet i Oslo
Botanisk hage og museum
Trondheimsvn. 23B
0562 Oslo

Innhold

Forsuringsstatus i 1999 5

Acidification status in Norway 1999 8

1. Innledning 10

1.1 Presentasjon av programmene 10

1.2 Overvåkingsprogrammene i internasjonalt perspektiv 11

1.3 Sammendragsrapporten er basert på følgende hovedrapporter: 13

2. Luft og nedbør 14

2.1 Utslipp 14

2.2 Nedbørkjemi - våtavsetninger 16

2.3 Luftens innhold av forurensninger - tørravsetninger 19

2.4 Bakkenært ozon 21

2.5 Sporelementer og organiske forbindelser ved Lista (CAMP) og Ny-Ålesund (AMAP) 22

3. Det akvatiske miljøet 25

3.1 Effekter på vannkjemi 28

3.2 Effekter på bunndyr 34

3.3 Effekter på krepsdyr 38

3.4 Effekter på fisk 42

4. Det terrestriske miljøet 47

4.1 Effekter på jord 51

4.2 Effekter på skog 54

4.3 Effekter på markvegetasjon 57

4.4 Effekter på epifyttisk vegetasjon 59

4.5 Effekter på fauna 62

Reduserte utslipp av svovel i Europa har medført at konsentrasjonene av sulfat i nedbør i Norge har avtatt med 49-72 % fra 1980 til 1999. Dette har resultert i nedgang av sulfat i vann og vassdrag med 30-50% i samme periode og bedret vannkvalitet med økning i pH og ANC og nedgang i uorganisk (giftig) aluminium. Nedgangen i sulfat er nå også målbar i jord. Videre ser vi en bedring i den akvatiske faunaen med restituering av bunndyrsamfunn og bedret rekruttering hos fisk. Skogtilstanden har forbedret seg noe de siste to årene. Den negative trenden i perioden 1989-1997 ser dermed ut til å være snudd, men årsaken til endringen er usikker. Bedrede vekstbetingelser som følge av klimavariasjoner kan spille en rolle. Luftforurensninger generelt antas å svekke trærne slik at de lettere blir påvirket av andre skadelige forhold. Det er registrert endringer i karplantesammensetning som kan skyldes lang tids forureningsbelastning, samtidig har det vært en framvekst av forurensningsfølsom lav. Det er ikke registret noen tilbakegang i rovfugl- eller spurvefuglbestander i Sør-Norge.

Selv om det har vært en positiv utvikling i forsuringssituasjonen, er det viktig å understreke at det er langt igjen før forsuringsproblemet i Norge er løst. Forsuringsproblemet er avtagende, men fremdeles mottar store deler av Sør-Norge mer forsurende komponenter i nedbøren enn naturen greier å ta hånd om.

Forsuringsstatus i 1999

Utslipp, luft og nedbør

Utslippene av svoveldioksid i Europa redusert med omlag 55% fra 1980 til 1997 (EMEP, 1999). Uslippsreduksjonen fra 1990 frem til 1997 har vært på ca 39%. Reduksjonen har vært størst i de vestlige land, men også i øst er reduksjonene på over 30% fra 1980. Utslippene av både nitrogenoksider og ammoniakk økte frem til 1990, men har avtatt i perioden 1990 til 1997 med henholdsvis ca. 19 og 15%.

Endringene av svovel- og nitrogenkomponenter i luft og nedbør er i samsvar med de rapporterte endringer i utslipp i Europa. I perioden 1980 til 1999 har den gjennomsnittlige konsentrasjonen av sulfat i nedbør på fastlandsstasjonene avtatt med 49 -72%, mens innholdet av nitrat og ammonium har gjennomgående vært på samme nivå. Reduksjonene av svoveldioksid i luft med 1980 som referanseår er beregnet til å være mellom 69 og 99%, og luftens innhold av partikulært sulfat er redusert med mellom 61% og 69%. Endringen i svoveldioksid- og sulfatkonsentrasjonene ved Ny-Ålesund har vært hhv. 69 og 56% siden 1980. Årsmiddelkonsentrasjonene av nitrat+salpetersyre og ammonium +ammoniakk viser ingen markerte tendenser siden målingene startet i 1984. Konsentrasjonen av nitrogendioksid har derimot vært avtagende den siste tiårsperioden.

Vannkjemi

Nedgangen i sulfatdeposisjonen har medført nedgang i sulfatinnhold i elver og innsjøer på 30-50 % fra 1980-1999. 1999 viser de laveste sulfatnivåene i vann som er registrert så langt innen overvåkingen. Som en følge av dette, har forsuringssituasjonen i vann og vassdrag vist en klar forbedring gjennom hele 90-tallet. I 1999 finner vi de høyeste verdiene av pH og de laveste verdiene av uorganisk aluminium ("giftig aluminium") som er registret i overvåkingen. Forbedringene er mest markert i de sterkest forsurede områdene på Sørlandet og noe mindre markert på Vestlandet og Østlandet. Selv Midt-Norge og Nord-Norge som har svært lav forurensningsbelastning viser tendenser til redusert forsuring. Øst-Finnmark, som er påvirket av industri-utslipp på Kola viser en mindre entydig utvikling. Her viser 1999 en forverring i forsuringssituasjonen i forhold til 1998. Nitrat varierer en del fra år til år og det er ingen tydelige nedadgående trender. Likevel ser vi at for mange av regionene er de laveste konsentrasjonene av nitrat registrert de siste tre årene (1997 til 1999). Samtidig med disse endringene ser vi også en økning i TOC som ikke umiddelbart er lett å forklare. Økningen kan være klimatisk betinget, men også ha en sammenheng med endringer i forsuringssituasjonen.

Akvatisk fauna

Krepsdyrfaunaen indikerer at forsuringssituasjonen er mer alvorlig i sørlige deler av Østlandet, på Sørlandet og Vestlandet (moderat - meget sterk) enn i nordlige områder av Østlandet (ubetydelig - sterk). For mange av lokalitetene har det vært en liten økning i antall arter av krepsdyr i perioden 1996 til 1999, men deres sammensetningen gir enda ingen indikasjon på noen bedring i forsuringssituasjonen.

Vassdragene i overvåkingsprogrammet viser store forskjeller med hensyn til skadeomfang av bunndyr, med størst skader på Sørlandet og Sørvestlandet. Vassdragene lenger nord på Vestlandet hadde en mindre skadet bunndyrfauna. I 1999 var det litt større skader på bunndyrfaunaen i mange av elvene enn i foregående år, noe som spesielt skyldtes en forverret vårsituasjon. Innsjøene viste generelt små endringer i forsuringsstatus siden 1998. Forbedringene som ble observert i 1998 var opprettholdt i 1999. Innsjøene i Nordland og Finnmark var lite skadet sammenlignet med innsjøene på Sørlandet.

Prøvefiske i innsjøer i tre regioner i Sørvest-Norge og en i Nord-Norge indikerer forbedringer mht aurepopulasjonene. Fangstutbyttet av aure har økt i alle lokalitetene, med unntak av en. Elfiske i gytebekker viser en positiv utvikling i rekrutteringen hos aure i flere av regionene.

Jord og jordvann

Undersøkelser av jordkjemi er nå foretatt 2 ganger med 8-9 års mellomrom i 6 felt, og 3 ganger over 17 år i 2 felt (Kårvatn og Storgama). Jordprøver viser en klar nedgang i sulfat fra 1994 til 1999. De viser også tendens til noe høyere basemetning. De to siste årene er det også registret en tendens til økning i jord-pH.

Kjemiske endringene i jordvann reflektert forskjellene i belastningsnivå for langtransporterte forurensninger. I Lund (Rogaland) viser undersøkelsene redusert pH og kalsiumkonsentrasjoner i jordvann. Både Lund og Solhomfjell (Aust-Agder) har et Ca/Al-forhold til dels under 1 og noe økte konsentrasjoner av totalt nitrogen de siste årene. I Møsvatnområdet har pH og nitrogen i jordvann steget noe i perioden. Trass i påviste endringer i retning av økt forsuring og økt nitrogen i jordvannet i de sørligste områdene, er det ikke påvist dårligere skogsvitalitet som følge av dette.

Skog

Det er registrert forbedring i kronetilstand i skogen de to siste årene. Den negative trenden som ble registrert i perioden 1989-1997, kan nå være snudd, i og med at de landsrepresentative data for de to siste årene viser en forbedring. Årsaken til endringen er usikker, men bedrede vekstbetingelser som følge av klimavariasjoner kan spille en viktig rolle.

Årsaken til endringer i trærnes kronetetthet og kronefarge regner vi med er et resultat av graden av ulike stresspåvirkninger, aldring, soppangrep, marginale vekstbetingelser, samt klimastress (tørke og frost). Mye av norsk skog vokser under barske klimatiske forhold, spesielt mot fjellet og mot nord, slik at klimastress antagelig er den vanligste utløsende årsak. Luftforurensninger generelt antas å svekke trærne slik at de lettere blir påvirket av andre skadelige forhold. Luftforurensning kan derfor være en av mange predisponerende forhold.

Resultater fra skogøkologiske undersøkelser på intensivflater viser at skogøkosystemet er stabilt. Det er likevel betydelige variasjoner i enkelte målinger, men dette er trolig innenfor den variasjon som er normalt i slike barskogsystemer. Noen målinger tilsier at noen flater har en bedret situasjon.

Terrestrisk flora og fauna

I undersøkelser av markvegetasjonen i barskog i Solhomfjellområdet (Aust-Agder) er det påvist endringer i karplantenes sammensetning som kan skyldes effekter av lang tids forureningsbelastning. I bjørkeskog i en del av de andre TOV-områdene er det også påvist visse endringer i markvegetasjonen, men det er ikke sannsynlig at disse endringene skyldes langtransporterte forurensninger.

Registreringer av epifyttiske lav på stammer av bjørk (på furu i Solhomfjell) viser en klar sammenheng mellom lavenes forekomst og skadestatus og registrerte forurensningsbelastninger i nedbøren, med lavest dekning og høyest skadeomfang i sørlige områder. Det er registrert noe forbedring i disse parameterne ved gjenkartlegging etter 5 år. Landsomfattende kartlegging av epifyttvegetasjon viste bl.a. en viss økning i dekning av alger, noe som indikerer økt påvirkning av nitrogen i luft og nedbør.

Overvåkingen av rovfugl (kongeørn og jaktfalk) i TOV-områdene viser god produksjon også i de forurensede områdene i Sør-Norge. Men samtidig viser landsomfattende registreringer av miljøgifter i rovfuglegg at belastningene fremdeles er foruroligende høye for flere arter. For spurvefugl er det ingen tegn til vesentlig annerledes bestandsvariasjoner i sørlige, forurensningsbelastete områder enn i nord, men svarthvit fluesnapper har vist noe lavere klekkesuksess enkelte år i de sørligste områdene.

Acidification status in Norway 1999

About the monitoring programmes

This report covers the main result for 1999 from three national monitoring programmes "Monitoring of long-range transported air-pollution", "Monitoring programme for forest damage" (OPS) and "Programme for terrestrial ecosystem monitoring" (TOV). These three programmes organise extensive monitoring on air, water, soil, forest and other terrestrial vegetation, as well as aquatic and terrestrial fauna.

Air

Emissions of SO₂ in Europe have decreased by about 55% since 1980, 39% since 1990. The emissions of NO₂ and NH₄⁺ increased up to 1990 but have decreased since then by about 19 and 15% respectively. The reductions in SO₂ emissions are reflected in a decrease in the measured SO₂ concentrations in air in Norway, by 69 to 99%. The concentration of particulate sulphate has decreased by 61 to 69%, and the concentration of sulphate in precipitation has decreased by 49 to 72% since 1980. The sulphur concentrations are in general the lowest measured since the beginning of the monitoring program. Nitrate and ammonia show no systematic long-term change, while there is a clear decrease in NO₂ concentration in air the last ten years.

Water

The decrease in sulphate in deposition has caused a decrease in sulphate in lakes and rivers of 30-50% from 1980-1999. 1999 in general shows the lowest sulphate content in lakes and rivers measured during the monitoring programme (since 1980). As a consequence, the acidification situation in lakes and rivers has shown a clear improvement in the 1990ies with increases in pH and ANC (acid neutralising capacity) and decrease in inorganic (toxic) aluminium. There is no systematic long-term change in nitrate, although the three last years, 1997 to 1999, in general show lower values than previously observed. During the last few years an increase in TOC has been found.

Aquatic fauna

Since 1990 a positive trend is found for invertebrates in most of the investigated rivers. Regional differences are, however, still prominent. Generally, watersheds in southernmost Norway are more damaged than those further north, a trend which is also confirmed by data on littoral and planktonic crustaceans. Small increase in damages to the benthic invertebrate communities in several of the monitored rivers was observed compared to the previous year due to worse spring conditions in 1999, while generally small changes was observed in the lakes. Monitoring of crustaceans show a small increase in numbers of taxa from 1996 to 1999, but the community does not indicate improved conditions with regard to acidification. Test-fishing with gill nets in three regions in south-western and one region in northern Norway, indicate improvement in the populations of brown trout, most being in good conditions.

Soil and soil water

Soil samples show a decrease in water extractable sulphate from 1994 to 1999. They also show a tendency to increased base saturation. The two last years a tendency to increased soil-pH is observed.

Chemical changes in soil water in the investigated areas largely reflect the geographical variations in deposition patterns of long-range transported pollutants. In Lund (Rogaland), studies show reduced pH and calcium concentrations. Lund and Solhomfjell (Aust-Agder) have Ca/Al values partly below 1 and somewhat increased concentrations of total nitrogen during the last few years. In the more centrally located Møsvatn area, pH has increased somewhat during the study period, but nitrogen levels have increased here as well. In spite of the increased acidification and nitrogen content of soil water in the southernmost areas, no effect on forest vitality has been detected as a consequence.

Forest

Improved crown condition has been observed during 1998-1999. The negative trend observed during the previous years may have stopped. However, only two years of improvement have been observed and the cause for this improvement is uncertain. Improved growth conditions caused by variations in the climate conditions may play an important role.

Results from ecological investigations on intensively monitored plots reveal that these forest ecosystems are stable. Although there are considerable variations in some of the measurements, these variations are probably due to natural conditions in coniferous ecosystems. Some measurements indicate improved conditions.

Terrestrial flora and fauna

Studies of the ground vegetation in conifer forest in the monitoring area in Solhomfjell (Aust-Agder) indicate changes in the composition of vascular plants, which may be related to pollution effects. In birch forest in the other monitoring areas, observed changes in the ground vegetation are unlikely to be due to pollution effects.

Inventories of epiphytic lichens on trunks of birch in the monitoring areas (pine in Solhomfjell), show a clear relationship between lichen coverage and damage and deposition patterns of pollutants, with lowest coverage and highest damage frequency in the southernmost areas. Repeated inventories after 5 years indicate generally improved coverage and damage status in the southern areas. Nation-wide inventories of epiphytic vegetation show some increase in coverage of algae, indicating increasing deposition of nitrogen compounds.

Monitoring of golden eagles and gyrfalcons in the monitoring areas indicate good production also in the most polluted areas of South Norway. However, nation-wide inventories of toxic compounds in eggs of birds of prey still indicate alarmingly high levels in many species. There is no indication that population variations in passerine birds are significantly different in southern compared to northern areas, however, hatching success of pied flycatchers in the southernmost areas has been somewhat lower for some of the years of the monitoring.

0. Innledning

I Norge er det i dag tre statlige overvåkingsprogrammer som overvåker effekter av langtransporterte forurensninger på økosystemer. Disse tre programmene organiserer omfattende måleprogrammer på luft, vann, jord, skog og akvatisk og terrestrisk fauna. Dette er store og arbeidskrevende programmer hvor mange norske forskningsmiljøer er involvert. Resultatene rapporteres i forskjellige hovedrapporter og delrapporter, og det kan derfor være vanskelig å få den totale oversikten over hovedresultatene fra overvåkingsprogrammene og hvordan de kompletterer og utfyller hverandre.

Vi ønsker her å gi en kortfattet og samlet oversikt over de viktigste resultatene fra de tre overvåkingsprogrammene. For en grundig dokumentasjon om gjennomføring og resultater henviser vi til rapportene som denne sammendragsrapporten baserer seg på.

Felles for alle overvåkingsprogrammene er en målsetning om at resultatene skal brukes for å vurdere behovet for tiltak og virkninger av tiltak. Overvåkingen skal dessuten gi en oversikt over forurensningssituasjonen og nødvendig kunnskap om generelle forurensningsproblemer, og er i mange tilfeller et ledd i internasjonale avtaler som Norge har underskrevet. Overvåkingen gjennomføres for å kunne:

· treffe beslutninger om tiltak m.h.p. utslippsberegninger nasjonalt

· dokumentere effekter av internasjonale avtaler

· dokumentere behov for ytterligere tiltak internasjonalt og styrking av avtalene

· vurdere behov for og eventuelt omfang av reparerende tiltak

· gi grunnlag for informasjon generelt til politikere, myndigheter og publikum

For arbeidsområdet langtransporterte luftforurensninger, som de tre programmene i denne rapporten omhandler, er hovedmålet:

"Arbeide for at naturens tålegrense for forsuring og bakkenært ozon ikke overskrides".

0.1 Presentasjon av programmene

Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør

Programmet for "Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør" startet i 1980 i regi av Statens forurensningstilsyn (SFT) etter avslutningen av forskningsprosjektet "Sur nedbørs virkning på skog og fisk" (SNSF-prosjektet). Formålet til "Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør" er blant annet å klarlegge endringer i luft, vannkjemi og jord relatert til langtransporterte luftforurensninger over tid og hvilken virkning dette har på akvatisk fauna (bunndyr, krepsdyr og fisk). SFT har hovedansvaret for koordineringen av overvåkingsprogrammet og administrerer overvåkingen av atmosfæriske tilførsler og den vannkjemiske overvåkingen. Direktoratet for naturforvaltning (DN) administrerer den biologiske delen. Det faglige ansvaret for de forskjellige delene av programmet er fordelt mellom Norsk institutt for luftforskning (NILU) (atmosfæriske tilførsler), Norsk institutt for vannforskning (NIVA) (vannkjemi), Norsk institutt for skogforskning (NISK) (jordkjemi i små nedbørfelt), Norsk institutt for naturforskning (NINA) (fisk- og krepsdyrundersøkelser) og Zoologisk institutt, Universitetet i Bergen (UiB) (bunndyr-undersøkelser). Det faglige samarbeidet koordineres gjennom en arbeidsgruppe oppnevnt av SFT der SFTs representant har formannsvervet.

Overvåkingsprogram for skogskader (OPS)

Landbruksdepartementet og SFT er oppdragsgivere og finansierer "Overvåkingsprogram for skogskader" (OPS) som ble opprettet i 1985. Formålet til OPS er blant annet å klarlegge skadeomfanget på norsk skog, vise utviklingstendenser over tid, og belyse i hvilken grad langtransporterte luftforurensninger fører til skogskader i Norge. Programmet blir utført av NILU (tilførsel av luftforurensing), Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) (representative undersøkelser av skogtilstand), skogoppsynet (skogtilstand i produksjonsskog) og NISK (skogøkologiske undersøkelser på "intensivflater") som også koordinerer programmet. OPS har et eget organ for koordinering og en vitenskapelig referansegruppe med eksterne fagfolk.

Program for terrestrisk naturovervåking (TOV)

Program for terrestrisk naturovervåking (TOV) ble startet av Direktoratet for naturforvaltning (DN) i 1990 for å belyse effektene av langtransporterte forurensninger på representative terrestriske økosystemer i norsk natur. Programmet omfatter studier av effekter av forsuring, nitrogengjødsling, metaller og organiske miljøgifter. Det foregår dels som integrerte studier av nedbør, jord, vegetasjon og fauna i sju overvåkingsområder og dels i form av landsomfattende og regionale kartlegginger av status for noen biologiske forurensningsindikatorer. DN står for finansiering og styring av TOV, og har støttet seg til et fagråd i utviklingen og gjennomføringen av programmet. Det faglige ansvaret for de forskjellige delene av programmet er lagt til NILU (nedbør), NISK (jord, jordvann), Allforsk (epifyttisk vegetasjon), NINA (markvegetasjon, fauna, miljøgifter i næringskjeder, radioøkologiske undersøkelser) og Botanisk hage og museum, Universitetet i Oslo (vegetasjon i barskog).

0.2 Overvåkingsprogrammene i internasjonalt perspektiv

Resultater fra de norske overvåkings-programmene er et viktig redskap for norske forvaltningsmyndigheter til å holde en oversikt over naturtilstanden i Norge og hvordan den påvirkes/endres av langtransporterte forurensninger. Resultatene brukes imidlertid også til å oppfylle Norges forpliktelser i de internasjonale avtalene under "Konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger" (CLRTAP) som ble etablert i 1979. CLRTAP er en rammeavtale som har til formål å verne mennesker og miljø mot luftforurensning. Konkrete forpliktelser om utslippsreduksjoner er nedfelt i protokoller. I dag finnes det syv protokoller under konvensjonen som regulerer utslipp. Årstallene i parentes viser når protokollen ble undertegnet;

1. Nitrogenprotokollen (1988) forplikter landene til å redusere sine NO_x-utslipp til 1987-nivå.

2. VOC-protokollen (1991) forplikter landene til å redusere utslippene av flyktige organiske komponenter (VOC) med 30% relatert til 1988 (eller et valgfritt år mellom 1984 og 1990).

3. Svovelprotokollen (1985) forplikter landene til å redusere utslippene av svovel med 30%

4. Den 2. Svovelprotokollen (1994) forplikter landene til å redusere sine utslipp av svovel slik at overskridelsen av tålegrensen for tilførsler av svovel reduseres med minst 60% relativt til 1980-nivå. Denne protokollen erstatter den 1. Svovelprotokollen.

5. Tungmetallprotokollen (1998) forplikter landene til å gjennomføre tiltak for å redusere utslippene av tungmetaller (Pb, Hg, Cd) til 1990 eller en gitt referanse mellom 1985 og 1990.

6. POP-protokollen (1998) forplikter landene til å gjennomføre tiltak for å redusere utslippene av et utvalg (ca. 20) persistente organiske forbindelser (POP) i forhold til 1990 eller en gitt referanse mellom 1985 og 1990.

7. Multi-effekt/multi-forurensningprotokollen (Multi-protokollen) (1999) tar for seg forsuring, eutrofiering og bakkenær ozon som forårsakes av utslipp av svovel, nitrogenoksider, ammonium og flyktige organiske komponenter (VOC).

Gjennom protokollene forplikter landene seg til å overvåke utslipp, tilførsler og effekter av langtransporterte forurensninger. Alle aktivitetene er organisert i samarbeids-programmer hvor programsentre er ansvarlig for samordning og rapportering av data fra alle deltagende land. Et program omhandler registrering av utslipp, overvåking av luft- og nedbørkjemi samt modellering av hvordan luftforurensninger beveger seg (Det europeiske måle- og evalueringsprogrammet for langtransporterte forurensninger - EMEP). I tillegg finnes syv forskjellige programmer (International cooperative programmes - ICPs) som omhandler effekter; vann (ICP Waters), skog (ICP Forests), økosystem struktur (ICP Intergrated Monitoring), vegetasjon (ICP Vegetation), materialer (ICP Materials), tålegrenser (ICP Mapping) og menneskelig helse (Joint TF on Human health (sammen med WHO)).

Norge bidrar aktivt innen de fleste av disse programmene (eneste unntaket er vegetasjon), både med data og med faglig ekspertise. Resultater fra de norske overvåkingsprogrammene "Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør", OPS og TOV bidrar til å oppfylle de norske forpliktelsene om å overvåke effektene av de forskjellige protokollene. Data fra programmene blir rapportert direkte til ICP-ene hvor de blir bearbeidet og rapportert sammen med data fra andre europeiske og nord-amerikanske land.

0.3 Sammendragsrapporten er basert på følgende hovedrapporter:

Luft og nedbør:

SFT, 2000. Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Atmosfærisk tilførsel 1999. W.Aas, K. Tørseth, S. Solberg, T. Berg og S. Manø. SFT-rapport 797/00.

Vannkjemi, vannbiologi og jord:

SFT, 2000. Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Årsrapport - Effekter 1999. SFT-rapport under utarbeidelse. Vil bli tilgjengelig fra ca. 1 oktober 2000.

Skog og jord:

Hylen, G., 1999. Landsrepresentativ overvåking av skogens vitalitet i Norge 1989 - 1999: Statistikk. NIJOS rapport 1/2000. Norsk institutt for jord og skogkartlegging, Ås. 66 s.

Groeggen, T., 1999. Skogoppsynets flater. Vitalitetsregistreringer 1999. Rapp. Skogforskningen 14/99:1-15.

Solberg, S., Andreassen, K., Clarke, N., Røsberg, I., Tørseth, K., Aamlid, D. , Aas, W.. Intensive skogovervåkingsflater. Resultater fra 1999. Intensive forest monitoring plots. Results 1999. Aktuelt fra Skogforsk 2000. Under utarbeidelse

Røsberg, I., og Aamlid, D., 2000. Program for terrestrisk naturovervåking. Overvåking av jordvann - Årsrapport 1999. Rapport fra skogforskningen (i trykk).

Terrestrisk flora og fauna

Bakkestuen, V., Stabbetorp, O.E. og Eilertsen, O., 1999. Terrestrisk naturovervåking. Vegetasjonsøkologiske undersøkelser av boreal bjørkeskog i Møsvatn-Austfjell, Telemark. NINA Oppdragsmelding 611: 1-47.

Bakkestuen, V., Stabbetorp, O.E., Eilertsen, O., Often, A. & Brattbakk, I., 2000. Terrestrisk naturovervåking. Vegetasjonsøkologiske undersøkelser av boreal bjørkeskog i Øvre Dividal og Gutulia nasjonalpark - reanalyser 1998. NINA Oppdragsmelding 612: 1-58.

Bruteig, I.E., og Trondstad, I.K.K., 2000. Landsomfattende gjenkartlegging av epifyttvegetasjonen på bjørk 1997. Allforsk Rapport 16: 1-54.

DN, 1997. Natur i endring. Program for terrestrisk naturovervåking 1990-1995. Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim. 160 ss.

Kålås, J.A. (red.), 2000. Terrestrisk naturovervåking. Hare, smågnagere og fugl i TOV-områdene, 1999. NINA Oppdragsmelding (i trykk).

Nygård, T., 1999. Landmiljøet - fugl og pattedyr. I Knutzen, J. (red.) Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna - inkludert Arktis og Antarktis. Utredning for DN 1999-5: 43-85.

Økland, R.H., Skrindo, A. og Hansen, K.T., 2000. Endringer i trærs vekst og vitalitet, vegetasjon og humuslagets kjemiske og fysiske egenskaper i permanente prøveflater i barskog i overvåkingsområdet Solhomfjell, 1988-1998. Botanisk hage og museum, Universitetet i Oslo, Rapport 5: 1-76.

1. I følge data som er samlet i forbindelse med EMEP-programmet (European monitoring and evaluation programme), er utslippene av svoveldioksid i Europa redusert med omlag 55% fra 1980 til 1997. Utslippsreduksjonen fra 1990 frem til 1997 har vært på ca 39%. Reduksjonen har vært størst i de vestlige land, men også i øst er reduksjonene på over 30% fra 1980. Utslippene av både nitrogenoksider og ammoniakk økte frem til 1990, men har avtatt i perioden 1990 til 1997 med henholdsvis ca. 19 og 15%.

Endringene av luftens og nedbørens innhold av svovel- og nitrogenkomponenter er i samsvar med de rapporterte endringer i utslipp i Europa. I perioden 1980 til 1999 har den gjennomsnittlige konsentrasjonen av sulfat i nedbør på fastlandsstasjonene avtatt med 49 -72%, mens innholdet av nitrat og ammonium har gjennomgående vært på samme nivå. Reduksjonene for svoveldioksid med 1980 som referanseår er beregnet til å være mellom 69 og 99%, og luftens innhold av partikulært sulfat er redusert med mellom 61% og 69%. Endringen i svoveldioksid- og sulfatkonsentrasjonene ved Ny-Ålesund har vært hhv. 69 og 56% siden 1980. Årsmidde-lkonsentrasjonene av nitrat+salpetersyre og ammonium+ammoniakk i luft viser ingen markerte tendenser siden målingene startet i 1984. Konsentrasjonen av nitrogendioksid har derimot vært avtagende den siste tiårs perioden.

Luft og nedbør

Den atmosfæriske tilførselen av forurensende forbindelser overvåkes ved måling av kjemiske forbindelser i luft og nedbør. Forurensningene tilføres med nedbør, og ved tørravsetning av gasser og partikler. Målet for overvåking av luftens og nedbørens kjemiske sammensetning på norske bakgrunnsstasjoner er å registrere nivåer og eventuelle endringer i tilførselen av langtransporterte forurensninger. Bakgrunnsstasjonene er derfor plassert slik at de er minst mulig påvirket av nærliggende utslippskilder. NILU startet regelmessig prøvetaking av døgnlig nedbør i 1971, med de fleste stasjonene på Sørlandet. Senere er stasjonsnettet og måleprogrammet utvidet for å gi bedret informasjon om tilførsler i hele landet.

Måling av kjemiske hovedkomponenter i nedbør ble i 1999 utført døgnlig ved 9 stasjoner og på ukebasis ved 22 stasjoner (Figur 1). I ukentlige nedbørprøver fra 12 stasjoner er konsentrasjonene av sporelementene bly, kadmium og sink bestemt, og for 6 av disse stasjonene også innholdet av arsen, nikkel, kopper, krom og kobolt. Luftprøvetaking av svovel- og nitrogen-komponenter er utført døgnlig, tre ganger hver uke (2, 2 og 3 døgns prøvetaking) eller ukentlig på 12 stasjoner. På Hurdal og Birkenes bestemmes også innholdet av magnesium, kalsium, kalium, natrium og klorid i luft. Kontinuerlige målinger av ozonkonsentrasjoner i luft er utført på 14 stasjoner, inklusive stasjonene Klyve, Haukenes og Langesund, drevet av SFTs kontrollseksjon i Nedre Telemark.

1.1 Utslipp

Utslipp av forurensninger til atmosfæren skjer fra en lang rekke naturlige og antropogene kilder. Forbrenning av fossilt brensel er den viktigste kilde til svoveldioksid og nitrogenoksider i Europa. I tidsrommet 1950-1970 var det en markert økning i utslippene av både svoveldioksid og nitrogenoksider. I følge data som er samlet i forbindelse med EMEP-programmet, er utslippene av svoveldioksid er redusert med omlag 55% fra 1980 til 1997 (EMEP, 1999). Uslipps-reduksjonen fra 1990 frem til 1997 har vært på ca 39%. Reduksjonen har vært størst i de vestlige land, men også i øst er reduksjonene på over 30% fra 1980. Utslippene av nitrogenoksider økte frem til 1990, men har avtatt i perioden 1990 til 1997 med ca. 19%. Utslippene av ammoniakk har økt etter 1950-årene i sammenheng med veksten i landbruksproduksjonen og et mer intensivt husdyrhold i Europa. I perioden 1990 til 1997 avtok imidlertid utslippene av ammoniakk med ca. 15%.

Høsten 1999 ble den foreløpig siste internasjonale avtalen for reduksjon av utslipp av luftforurensninger undertegnet (Multi-protokollen se avsnitt 1.2). Dette er en multikomponent protokoll og målsetningen er å redusere svovelutslippene i Europa med 63% innen år 2010 med 1990 som referanseår. Utslipp av nitrogenoksider skal reduseres med 41%, mens utslippene av ammoniakk skal reduseres med 17%.

Figur 1. Lokaliteter som inngår i overvåkingsprogrammet for atmosfærisk tilførsel og bakkenær ozon i 1999.

Figure 1. Localities in the monitoring programme for atmospheric deposition and ground level ozon in 1998.

1.2 Nedbørkjemi - våtavsetninger

De høyeste årsmiddelkonsentrasjoner av sterk syre, sulfat, nitrat og ammonium i 1999 var på sørlandskysten, med høyest verdier på stasjonene Søgne, Prestebakke, Birkenes, Lista og Lardal. Våtavsetningen av sulfat, nitrat, ammonium og sterk syre var størst langs kysten fra Aust-Agder til Hordaland. Regionale fordelinger av middel-konsentrasjoner og våtavsetninger er vist på kart i Figur 2. For ammonium er som tidligere enkelte målestasjoner lokalt påvirket av landbruksaktivitet.

Ved de fleste målesteder var det i 1999 en svak nedgang i konsentrasjonene av sterk syre, sulfat, nitrat og ammonium sammenlignet med 1998. Konsentrasjonene av sterk syre og sulfat er blant de laveste siden NILU startet med sine målinger på syttitallet. Innholdet av nitrat og ammonium har endret seg lite siden 1970-årene.

Endringene av nedbørens innhold av svovel- og nitrogenkomponenter er i rimelig samsvar med de rapporterte endringer i utslipp i Europa. Årsmiddelkonsentrasjonene av sulfat og sterk syre økte stort sett fram til slutten av 1970-årene, og har deretter avtatt (Figur 3). Konsentrasjonene har avtatt mest i Sør-Norge, men de relative reduksjonene øker noe mot nord. Årsmiddelkonsentrasjonene av sulfat, nitrat, ammonium og magnesium er testet med hensyn på eventuelle trender for 12 målesteder med lange dataserier. Årsmiddel-konsentrasjonene av sulfat i nedbør har avtatt signifikant siden 1980 på alle målesteder unntatt Ny-Ålesund. I perioden 1980-1999 var den gjennomsnittlige reduksjon i sulfatkonsentrasjoner på fastlandsstasjonene mellom 49 og 72%.

Årsmiddelkonsentrasjonene av nitrat har ikke endret seg signifikant siden 1980 ved noen av målestasjonene. For ammonium har det vært en signifikant reduksjon ved tre målestasjoner (Birkenes, Løken og Vatnedalen), mens det har vært en økning ved Tustervatn og Ny-Ålesund. Endringer i konsentrasjonene av ammonium antas å være forårsaket av endring i bidraget fra lokale kilder.

Våtavsetningen av sulfat, nitrat og ammonium på Sørlandet og Østlandet var i 1999 gjennomgående noe lavere enn i 1998.

Figur 2. Middelkonsentrasjoner i nedbør av sulfat og pH, våtavsetning av sulfat og nitrat + ammonium på norske bakgrunnsstasjoner i 1999.

Figure 2. Annual mean concentrations of sulphate and strong acid (from pH), and wet deposition of sulphate and nitrogen compounds in Norway, 1999.

Figur 3. Veide årsmiddelkonsentrasjoner av sulfat (sjøsaltkorrigert), nitrat og ammonium, gjennomsnittlige årlige nedbørmengder og våtavsetninger av sulfat og nitrogenkomponenter 1974-1999 for 7 representative stasjoner på Sørlandet og Østlandet: Birkenes, Lista, Skreådalen, Vatnedalen, Treungen, Gulsvik/Brekkebygda og Løken.

Figure 3. Annual mean concentrations of sulphate (corrected for sea salts), nitrate and ammonium, averaged annual precipitation amounts and wet deposition of sulphur and nitrogen based on 7 representative sites in Southern Norway.

De høyeste årsmiddelkonsentrasjoner av bly, kadmium og sink i nedbør ble målt i Sør-Norge. Konsentrasjonene har avtatt med 60 til 80% siden slutten av 1970-årene. De høyeste årsmiddelkonsentrasjoner av arsen, nikkel, kopper og kobolt ble målt i Øst-Finnmark (Svanik) grunnet nærliggende utslippskilder i Russland (Kola-halvøya).

Figur 4. Middelkonsentrasjonene av bly, kadmium og sink i nedbør på Birkenes, Aust-Agder for årene 1976-1999.

Figure 4. Annual mean concentrations of Pb, Cd and Zn in precipitation at the site Birkenes, 1976-1999.

1.3 Luftens innhold av forurensninger - tørravsetninger

Årsmiddelkonsentrasjonene av svoveldioksid og sulfat i luft var høyest langs kysten i Sør-Norge og i Finnmark. Den markert høyeste årsmiddelverdien av svoveldioksid i 1999 og den høyeste maksimumsverdien ble registrert på Svanvik i Sør-Varanger. Dette skyldes utslippskilder på Kolahalvøya i Russland. De høyeste konsentrasjonene av oksidert nitrogen er i Sør Norge. Månedsverdiene for NO2 var høyest i vintermånedene, særlig på Nordmoen, Hurdal og i Søgne, noe som til dels skyldes lokale kilder og da spesielt fra biltrafikk. Høyest årsmiddelverdier for "sum ammonium" hadde Skreådalen og Tustervatn, dette skyldes til dels påvirkning fra lokal landbruksaktivitet. Det ble også målt enkelte høye døgnmiddelkonsentrasjoner ved de fleste andre stasjoner. Årsmiddelkonsentrasjonene av svoveldioksid på Zeppelinfjellet lå noe høyere enn de fleste stasjoner på fastlandet (unntatt stasjonene i Finnmark, Søgne og Prestebakke). De øvrige årsverdiene på Zeppelinfjellet var lavere enn på fastlandet.

Våtavsetningen bidrar mest til den totale avsetningen i alle landsdeler, unntatt i Finnmark. Tørravsetningsbidragene av nitrogenforbindelser på Tustervatn, Skreådalen og Kårvatn skyldes delvis lokale ammoniakkutslipp, ved Søgne og Hurdal bidrar i tillegg også lokale utslipp av nitrogenoksider fra biltrafikk.

Tørravsetningen av svovel- og nitrogenkomponenter er beregnet til å være markert større om sommeren enn om vinteren i alle landsdelene. Bidraget av tørravsatt svovel til den totale avsetning var 12-33% om sommeren og 3-19% om vinteren i alle landsdeler unntatt Finnmark. I Finnmark er tørravsetningsbidraget meget høyt særlig i Svanvik på grunn av høye luftkonsentrasjoner og lite nedbør (hhv. 73% om sommeren og 71% om vinteren). Tørravsetningen for nitrogenkomponenter bidrar for det meste relativt mer til totalavsetningen enn hva som er tilfelle for svovelforbindelser, især om sommeren (Figur 5).

Reduksjonene er for svoveldioksid med 1980 som referanseår, beregnet til å være mellom 69 og 99%, og for sulfat mellom 61% og 69%. Endringen i svoveldioksid- og sulfatkonsentrasjonene ved Ny-Ålesund har vært hhv. 69 og 56% midlere reduksjon siden 1980. Årsmiddelkonsentrasjonene av nitrogendioksid viser en klar nedgang for den siste tiårsperioden, mens konsentrasjonene av nitrat+salpetersyre og ammonium+ammoniakk i luft er relativt uforandret (Figur 6).

Figur 5. Estimert totalavsetning (sum av våt- og tørravsetning) av svovel- og nitrogenforbindelser på norske bakgrunnstasjoner i 1999.

Figure 5. Estimated total deposition (dry deposition pluss wet deposition) of sulphur and nitrogen compounds at Norwegian background sites, 1999.

Figur 6. Midlere årlige konsentrasjoner i luft av total svovel (SO₂+SO₄^-), oksidert nitrogen (HNO₃+NO₃), redusert nitrogen (NH₃+NH₄) og NO2 på norske EMEP-stasjoner (se figur 1).

Figure 6. Average annual mean concentrations of airborne sulphur, oxidized and reduced nitrogen compounds at Norwegian EMEP monitoring sites (see figure 1).

1.4 Bakkenært ozon

Ozon i troposfæren stammer fra fotokjemiske reaksjoner mellom flyktige organiske forbindelser og nitrogenoksider under påvirkning av solstråling samt fra stratosfærisk ozon som transporteres nedover i atmosfæren. I Skandinavia varierer bakgrunnsnivået av bakkenært ozon mellom 40 og 80 µg m^-3 gjennom året og er vanligvis høyest om våren. Bakgrunnsnivået av ozon er adskillig nærmere grenseverdiene for effekter på helse og vegetasjon enn for de fleste andre luftforurensninger. Episoder med forhøyede ozonkonsentrasjoner i Norge er gjerne knyttet til høytrykkssituasjoner over kontinentet i sommerhalvåret og transport av forurensede luftmasser nordover mot Skandinavia. Ozon har negative virkninger på helse, vegetasjon og materialer. Helsevirkningene gjelder særlig for astmatikere og andre med kroniske luftveislidelser. Virkninger på vegetasjon gjelder særlig for nyttevekster som grønnsaker og korn. Ved langvarig eksponering er det påvist negative virkninger på skog. Materialer som gummi og andre polymerforbindelser kan også skades av ozon.

Episoder med forhøyede ozonkonsentrasjoner forekommer i sommerhalvåret og varer gjerne ett eller flere døgn. Episodene har sammenheng med værforhold og storskala fordeling av lavtrykk og høytrykk i Europa. Et episodedøgn er definert som et døgn med maksimal timemiddelverdi på minst 200 µg m^-3 på ett målested eller minst 120 µg m^-3 på flere målesteder. Antall episodedøgn i 1999 var omtrent som gjennomsnittet for tiårs perioden 1989-1998, mens høyeste timemiddelverdi i 1999 var den nest laveste sammenlignet med den samme perioden. Overskridelsene av grenseverdiene (for helse) for timeverdier er vist i Tabell 1. Tabellen viser antall timer (og døgn) med timemiddelverdier av ozon større enn 100, og 160 µg m^-3 på de ulike målestedene og høyeste timemiddelverdier i 1999. Høyeste timemiddelverdi i 1999 var 154 µg m^-3, målt på Prestebakke 28.5.99. Timemiddelverdier over 100 µg m^-3 ble målt på alle målestedene. Tålegrensene for beskyttelse av plantevekst skal reflektere vegetasjonens vekstsesong. Grenseverdien på 50 µg m^-3 som 7-timers middel for kl. 09-16 i vekstsesongen (april-september) ble overskredet i hele landet. Middelverdien var størst på Sandve, Birkenes, Kårvatn og Tustervatn (78-79 µg m^-3). Grenseverdien på 8-timers middel over 60 µg m^-3 ble overskredet gjennom hele 6-månedersperioden (april-september). Sandve hadde flest døgn med overskridelse, 175, noe som utgjør over 95% av dagene i perioden. Tålegrensen for akkumulert eksponering (AOT40) over terskelverdien 40 ppb (80 µg m^-3) på skog ble ikke overskredet på noen av stasjonene. Grenseverdien for landbruksvekster ble derimot overskredet på flere stasjoner.

Tabell 1. Antall timer (h) og døgn (d) med timemiddelverdier av ozon større enn 100 og 160 µg m^-3, 1999.

Table 1.. Number of hours (h) and days (d) with hourly mean values of ozone exceeding 100 and 160 µg m^-3 in 1999.

1.5 Sporelementer og organiske forbindelser ved Lista (CAMP) og Ny-Ålesund (AMAP)

AMAP, Arctic Monitoring and Assessment Programme, startet i 1994. I AMAP deltar: Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland, Canada, USA og Russland. Programmet omfatter både kartlegging, overvåking og utredning av miljøgiftbelastningen i nordområdet.

CAMP, Comprehensive Atmospheric Monitoring Programme er en av aktivitetene innen Oslo og Paris Kommisjonens (OSPAR) studier av transport av landbasert forurening til havområdene i tilknytning til OSPAR-landene. Det er 17 forureningskomponenter i måleprogrammet under CAMP og målingene utføres ved 28 stasjoner i 10 OSPAR-land.

Konsentrasjoner av tungmetaller i luft er målt på Lista siden 1991. Konsentrasjonene viser ingen spesiell trend i løpet av denne perioden. For nedbør har vi lengre måleserier fra en rekke stasjoner, og de største reduksjonene i konsentrasjoner av tungmetaller var på 1980-tallet.

Ved Ny-Ålesund er nivået for Cr i luft 10% av det som måles ved Lista for 1999. Ni, Pb og Cd er 25-30% av konsentrasjonene ved Lista, mens V, Ni og Cu er 50% lavere. Omtrent samme konsentrasjoner av Hg måles på de to stasjonene. De fleste elementene har høyest konsentrasjon om vinteren og lavest konsentrasjon om sommeren (Figur 7) som også observert for PAH. Dette skyldes trolig at betingelsene for langtransport med luft fra kontinentet er gunstigst om vinteren. Ingen av tungmetallene viser foreløpig noen trend for 4-års perioden det er utført målinger.

Figur 7. Ukentlig luftkonsentrasjon av Pb i Ny-Ålesund i 1999. Enhet: ng m^-3 .

Figure 7. Weekley measurements of Pb in Ny-Ålesund in 1999. Unit: ng m^-3 .

NILU utfører målinger av tungmetaller, heksaklorosykloheksaner (HCH, to isomerer) og heksaklorbenzen (HCB) i prøver fra luft og nedbør, innsamlet ukentlig ved Lista.

Konsentrasjoner av kvikksølv i luft på Lista har vist tydelig nedgang i konsentrasjonen fra 1992. Konsentrasjonene av de andre tungmetallene viser ingen spesiell trend. Dette er forskjellig fra nedbør hvor det har vært avtagende nivåer de siste år. En mulig årsak til dette kan være en økt frekvens av lufttilførsel fra kilder i Øst-Europa, mens nivåene i nedbør i større grad vil være påvirket av vestlig lufttilførsel (i større grad nedbørførende luftmasser).

I perioden april-juni observeres hvert år en økning av nivået til _-heksaklorsykloheksan (_-HCH). Dette skyldes bruk av pesticidet Lindan som består av minst 99 % _-HCH.

Det er observert en nedgang i konsentrasjonen av _-heksaklorsykloheksan (_-HCH) i luft i Ny-Ålesund siden begynnelsen av 80-årene (Figur 8), som gjenspeiler redusert bruk av teknisk blanding av dette sprøytemiddelet.

Konsentrasjonen av sum _- og _-HCH på Lista er generelt ca.1.5 ganger høyere enn den konsentrasjonen som måles i Ny-Ålesund.

Figur 8. _-HCH i luft i perioden mars-april i Ny-Ålesund.

Figure 8. _-HCH in air in the period March-April in Ny-Ålesund, Spitsbergen.

Referanser

EMEP (1999) Transboundary Acid Deposition in Europe. EMEP Summary Report 1999. Ed. by L. Tarrasón and J. Schaug. Oslo, Norwegian Meteorological Institute (EMEP/CCC and MSC-W Report 1/99).

2. Det akvatiske miljøet

Overvåking av det akvatiske miljøet dekkes i sin helhet gjennom programmet "Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør.

I overvåkingsprogrammet for effekter i vann er Norge delt inn i 10 regioner. Inndelingen er basert på en relativt lik forsuringsbelastning innen hver region, samt biogeografiske og meteorologiske forhold. Hovedhensikten med inndelingen er å kunne vise utviklingen av forsuringssituasjonen i ulike deler av Norge. De 10 regionene er vist i Figur 9, og er som følger:

I. Østlandet - Nord.

II. Østlandet - Sør.

III. Fjellregion - Sør-Norge.

IV. Sørlandet - Øst.

V. Sørlandet - Vest.

VI. Vestlandet - Sør.

VII. Vestlandet - Nord.

VIII. Midt-Norge

IX. Nord-Norge.

X. Øst-Finnmark.

Figur 9. Oppdeling av Norge i 10 regioner basert på forureningsbelastning (S- og N-deposisjon), meteorologi, og biogeografi. Tallene refererer til biologiske overvåkingslokaliteter i 1999.

Figure 9. Regional division of Norway based on extent of acidification, meteorology, and biogeography. The nimbers refers to biological monitoring locations in 1999.

Vannkjemisk overvåking

De kjemiske forholdene i vann og vassdrag overvåkes ved måling av kjemiske hovedkomponenter i vann. Programmet omfatter undersøkelser i elver, innsjøer og feltforskningsområder (Figur 10). Målet for overvåkingen er å registrere konsentrasjonsnivåer og eventuelle kjemiske endringer som et direkte resultat av endringer i tilførselen av langtransporterte forurensninger.

De årlige regionale innsjøundersøkelsene gir informasjon om den generelle regionale vannkjemiske utviklingen i innsjøer i hele Norge. Ca. 100 innsjøer fordelt over hele landet er prøvetatt årlig siden 1986. I 1995 ble antallet økt til ca. 200 for å styrke innsjøovervåkingen.

Elveundersøkelsene er i hovedsak konsentrert om lakseførende elver. I 1980 ble det valgt ut 20 elver som egnede overvåkingsobjekter, og 16 av disse overvåkes fremdeles. I nedbørfeltet for åtte av elvene foregår det i dag kalkingsaktiviteter. Disse elvene blir overvåket på samme måte som tidligere for å se på endringene i sulfat og nitrat (som ikke blir påvirket av kalking), og virkningene av kalkingen.

Hensikten med overvåkingen i feltforskningsområdene er å registrere endringer i kjemisk sammensetning i avrenningsvannet i små nedbørfelt med forskjellig atmosfærisk tilførsel, geologi og vegetasjon og beregne materialbalanse for de enkelte kjemiske komponenter. I syv små nedbørfelt blir det tatt ukentlige vannprøver og nedbørprøver (NILU) samt daglig målt vannføring.

Elver

Rivers

Innsjøer

Lakes

Feltforskningsstasjoner

Calibrated catchments

Figur 10. Lokaliteter som inngår i det vannkjemiske overvåkingsprogrammet i 1999.

Figure 10. Locations in the surface water monitoring programme 1999.

Biologisk overvåking

Det biologiske overvåkingsprogrammet omfatter:

· Bunndyr i innsjøer og elver

· Planktoniske og litorale krepsdyr i innsjøer

· Fiskebestander i innsjøer og elver

Innsjøprogrammet omfatter totalt 100 innsjøer, hvorav 10 lokaliteter undersøkes hvert år mht. både bunndyr, krepsdyr og eventuelt fisk der dette finnes (Gruppe 1-sjøer), 10 lokaliteter undersøkes hvert år mht. bunndyr og krepsdyr (Gruppe 2-sjøer), mens de øvrige 80 sjøene undersøkes hvert 4. år; ca. 20 innsjøer per år (Gruppe 3-sjøer). Totalt inngikk 40 innsjøer i det biologiske overvåkingsprogrammet i 1999 (Figur 9).. Hovedvekt ble lagt på region IV, VII og IX i tillegg til årlige innsjøer fordelt på de øvrige syv regionene. Innsjøovervåkingen har pågått siden 1996 og for en del av innsjøene foreligger det data på bunndyr og krepsdyr fra alle fire årene. For de fleste innsjøene er imidlertid datagrunnlaget relativt tynt og betydningen av den biologiske overvåkingen, for vurdering av forsuringssituasjonen, vil derfor å øke ettersom mer data legges til grunn. Det gjennomføres også bunndyrundersøkelser i seks vassdrag fordelt på regionene V - VII hvorav tre av vassdragene også undersøkes mht. fiskebestander.

For bunndyr, krepsdyr og fisk er det gjort en vurdering av tilstand mht. forsuring/forsuringsskader. Forsuringstilstanden er inndelt i følgende klasser: ubetydelig/lite (klasse 1), moderat (klasse 2), markert (klasse 3), sterkt (klasse 4), meget sterkt (klasse 5) forsuret/forsuringsskadet. For å kunne gjøre en vurdering av forsuringstilstanden er kunnskap om naturgitte kjemiske og biologiske forhold (naturtilstand) nødvendig. Slike kunnskaper er i mange tilfeller mangelfulle og vår klassifisering vil derfor kun i begrenset grad kunne skille mellom naturlig sure og forsurede lokaliteter. For å kunne gjøre en vurdering av forsuringsskader (biologi) må man i tillegg kjenne til og ta høyde for eventuelt andre skadeårsaker (reguleringer, overfiske, andre forurensninger med mer). Andre skadeårsaker enn forsuring er forsøkt begrenset gjennom utvalget av overvåkingslokaliteter. Det arbeides kontinuerlig med å forbedre grunnlaget for vurdering av forsuringstilstanden i Norge.

For bunndyr bestemmes forsuringsstatus ut fra det registrerte bunndyrsammensetningen. Basert på forekomst/fravær av forsuringsfølsomme arter beregnes en forsuringsindeks (verdi: 0-1) for hver lokalitet. Når det gjelder krepsdyrene er det en total vurdering av samfunnene, basert på artsrikdom, artsinventar og mengdefordelinger (dominansforhold) som ligger til grunn for å klassifisere lokalitetene. Tilstandsklassen for ulike fiskebestander blir vurdert ut fra fangstutbyttet på oversiktsgarn (0-3 og 3-6 m dyp), samt andelen av antall indidvid i aldersgruppene 0+ til 2+, dvs et mål på rekrutteringen i bestanden.

Den kjemiske overvåkingen kan kun gi indikasjoner om biologiske skader. Eventuelle forsuringsskader vil imidlertid være avhengig av en kombinasjon av ulike kjemiske, fysiske og biologiske forhold. En tidsforskyvning mellom kjemisk restituering og biologisk restituering i tidligere forsurede lokaliteter må dessuten forventes. Den biologiske overvåkingen gir informasjon om korttidseffekter og akkumulerte effekter av forsuring på vannlevende organismer, og er dessuten nødvendig for å kunne evaluere effekten av forsuringsreduserende tiltak.

2.1 Nedgangen i sulfatdeposisjonen har medført nedgang i sulfatinnhold i elver og innsjøer på 30-50 % fra 1980-1999. 1999 viser de laveste sulfatnivåene i vann som er registrert så langt innen overvåkingen. Som en følge av dette, har forsuringssituasjonen i vann og vassdrag vist en klar forbedring gjennom hele 90-tallet. I 1999 finner vi de høyeste verdiene av pH og de laveste verdiene av uorganisk aluminium ("giftig aluminium") som er registret i overvåkingen. Forbedringene er mest markert i de sterkest forsurede områdene på Sørlandet og noe mindre markert på Vestlandet og Østlandet. Selv Midt-Norge og Nord-Norge som har svært lav forurensningsbelastning viser tendenser til redusert forsuring. Øst-Finnmark, som er påvirket av industri-utslipp på Kola viser en mindre entydig utvikling. Her viser 1999 en forverring i forsuringssituasjonen i forhold til 1998. Nitrat varierer generelt en del fra år til år og det er ingen tydelige nedadgående trender. Likevel ser vi at for mange av regionene er de laveste konsentrasjonene av nitrat registrert de siste tre årene (1997 til 1999). Samtidig med disse endringene ser vi også en økning i TOC som ikke umiddelbart er lett å forklare. Økningen kan være klimatisk betinget, men også ha en sammenheng med endringer i forsuringssituasjonen.

Effekter på vannkjemi

Reduserte tilførsler av svovel gjennom luft og nedbør har hatt en markert innvirkning på konsentrasjonene av ikke-marin sulfat i vann og vassdrag (Tabell 2). Nedgangen i sulfat varierer fra 19% for innsjøer i region X Øst-Finnmark til 48% for innsjøer i region VI Vestlandet-Sør. Det har ikke vært noen systematiske endringer i deposisjon av nitrat og ammonium siden målingene av disse komponentene startet i 1974. Det er heller ingen signifikant endring i nitrat i avrenningen fra 1980-1999, men vi ser at de siste 2-3 årene viser lavere nitratkonsentrasjoner i mange regioner. De høyeste konsentrasjonene av nitrat i avrenningen måles i de områdene av Norge der nitrogen deposisjonen er høyest.

Den markerte nedgangen i sulfat har hatt en tydelig innvirkning på vannkjemien i alle lokalitetene innen overvåkingsprogrammet. Trender for perioden fra 1986 til 1999 for de ulike regionene er framstilt i Figur 11. Hvert punkt på kurvene representerer gjennomsnitt av et antall innsjøene. Det er de samme lokalitetene som har inngått i programmet hvert år siden 1986.

Østlandet - Nord (Region I)

Regionen Østlandet-Nord strekker seg fra skogkledde områder i sør til mere trebare og alpine områder i nord. Forureningsbelastning er lav. Sjøene i denne regionen har vist en klar bedring i vannkvalitet mhp forsuring de siste årene. Gjennomsnittsverdien for pH var under 5.5 fram til 1994. Fra 1994 til 1999 har gjennomsnittlig pH variert fra 5.56 til 5.71. ANC i innsjøene i denne regionene er relativt høye, men registreringene i 1998 og 1999 viser de høyeste verdiene så langt (1999: ANC 46 µekv L^-1). Det samme gjelder for alkaliteten. Gjennomsnittsverdien av labilt Al var i perioden 1987-1990 mellom 16 og 21 µg L^-1, men har siden 1992 ligget under 7 µg L^-1. Nitrat viser ingen systematiske endringer i perioden. TOC har vist de høyeste konsentrasjonene så langt i overvåkingen de tre siste årene (1997 til 1999).

Tabell 2. Endring i ikke-marin sulfat pr.år i µekv L^-1 for perioden 1980 til 1999 for elver og feltforskningsstasjoner, og for perioden 1986 til 1999 for innsjøene.

Table 2. Changes in non-marine sulphate pr. year in µeq L^-1 for the period 1980 to 1999 for rivers and calibrated catchments and for the period 1986 to 1999 for lakes.

Innsjøer

Region	Antall innsjøer	1986 SO4* µekv L-1	1999 SO4* µekv L-1	% endring fra 1986-1999
I. Østlandet - Nord	2	43	31	26
II. Østlandet - Sør	15	95	62	35
III. Fjellregion - Sør-Norge	3	39	21	44
IV. Sørlandet - Øst	13	72	51	30
V. Sørlandet - Vest	10	63	38	40
VI. Vestlandet - Sør	4	32	16	48
VII. Vestlandet - Nord	4	19	12	39
VIII. Midt-Norge	9	17	11	34
IX. Nord-Norge	5	20	12	39
X. Øst-Finnmark	11	72	58	19

Elver

	Region	1980 SO4* µekv L-1	1999 SO4* µekv L-1	% endring fra 1986-1999
Aurdøla	I	59	40	32
Gjerstadelva (kalket)	IV	110	66	40
Nideleva (kalket)	IV	82	50	39
Tovdalselva (kalket)	IV	86	48	44
Mandalselva (kalket)	IV	62	33	47
Lygna (kalket)	IV	71	40	43
Bjerkreimselva (kalket)	V	50	33	34
Dirdalselva	V	41	25	39
Årdalselva (kalket)	VI	34	23	34
Vikedalselva	VI	41	28	33
Nausta	VII	23	14	41
Trodøla /Nausta	VII	24	13	46
Ekso (kalket)	VII	33	18	46
Modalselva	VII	25	14	44
Eldalselva i Gaula	VII	26	14	45
Øyensåa	VIII	21	6	71

Feltforskningsstasjoner

Langtjern	II	76	38	50
Storgama	II	82	37	54
Birkenes	IV	129	70	46
Kårvatn	VIII	15	10	35

Østlandet - Sør (Region II)

Region Østlandet-Sør er skogdekket og har det høyeste nivået av organisk karbon (TOC) av alle regionene. Flere av sjøene har TOC fra 15 til 20 mg C L^-1. I denne regionen finner vi også det høyeste sulfat-nivået. Dette skyldes en kombinasjon av høy belastning og relativt lite nedbør og lange oppholdstider. Innsjøene i denne regionen har vist en kraftig forbedring i forsuringssituasjonen gjennom overvåkingsperioden. Gjennomsnittsverdien for pH var under 5.0 fram til 1994 og fra 1994 til 1999 har pH variert fra 5.03 til 5.12.

ANC, som er et mål på vannets syrenøytralisrenede kapasitet, er i denne regionene er relativt høye, men registreringene i 1998 og 1999 viser de høyeste verdiene så langt (1999: 26 µekv L^-1). Innsjøene som representerer denne regionen hadde ikke alkalitet fram til 1990. Siden da har bikarbonatsystemet sakte bygget seg opp og alkaliteten er i 1999 på 10 µekv L^-1. Gjennomsnittsverdien av labilt Al (den formen som er antatt giftig for fisk) var i perioden fram til 1992 på > 100 µg L^-1, men har siden 1993 avtatt markert og labilt Al i 1999 er på 59 µg L^-1 som er det laveste som er registrert. Det er ingen markert trend i nitrat, men gjennomsnittet for 1998 og 1999 er det laveste som er registret så langt. Samtidig er de høyeste TOC konsentrasjonene registrert disse to årene.

Fjellregion - Sør-Norge (Region III)

Alle lokalitetene i fjellregionen i Sør-Norge ligger over tregrensa og regionen er dominert av fjellområder. Regionen er preget av skrinn jord og lite vegetasjon. Dette reflekteres blant annet i lave nivåer av TOC i innsjøene (< 1 mg C L^-1). Forurensningsbelastningen er relativt lav og sulfat-nivået i innsjøene er i dag på nivå med det en finner i de minst belastede regionene i Norge. Likevel finner vi også her en markert nedgang i sulfat med det laveste registrerte nivået i 1999. Innsjøene i denne regionen har generelt lavt innhold av basekationer (Ca < 0.5 mg L^-1) og lav ANC (5-10 µekv L^-1). ANC har vist en jevn økning i hele perioden fra 2 µekv L^-1 i 1986 til 21 µekv L^-1 i 1999. ANC vil sannsynligvis aldri bli særlig høy i dette området p.g.a. det generelt ionefattige vannet. Nitrat ligger i gjennomsnitt på 60-70 µg N L^-1, uten noen klar trend, men også i denne regionen er konsentrasjonen av nitrat for 1998 og 1999 de laveste som er registret så langt. I denne regionen viser TOC høyere verdier de siste 4 årene enn tidligere i overvåkingen.

Sørlandet - Øst (Region IV)

Regionen Sørlandet-Øst strekker seg fra kysten, gjennom skogbeltet til heiområdene. Forurensningsbelastningen er høy og sulfatnivået i innsjøene denne regionen er høye. Det er bare Region II som har høyere sulfatnivå. Nedgangen i sulfat i innsjøene i denne regionen har vært stor og nivået i 1999 er det laveste som er registret så langt. Regionen må karakteriseres som sterkt forsuret, men det er klare tegn til bedring. Gjennomsnittlig pH har ligget under 5 fram til 1996. De tre siste årene har gjennomsnittlig pH variert fra 5.12 til 5.15. ANC har vært sterkt negativ med konsentrasjoner < -20 µekv L^-1 fram til 1994. I 1998 og 1999 har nivået for første gang vært > 0. Tilsvarende gjelder for alkaliteten som fram til 1993 var 0 µekv L^-1. Fra 1994 til 1999 har den gjennomsnittlige alkaliteten økt gradvis til 3 µekv L^-1. Det er ingen tydelige trender i nitrat, men konsentrasjonene fra 1997 til 1999 er lavere enn fra 1986 til 1996. Samtidig er TOC høyere i disse årene enn tidligere.

Sørlandet - Vest (Region V)

Regionen Sørlandet-Vest er dominert av heiområder med lite jordsmonn og lite vegetasjon. Denne regionen har den høyeste forurensningsbelastningen, det er også i denne regionen vi finner de mest forsurede innsjøene med det laveste gjennomsnittlige pH-nivået (pH 4.95 i 1999) og det laveste gjennomsnittlige ANC-nivået (ANC -22 µekv L^-1) og de høyeste verdiene av labilt Al (101 µg L^-1). Denne regionen har også den høyeste gjennomsnittlige nitrat-konsentrasjonen (226 µg N L^-1) som en konsekvens av høy N-deposisjon. Regionen må karakteriseres som betydelig forsuret, men situasjonen er i ferd med å bedres. På samme måte som i de andre regionene ser vi en kraftig nedgang i SO₄* (40%) fra 1986 til 1999, en økning i pH og ANC og nedgang i labilt Al. Nitrat viser ingen tydelig trend, men også i denne regionen finner vi de laveste nitrat-nivåene i de siste årene fra 1997 til 1999, samtidig som vi også her finner høyere TOC i disse årene enn tidligere.

Vestlandet - Sør (Region VI)

Regionen Vestlandet-Sør er preget av lite skog og mye åpne heiområder med til dels lite vegetasjon og skrint jordsmonn. Forurensningsbelastningen er moderat. Nedbørmengdene er store (1500-3000 mm) og dette medfører fortynning av overflatevannet slik at ionestyrken er lav, med lave konsentrasjoner av basekationer (gjennomsnittlig Ca 0.4 mg L^-1) og TOC (1 mg C L^-1). Sulfat-nivået i innsjøene i regionen er lavt og innsjøene er moderat forsuret (1999: pH 5.34). Denne regionen viste for første gang i 1998 en gjennomsnittlig positiv ANC. Konsentrasjonen av sulfat i 1999 er det laveste som er registrert så langt, mens både pH og ANC viser en liten tilbakegang fra 1998. Nitratnivået er relativt høyt (104 µgN L^-1) av samme grunn som i region Vestlandet-Sør (høy N-deposisjon og lite kapasitet for retensjon). Det er ingen trender i nitrat eller TOC.

Vestlandet - Nord (Region VII)

Region Vestlandet-Nord har mange likhetstrekk med Vestlandet-Sør, men forurensningsbelastningen er lavere og nedbørmengdene større. Dette medfører at ionestyrken i innsjøene i denne regionen er den laveste i alle regionene (gjennomsnittlig Ca 0.3 mg L^-1). Felles for begge Vestlandsregionene er at på tross av en markert nedgang i sulfat gjennom overvåkingsperioden, ser vi ikke den samme markerete endringen i forsuringsparamertere som i de andre regionene. I region Vestlandet Nord, har ANC økt fra ca -10 til 0 µekv L^-1, mens pH har økt fra 5.1 til 5.4 og labilt Al avtatt fra ca 30 til 20 µg L^-1 i løpet av de siste 10 årene.

Midt-Norge (Region VIII) og Nord-Norge (Region IX)

Disse to regionene spenner over store områder med svært variert natur fra vegetasjonsfattig kystlandskap til høyfjell og skogkledte innlandsområder. Forurensningsbelastningen er lav i hele området. Sulfat-nivået i innsjøene i disse regionen (12-13 µekv L^-1) er det laveste av alle regionene. Naturlig bakgrunnsnivå for ikke-marin sulfat er beregnet til å være ca 8-10 µekv L^-1. Innsjøene som representerer disse regionen må likevel karakteriseres som svakt sure. Selv i disse regionene med svært lav forurensningsbelastning ser vi en nedgang i sulfat og tendenser til økning i alkalitet, ANC og pH.

Øst-Finnmark (Region X)

Region Øst-Finnmark dekker områdene inn mot Kola-halvøya og er påvirket av smelteverksindustrien som gir utslipp av svovel, kobber og nikkel. Forurensningsbelastningen av svovel er relativt stor, mens N-deposisjonen er lav. Forurensningsbelastningen i dette området er mye mere variabel fra år til år enn i Sør-Norge, noe som reflekteres i de vannkjemiske trendene gjennom overvåkingen fra 1986 til 1999.

Undersøkelser i 1986 viste at for innsjøene i Øst-Finnmark var konsentrasjonene av sulfat i innsjøene mer enn fordoblet siden 1966 og var på samme nivå som de mest utsatte innsjøene på Sørlandet. Selv større innsjøer hadde lite igjen av sin opprinnelige motstandskraft mot forsuring. Undersøkelser i 1987-1989 viste at store områder i Sør-Varanger ville få omfattende skader og tap av fiskebestander hvis belastningen med sur nedbør fra smelteverkene på Kola-halvøya økte ytterligere. Innsjøovervåkingen frem til 1991 tydet på at forsuringsutviklingen hadde stoppet opp og stabilisert seg på 1986-nivået. I 1992 var pH-verdiene gjennomgående høyere enn tidligere i de mest forsuringsfølsomme og forurensningsbelastede innsjøene. Den nedadgående trenden for sulfat og oppadgående trenden for pH fortsatte til og med 1995. I 1996 og 1997 ble den positive trenden brutt. og i 1997 var vannkvaliteten i innsjøene øst for Kirkenes tilbake til forholdene rundt 1992. Resultatene fra 1998 viste imidlertid en markert bedring i vannkvaliteten øst for Kirkenes. ANC og pH viste de høyeste verdiene og sulfat og aluminium de laveste verdiene siden overvåkingen startet i 1986.

I 1999 ble det igjen en forverring av vannkvaliteten. Konsentrasjonene av sulfat gikk opp og pH og ANC gikk ned. Det har tidligere vist seg at sulfatverdiene i innsjøene gir god samvariasjon med svoveldeposisjonen målt på Svanvik foregående år. I 1998 var svoveldeposisjonen den høyeste som er målt siden målingene startet i 1987. Hvis svoveldeposisjonen holder seg på dette nivået i årene fremover må man forvente en rask forverring av vannkvaliteten i området øst for Kirkenes.

Trender i ikke-marin sulfat (●) og nitrat (o)1986-1999

Trender i alkalitet (●) og ANC (o) 1986-1999

Trender i pH (●) og labil Al (o) 1986-1999

Figur 11. Trender i et sett utvalgte parametere for alle de 10 regionene beskrevet i figur 9. NB. Merk at det er forskjellig skala på y-aksene.

Figure 11. Trends in water chemistry for lakes in the 10 regions decribed in figure 9. Note: Different scales at the y-axes.

2.2 Effekter på bunndyr

De regionale bunndyrundersøkelsene i elver 1999 viste litt større skader på bunndyrfaunaen i enn foregående år. Det var spesielt en forverret vårsituasjon som var årsak til dette. Vassdragene i overvåkingsprogrammet viser store forskjeller med hensyn til skadeomfang. Generelt har vassdragene på Sørlandet og Sørvestlandet størst skader. Vassdragene lenger nord på Vestlandet hadde mindre skadet bunndyrfauna

Regionale bunndyrundersøkelser i elver

Lokalitetene ved Farsund, region V, var sterkt forsuringsskadd i perioden 1981 - 1993. I de senere år har skadene på bunndyrfaunaen avtatt, men området må fortsatt karakteriseres som sterkt skadet. Undersøkelsene ved Farsund i 1999 viste en svak tilbakegang med hensyn til diversitet av forsuringssensitive arter (Figur 12). Den meget følsomme døgnfluen Baetis rhodani som er sporadisk registrert i de senere år ble ikke funnet i 1999. Flere moderat sensitive arter har imidlertid etablert mer stabile populasjoner. Regresjonsanalyser viser at det har vært en signifikant øking av forsuringsindeksen i Farsundområdet fra 1989.

I Ognavassdraget, region V, ble det opprettet et nytt stasjonsnett for overvåking i 1991, da en del av det opprinnelige stasjonsnettet ble kalket. Undersøkelsene i 1999 viste at vårsituasjon var stabil, sammenlignet med foregående år (Figur 12). Forsuringsindeksen var lavere om høsten. Dette var forårsaket av en svekket situasjon i flere av de nordvestre sidevassdragene. Vassdraget som helhet kan karakteriseres moderat forsuringsskadet. De ukalkete delene av Ogna er svært heterogene med hensyn til forsuring. Deler av vassdraget, spesielt den østlige delen av nedslagsfeltet, har en stabilt god vannkvalitet, mens mange av tilløpene fra vest er sure.

Bunndyrundersøkelsene i de ukalkede delene av Vikedalsvassdraget, region VI, viste at vassdraget var moderat forsuringsskadet. Vassdraget viser imidlertid en positiv trend etter 1990, da bunndyrfaunaen ble karakterisert som sterkt skadet (Figur 12). I Vikedal finnes noen refuger med god vannkvalitet og med en rik bunndyrfauna. Disse lokalitetene inneholder forsuringssensitive bunndyr og har stor betydning som kilder for rekolonisering etter sure episoder.

Vossovassdraget, region VII, blir fra og med 1997 rapportert i overvåkingsprogrammet. Dette vassdraget erstatter Rødneelven, som er blitt kalket. Vossovassdraget er kalket i den nedre delen, og stasjonsnettet i overvåkings-programmet omfatter 15 stasjoner i den ukalkede delen av vassdraget. Her er det tatt bunnprøver vår og høst fra 1993. I Vosso viste prøvetakingen i 1999 en forsterket skadesituasjon om våren. Høstsituasjonen var mer stabil (Figur 12). De største skadene finnes i øvre del av Raundalselva, som må betegnes moderat til sterkt skadet

Gaularvassdraget, region VII, har fortsatt tydelige forsuringsskader i deler av nedbør-feltet. I 1999 var skadene på bunndyrsamfunnene noe større enn i de foregående år (Figur 12). Av delfeltene var Eldalen fortsatt sterkest skadet, men også noen sideelver i Haukedalen og i vassdragets nedre deler bærer preg av skade. Hovedelva nedstrøms Viksdalsvatnet hadde et rikt bunndyrsamfunn, med gode innslag av forsuringssensitive arter. Dette viser at vannkvaliteten i de lakseførende deler av vassdraget er tilfredsstillende.

Forsuringen av Nausta, region VII, har, siden overvåkingen startet i 1983, vært den laveste blant de undersøkte vassdragene. I 1999 ble det registrert moderate skader både vår og høst på bunndyrsamfunnet i noen få lokaliteter (Figur 12). Situasjonen i de nedre, lakseførende deler av vassdraget må karakteriseres tilfredsstillende.

Figur 12. Forsuringsindekser for overvåkingsvassdragene. Indeksen er vist separat for vår (·) og høst (_). For nærmere forklaring henvises til hovedrapporten.

Figure 12. Acidification score for invertebrates in the monitored rivers. The score is shown separately for spring (·) and fall (o). The index is explained in the main report.

Regionale bunndyrundersøkelser i innsjøer

Sammenlignet med tidligere år ble det registrert bedring i 3 innsjøer beliggende i region IV og V, mens det i to innsjøer beliggende i region II og III ble funnet en forverring. Bedringen som har skjedd i tidligere år har dermed holdt seg i de fleste lokalitetene.

I region I ble Atnsjøen og Langtjern undersøkt. Antall registrert taksa var i gjennomsnitt 35 (Figur 13) omtrent det samme som tidligere år. Fra Atnsjøen er det tre innsamlinger i året, mens det er en i Langtjern. Dette betyr at tilstanden i Atnsjøen dominerer resultatet for de to sjøene (region 1). Atnsjøen hadde 12 sensitive taksa som indikerte et uskadet samfunn. I Langtjern ble det registrert småmuslinger som eneste følsomme organismer. Dette indikerer markert forsuringskade. Innsjøen har variert litt i tilstandsklassen de siste årene. I 1998 indikerte faunaen moderat til markert skade.

I region II ble Ø. Jerpetjern, Langvatn og Bredtjern undersøkt. Gjennomsnittlig antall taksa for de undersøkte lokalitetene var 27 (Figur 13). Dette er litt lavere enn for 1998. Forsuringen ble vurdert til moderat skadet i Ø. Jerpetjern, mens tilstanden i Langvatn ble satt til moderat/sterkt skadet. Bunnfaunaen i Bredtjern indikerte en sterk forsuringsskadet fauna. Gjennomsnittlig forsuringsindeks for disse innsjøene ble 0,1, mens medianverdien var 0 (Figur 14).

I region III ble Ronvatn og Heddersvatn undersøkt. Forekomsten av bunndyr var på samme nivå som ved tidligere undersøkelser. I Ronvatn ble det registrert 6 følsomme arter, det samme som i 1999. Forsuringstilstanden er derfor uendret fra tidligere år. Forekomsten av B. rhodani ga verdien 1 for Forsuringsindeks 2 og indikerer en uskadet bunnfauna. For Heddersvatn ble det bare funnet moderat sensitiv steinfluer. Tilstanden bedømmes derfor til moderat forsuret. Dette tyder heller ikke på noen endring i forsuringsituasjonen i innsjøen sammenlignet med tidligere år.

I region IV er det undersøkt 10 lokaliteter. Bjorvatn og Lille Hovvatn har vært sterkt forsuringsskadet i en årrekke. I førstnevnte lokalitet ble det bare påvist taksa som er kjent for å være tolerante for surt vatn og indikerer derfor sterk forsuring. Faunaen i Lille Hovvatn ga en tilsvarende status for 1999. I denne innsjøen foreligger det imidlertid bunndyrmateriale fra 1987. Dette materialet viser noe variasjon i forekomsten av følsom fauna. Til enkelte tidsperioder har det blitt påvist småmuslinger og enkeltindivider av den moderat følsomme døgnfluen Siphlonurus sp. Nevnte art har blitt vanlig i det kalkede Store Hovvatn, men permanent etablering av døgnflue i Lille Hovvatn har imidlertid ikke lykkes så langt. Ustabiliteten i lokaliteten gjør at tilstandsklassen fortsatt settes til sterkt skadet. Den historiske utviklingen av fjærmygg i innsjøen indikerer at det er en viss rekolonisering av arter øverst i sedimentene. Innsjøen Risvatn ble undersøkt under SNSF-prosjektet. Faunasammensetningen den gang ga trolig tilstandsklassen moderat forsuret (usikkerheten knytter seg til mindre omfattende artsbestemmelser under SNSF-prosjektet). Typisk for innsjøen den gang var store mengder småmuslinger og enkelte moderat følsomme taksa som ga nevnte tilstand. I 1999 har innsjøen 5 følsomme taksa hvor døgnfluene indikerer liten forsuringsskade. I Songevatn ble det også funnet 5 følsomme taksa om høsten med B. rhodani, Isoperla sp. og Hydropsyche sp som de viktigste. Registreringene ble gjort i utløpet og indikerer lav forsuring i perioden. Sammenlignet med tidligere undersøkelser viser resultatene at innsjøen trolig har stabilisert seg på et lite skadet nivå. De øvrige innsjøene i regionen ble undersøkt for første gang i overvåkingen. Av disse karakteriseres Kleivsetvatn svakt til moderat skadet. De øvrige har en moderat til markert forsuret bunnfauna. Gjennomsnittlig antall taksa i regionen er blant de høyeste (Figur 13), mens gjennomsnittlig forsuringsindeks og dens medianverdi var henholdsvis 0,48 og 0,5 (Figur 14).

Figur 13. Gjennomsnittlig antall påviste taksa og sensitive taksa i de ulike regionene.

Figure 13. Average number of observed taxa and sensitive taxa in the different regions.

Figur 14. Median- og gjennomsnittlig foruringsindeks for de ulike regionene.

Figure 14. Median and average acidification index in the different regions.

I region V ble Saudlandsvatn, Ljosvatn og Lomstjørni undersøkt. Antall taksa var i gjennomsnitt 25, mens gjennomsnittlig forekomst av sensitive taksa var 2. I Ljosvatn ble det ikke registrert følsomme individ om våren og sommeren 1999. Dette indikerte sterk forsuringsskade. Imidlertid var situasjonen om høsten betydelig endret da den følsomme døgnfluen B. rhodani ble funnet i store mengder i utløpselva og indikerte liten skade. I Lomstjørni ble B. rhodani registrert både i innløp og utløp og ga tilstanden lite skadet. Forholdene i innsjøen har variert betydelig under overvåkingen og gått fra moderat, sterkt skadet til lite skadet. Det blir derfor interessant å se om lokaliteten klarer å opprettholde det lave skadenivået i kommende år eller om den følsomme faunaen blir slått ut igjen. I Saudlandsvatn ble det registrert 3 følsomme taksa som gir moderat forsuringsskade. Lokaliteten hører til Farsund, se vassdragsovervåkingen, som har vist en bedring de siste årene. Situasjonen har imidlertid endret seg lite i lokaliteten de siste tre årene.

I region VI ble Røyravatn undersøkt. Utløpselva fra innsjøen har vørt overvåket siden tidlig på åttitallet. I 1999 ble det påvist 3 følsomme taksa i lokaliteten. Disse indikerte moderat forsuring, en situasjon som har endret seg lite de siste årene.

I region VII ble det undersøkt 12 innsjøer. Av disse er Markusdalsvatn, Nystølvatn og Svarttjern undersøkt siden 1996. De øvrige 9 sjøene er undersøkt for første gang i 1999. I de to førstnevnte lokalitetene har forholdene ikke endret seg under overvåkingperioden. Nystølvatn er artsfattig med 18 taksa og noen få moderat følsomme former, mens Markusvatn har mange tolerante taksa. Innsjøene i regionen har i gjennomsnitt det laveste antall taksa med 22. Også forekomsten av følsomme taksa er lav med gjennomsnittlig ett taksa. Gjennomsnittlig forsuringsindeks var 0,4, mens indeksens medianverdi var 0,5. Regionen spenner således over sterkt skadete, moderat skadete og lite skadete innsjøer. Ø. Botnatjønn er en innsjø som ble undersøkt under SNSF-prosjektet. Denne lokaliteten har vært sterkt skadet helt siden 1975 og fram til i dag. Selv om nedfallet av sulfat har gått betydelig ned er det fortsatt for stort i området.

Region IX hadde i gjennomsnitt 27 taksa. Av disse var det 4 følsomme (Figur 13). Innsjøen i regionen skiller seg i så måte ikke fra de øvrige regionene. Gjennomsnittlig forsuringsindeks var 0,8, mens indeksens medianverdi var 1 (Figur 14). Totalt sett indikerer dette generelt liten skade.

I region X undersøkes Dalvatn i Finnmark. I 1999 ble det påvist 32 taksa. Av disse var 6 følsomme og tilstandsklassen ble vurdert til liten skade. Dette viser at tilstanden har vært god både i 1998 og 1999, mens den i 1997 var noe dårligere. Dette indikerer en bedring i forsuringssituasjonen og at den har vært stabil de to siste årene.

2.3 Effekter på krepsdyr

Det ble totalt registrert 66 arter av krepsdyr i 1999, 40 arter av vannlopper og 26 arter av hoppekreps. Artsrikdommen i enkeltlokaliteter varierte mellom 6 og 38. Generelt var forsuringssituasjonen mer alvorlig i sørlige deler av Østlandet, på Sørlandet og på Vestlandet (moderat - meget sterk) sammenlignet med de nordlige områdene av Østlandet (ubetydelig - sterk). For regioner med overvekt av næringsfattige og ionesvake innsjøer (nordlige deler av Vestlandet og Nord-Norge) var det vanskelig å vurdere forsuringssituasjonen på bakgrunn av krepsdyrfaunaen. Forsuringen vil lett overestimeres i slike lokaliteter. For mange av lokalitetene har det vært en økning i artsrikdommen av krepsdyr i perioden 1996-1999. Endringene var imidlertid svært små og gir, så langt, ikke grunnlag for å konkludere med en generell bedring i forsuringssituasjonen.

Totalt ble det i 1999 registrert 66 arter av planktoniske og litorale krepsdyr, hvorav 40 arter vannlopper (Cladocera) og 26 arter hoppekreps (Copepoda). De fleste av disse har en vid geografisk utbredelse og er tolerante mht. de fleste miljøforhold, inklusive forsuring. Eksempler på forsuringsfølsomme arter er Daphnia longiremis, D. longispina, Eucyclops macrurus og E. speratus. Det ble også funnet arter som er relativt sjeldne med kun få funn fra Norge, som for eksempel vannloppen Illiocryptus sordidus og hoppekrepsen Diacyclops languidus.

Artsantallet for den enkelte lokalitet varierte mellom 6 og 38. Antall arter i en lokalitet er avhengig av vannkvaliteten, geografisk beliggenhet, klimaforhold og biologiske forhold for øvrig. Ser man alle lokalitetene under ett er det ingen god samvariasjon mellom pH, eller andre forsuringsrelaterte vannkjemiske parametre, og total artsrikdom. Lavest artsrikdom finnes imidlertid i sure lokaliteter og spesielt da i lokaliteter med ugunstige klimatiske forhold (kort vekstsesong og lave sommertemperaturer), og hvor innholdet av TOC er lavt (Figur 15). I de mest forsuringsskadete lokalitetene vil det være få forsuringssensitive arter. To av de mest vanlig forekommende krepsdyrartene, den cyclopoide hoppekrepsen Cyclops scutifer og den calanoide hoppekrepsen Eudiaptomus gracilis, har forskjellig toleranse for forsuring, der førstnevnte art forsvinner først. Mest tolerant er imidlertid små vannlopper, som Bosmina longsipina og Chydorus sphaericus. Forholdet mellom de tre hovedgruppene av krepsdyr vil dermed ofte kunne endres med endringer forsuringssituasjonen (Figur 15).

Fordi mange av de forsuringssensitive artene også er begrenset av andre miljøfaktorer (klima, kalsiumkonsentrasjon og fiskepredasjon) finnes det også uforsura innsjøer med lav artsdiversitet, lav andel av forsuringssensitive arter og dominans av arter som er karakteristisk for forsura lokaliteter. Kunnskap om forventet naturtilstand er avgjørende for å kunne vurdere hvor forsuringsskadet krepsdyrsamfunnene er. Klassifisering av innsjøene i forhold til forsuringsskader må derfor betraktes som midlertidig.

Region I ble undersøkt i 1998 og det ble registrert 47 arter av planktoniske og litorale krepsdyr i de 11 innsjøene samlet. Basert på krepsdyrfaunaen ble regionen klassifisert som ubetydelig/moderat forsuret (klasse 1-2) til sterkt forsuret (klasse 4). I en totalvurdering av regionen er krepsdyrfaunaen angitt som markert forsuret (klasse 3). Kun en av lokalitetene i region I (Atnsjøen) blir undersøkt årlig. Det er ingen indikasjoner på endring i forsuringssituasjonen i undersøkelsesperioden.

Region II ble, i likhet med region I, undersøkt i 1998 og totalt 50 arter av krepsdyr ble registrert i de 12 innsjøene. Status for enkeltlokaliteter varierte fra moderat til meget sterkt forsuret. Basert på en samlet vurdering av krepsdyrfaunaen ble regionen klassifisert som markert til sterkt forsuret (klasse 3-4). For fire av lokalitetene i region II fins det krepsdyrdata fra flere år. Det er ingen indikasjoner på endring i forsuringssituasjonen i undersøkelsesperioden.

Region IV ble undersøkt i 1999 og totalt ble det registrert 55 arter av planktoniske og litorale krepsdyr. Krepsdyrfaunaen i de 10 innsjøene viste store variasjoner og innsjøene ble klassifisert som ubetydelig/moderat til meget sterkt forsuret. Samlet er region IV vurdert som markert til sterkt forsuret (klasse 3-4) basert på krepsdyrfaunaen. Fra syv av lokalitetene i region IV fins det tidligere krepsdyrdata fra ett eller flere år. År til år variasjoner i krepsdyrfaunaen var liten og indikerte ingen generell endring i forsuingssituasjonen.

Region V ble undersøkt i 1997. Det fins krepsdyrdata fra 10 innsjøer og disse er klassifisert som moderat til meget sterkt forsuret. Regionen er samlet vurdert som sterkt forsuret (klasse 4) basert på krepsdyrfaunaen. I region V blir tre innsjøer undersøkt årlig mht. krepsdyrfaunaen. Sammenlignet med tidligere år er det ingen endring i forsuringssituasjonen i 1999.

Region VII ble undersøkt i 1999 og totalt ble det registrert 35 krepsdyrarter. Krepsdyrfaunaen i de 12 innsjøene viste stor variasjon og innsjøene ble klassifisert som ubetydelig/moderat til meget sterkt forsuret. Samlet er region VII vurdert som sterkt forsuret (klasse 4). De fleste av lokalitetene i regionen var svært ionesvake med Ca-konsentrasjoner <0,5 mg L^-1. Krepsdyrfaunaen i slike innsjøer vil ofte feilaktig kunne forveksles med en fauna som er påvirket av forsuring. Det er derfor sannsynlig at forsuringssituasjonen i region VII er vurdert som mer alvorlig enn det som er realiteten. Generelt ligger da også tilstandsklassen basert på krepsdyrfaunen under tilsvarende vurdering gjort på bakgrunn av vannkjemien alene. For tre av innsjøene i region VII fins det årlige krepsdyrdata. Mens forsuringssituasjonen i to av disse ble vurdert som noe bedre i 1998 sammenlignet med 1997 så var situasjonen i 1999 tilsvarende som to år tidligere.

Region IX ble, tilsvarende region IV og VII, undersøkt i 1999. Totalt ble det registrert 35 arter av planktoniske og litorale krepsdyr. Det fins kun data fra seks innsjøer og situasjonen i disse er vurdert som høyst forskjellig, fra ubetydelig/moderat forsuret til sterkt forsuret, med hovedvekt på moderat forsuret (klasse 2). Felles for lokalitetene der krepsdyrfaunaen ble vurdert som sterkt forsuret er at disse var svært ionesvake med Ca-konsentrasjoner <0,5 mg L^-1 og dessuten at de hadde en god aurebestand. Det er derfor sannsynlig at en artsfattig krepsdyrfauna dominert av forsuringstolerante arter skyldes lave Ca-konsentrasjoner og/eller høy predasjon, begge deler kan være en begrensende faktor i forhold til forsuringssensitive arter som for eksempel daphnier.

I de øvrige fire regionene er kun et lite antall sjøer undersøkt (0-3 lokaliteter). Det er derfor ikke grunnlag for å gi noen generell karakteristikk av forsuringssituasjonen i disse regionene basert på krepsdyrfaunaen.

Totalt var 20 av lokalitetene i 1999 innsjøer som overvåkes årlig (Gruppe 1- og Gruppe 2 sjøer); en av disse var ny i 1999, mens to lokaliteter er undersøkt siden 1998, tolv siden 1997 og fem siden 1996. I fem av ti Gruppe 1 sjøer har det vært en generell økning i antall arter fra 1996 (1997) til 1999 (Figur 15). For de øvrige fem innsjøene er det ingen endring. For Gruppe 2 sjøene er det en tilsvarende men svakere trend. Det er en relativt dårlig samvariasjon mellom artsantall og pH (enkeltmålinger på høsten) for de undersøkte innsjøene. Variasjoner i artsrikdom kan skyldes variasjoner i andre miljøforhold, for eksempel år til år variasjoner i klima. En total vurdering av krepsdyrsamfunnene, basert på artsinventar og mengdefordelinger (dominansforhold), tyder ikke på noen generell endring i forsuringssituasjonen i perioden 1996-1999. For enkeltlokaliteter er det imidlertid indikasjoner på små endringer i positiv retning.

Figur 15. Gruppe 1 sjøer som er undersøkt mht. planktoniske og litorale krepsdyr i perioden 1996 (1997) - 1999. Lokalitetsnummer er angitt på x-aksen.

A. Totalt artsantall fordelt på forsuringsbegunstigede (dobbelt så vanlig ved pH<5,0 enn ved pH>6,0), forsuringsfølsomme (dobbelt så vanlig ved pH>6,0 enn ved pH<5,0) og tolerante (indifferente) arter. pH i høstprøver for de fire (tre) årene er også vist.

B. Gjennomsnittlig tetthet av planktoniske krepsdyr fordelt på de tre hovedgruppene av krepsdyr: vannlopper (Cladocera), calanoide hoppekreps (Calanoida) og cyclopoide hoppekreps (Cyclopoida). Tetthetsdataene er basert på tre årlige prøvetakinger. Totalt organisk karbon (TOC) fra høstprøver er vist for de årene hvor det foreligger slike data. Øverst i figuren er det lagt inn lokalitetens høyde over havet (m). De vannkjemiske dataene er hentet fra NIVAs innsjøovervåking med unntak av lok. I-1 (Forskref).

2.4 I 1999 ble det prøvefisket i til sammen 15 innsjøer i Region IV (Sørlandet-Øst), V (Sørlandet-Vest), VII (Vestlandet-Nord) og IX (Nordland og Troms), med henholdsvis 2, 1, 8 og 4 lokaliteter i hver region. Med unntak av tre lokaliteter ble det bare fanget aure. I Region VII og IX inngikk 8 lokaliteter som har vært prøvefisket tidligere. Fangstutbyttet av aure har økt i alle lokalitetene, med unntak av en. Klassifiseringen (tilstandsklasse) av fiskebestandene i Region VII gav et gjennomsnitt på 2,75, noe som indikerer markert til moderat forsuret. I Region IX tilhører alle de undersøkte bestandene tilstandsklasse 1, dvs meget gode bestander. Elfiske i gytebekker viser en positiv utvikling i rekrutteringen hos aure i flere regioner.

Effekter på fisk

Bestandsundersøkelser av fisk i innsjøer

Hensikten med bestandsundersøkelser i innsjøer er å (i) dokumentere beffekter forårsaket av forsuring, (ii) hvordan forsuringen virker på ulike fiskearter og fiskesamfunn og (iii) relatere fangstutbyttet til ulike vannkjemiske parametre. I 1999 ble 15 lokaliteter prøvefisket i fire ulike regioner.

Undersøkelsen har i de siste åra vesentlig vært foretatt i innsjøer valgt ut blant 100-sjøers lokalitetene. I perioden 1987-92 ble 86 av disse innsjøene prøvefisket, og i 1999 ble 8 av disse undersøkt på nytt. Ved prøvefiske ble det opprinnelig bare benyttet SNSF garnserier, mens oversiktsgarn ble tatt i bruk tidlig på 1990-tallet. En SNSF garnserie består av 8 enkeltgarn som er 27 x 1,5 meter med maskevidder fra 10-45 mm. Ett oversiktsgarn, som er 30 m langt og 1.5 m dypt, har 12 ulike maskevidder, fra 5 til 55 mm. I 1999 ble det bare fisket med oversiktsgarn, fordelt på fire ulike dybdeintervall (0-3, 3-6, 6-12 og 12-20 m). Ved sammenligning av fangst per innsats (CPUE - catch per unit effort) og gjennomsnittlig alder for fisk tatt på de to garnseriene, er det for oversiktsgarna bare inkludert fisk tatt på maskeviddene 10-45 mm og på 0-3 og 3-6 m dyp.

Av de åtte 100-sjøers lokaliteter som ble prøvefisket på nytt i 1999, var det aure og røye i en (Lok VII-2), og bare aure i de syv andre. Med unntak av en lokalitet (Lok. VII-2), har fangstutbyttet av aure økt i alle lokalitetene (Figur 16). Det ble imidlertid fanget flere røyer i denne lokaliteten i 1999 (n=10) enn i 1990 (n=2). Alle individene som ble fanget på oversiktsgarn i 1999 ble tatt dypere enn 6 m, dvs i all hovedsak dypere enn det SNSF-garna ble satt i 1990 (hvert garn satt i strandsonen). Vi kan derfor ikke vite om fangstutbyttet av røye i denne lokaliteten har økt i perioden. I innsjøer med bestander av både aure og røye vil røya vanligvis oppholde seg dypere enn den ville ha gjort om den var eneste fiskeart i lokaliteten.

I tre av innsjøene i Region VII (Lok. VII-1, VII-2 og VII-8) vurderes tilstanden for fiskebestandene som markert eller sterkt forsuringsskadet (tilstandsklasse 3 - 4). Det er imidlertid en positiv utvikling i alle lokalitetene, illustrert ved en økning i fangstutbyttet og en nedgang i gjennomsnittlig alder i to innsjøer (Figur 16). I de tre andre lokalitetene i Region VII (Lok. VII-9, VII-10 og VII-12) har fangstutbyttet av aure økt relativt mye i siste tiårs periode, og gjennomsnittlig alder ha avtatt noe i to av lokalitetene (Figur 16). I alle tre lokalitetene vurderes tilstanden til aurebestandene som ubetydelig eller moderat forsuringsskadet (tilstandsklasse 1-2). I Region IX tilhører fiskebestandene i de fire lokalitetene som ble prøvefisket i 1999 tilstandsklasse 1 (ubetydelig forsura). I Lok. IX-2 og IX-3, som også ble prøvefisket i 1989, har det vært en liten økning i fangstutbyttet av aure, mens gjennomsnittlig alder har økt noe (Figur 16).

Figur 16. Fangst per 100 m² garnareal (CPUE) og gjennomsnittlig alder hos aure i ulike lokaliteter i 1988-90 og 1999. Hvert punkt er merket med lokalitetsnummer. For bestander som ligger over streken har det vært en økning i fangstutbytte/gjennomsnittlig alder, mens det motsatte er tilfelle for de som ligger under streken.

Figure 16. Catch per 100 m² net area (CPUE) and average age of brown trout in different localities in 1988-90 and 1999. Numbers attached to each point refers to the locality number. For brown trout populations above the line there has been an increase in CPUE/average age, while the opposite is the case for those below the line.

Saudlandsvatn ved Farsund i Vest-Agder har vært prøvefisket annet hvert år siden 1977 (Figur 17). Fra 1981 til 1983 skjedde det en kraftig bestandsreduksjon med en halvering av fangstutbyttet i løpet av to år. Bortsett fra en økning i 1989 pga. en sterk årsklasse (1986), fortsatte bestanden å avta fram til 1997. I løpet av de siste to åra har det imidlertid skjedd en klar bestandsøkning, og fangstutbyttet i 1999 var på nær samme nivå som i 1989. Dette skyldes at rekrutteringen har vært god i de tre siste åra, noe som nedgangen i gjennomsnittlig alder viser (Figur 17). I 1999 ble det for første gang fanget yngel ved prøvefiske.

Figur 17. Gjennomsnittlig alder og fangst per 100 m² garnareal (CPUE) hos aure i Saudlandsvatn, 1977-1999. Aldersdata mangler for 1985.

Figure 17. Average age and catch per 100 m² net area (CPUE) of brown trout in Lake Saudlandsvatn, 1977-1999. Average age for the year 1985 is missing.

Ungfiskregistreringer hos aure i gytebekker

Hensikten med disse undersøkelsene er å (i) påvise eventuelle endringer i rekruttering hos aure i ulike regioner med forsuringsfølsom vannkvalitet, og (ii) analysere hvilke vannkjemiske parametre som er av størst betydning for tettheten av aureunger. Slike ungfiskundersøkelser viser om det skjer reproduksjonssvikt, og vil derfor avdekke eventuelle endringer i rekrutteringen på et tidlig stadium. Ungfisken blir samlet inn med elektrisk fiskeapparat, samtidig som det blir tatt vannprøver fra hver lokalitet.

Innsjølevende aure gyter vanligvis i tilløpselver og bekker hvor yngelen oppholder seg i en periode før den vandrer ut i tilstøtende innsjø. Reproduksjonssvikt med høy dødelighet på egg- og yngelstadiet er den vanligste årsaken til reduksjon og tap av aurebestander i forsuringsområder, noe som gir en dominans av eldre individ. Faste strekninger i gytebekker til et utvalg innsjøer i hvert vassdrag blir avfisket tre ganger, og tettheten av fisk kan beregnes på bakgrunn av avtakende fangster. All fisk blir lengdemålt, og på basis av lengdefordelingen kan en relativt lett skille mellom årsyngel og eldre individ. Før 1993 ble hver stasjon avfisket bare en gang, og gjennomsnittlig fangstsannsynlighet fra 1993-1999 er benyttet ved beregning av tettheten i de første åra. Fangstutbyttet er relatert til vannføringen i hvert vassdrag under elfiske. Ungfisk-undersøkelsene kan deles inn i tre kategorier:

I. Bekker til innsjøer i vassdragene og Gaular (Sogn og Fjordane) og Vikedal og Bjerkreim (Rogaland). Disse undersøkelsene har vært foretatt siden 1986 i Bjerkreim og Gaular og siden 1987 i Vikedal. Imidlertid er bare resultatene fra 1988-1999 for Bjerkreim og fra 1987-1999 for Gaular presentert fordi i tidligere år inngikk en del lokaliteter som seinere ikke er undersøkt. I 1999 ble det elfisket i 26 bekker i Gaular, 24 i Vikedal og 23 i Bjerkreim. Alle tre vassdragene har en forsuringsfølsom vannkvalitet, og det er fiskeskader i flere innsjøer.

II. Bekker eller innløp/utløp til Gruppe 1 sjøer, dvs lokaliteter hvor det ble samlet inn planktoniske krepsdyr og bunndyr hvert år: Atna (Hedmark), Saudlandsvatn ved Farsund (Vest-Agder), Røyravatn (Rogaland), Markhusdalsvatn (Hordaland) og Nystølsvatn (Sogn og Fjordane).

III. Bekker til innsjøer som blir prøvefisket hvert år.

Det har vært en positiv utvikling i tettheten av aureyngel i vassdragene Gaular, Vikedal og Bjerkreim i de siste åra (Figur 18), men bare statistisk signifikant i de to sistnevnte vassdragene. Tettheten av eldre aureunger er relativt lav, og har vist små endringer. Vikedal har hatt den mest stabile økningen i forekomsten av yngel, mens det ble registrert en nedgang i Gaular i 1999 sammenlignet med de to foregående åra. Lave tettheter i Bjerkreim i 1997 og 1998 har trolig sammenheng med at elfiske ble gjort i oktober ved relativt lave temperaturer.

Figur 18. Beregnet gjennomsnittlig tetthet av yngel og eldre aureunger (parr) per 100 m² i bekker i vassdragene Gaular, Vikedal og Bjerkreim i perioden 1987/88-1999. Tallene er justert i forhold til vannføringen under elfiske, som varierer fra år til år og påvirker fangsteffektiviteten.

Figure 18. Estimated average number of young-of -the-year and parr of brown trout per 100 m² stream area in different streams in Bjerkreim, Vikedal and Gaular watersheds, 1987-1999. Numbers is adjusted according to waterflow during the sampling.

Blant Gruppe 1 sjøer har det vært en positiv utvikling i mengden yngel på utløpet av Saudlandsvatn med rekordhøy tetthet i 1999 (Figur 19). På innløpet av Røyravatn har yngeltettheten vært noe lavere i de siste tre åra sammenliknet med i 1995/96, og er nå på samme nivå som i perioden 1991-1994. Det ble ikke påvist yngel verken på innløpet eller utløpet av Nystølsvatn høsten 1999.

Figur 19. Antall aureyngel per 100 m² i innløpet av Røyravatn, utløpet av Nystølsvatn, samt innløp og utløp av Saudlandsvatn, 1986-1999. Striplet linje angir år hvor det ikke ble foretatt undersøkelser.

Figure 19. The density per 100 m² stream area of young-of-the-year brown trout in the inlet of Lake Røyravatn, outlet of Lake Nystølsvatn and inlet/outlet of Lake Saudlandsvatn, 1986-1999. Periods without data are shown as a dotted line.

3. Det terrestriske miljøet

Overvåking av det terrestriske miljøet er en del av alle tre overvåkingsprogrammene. Overvåkingsprogram for skogskader (OPS) er ansvarlig for overvåking av skog og skogøkosystemer, TOV for annen vegetasjon og fauna, mens overvåking av jord både er en viktig del av OPS og «Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør» i tilknytning til intensivstudier i nedbørfelt, samt i TOV.

Overvåking av jord og jordvann

I programmet "Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør" er det siden prøvetaking startet i 1981 hvert år med unntak av 1995 tatt jordprøver hvert 8. år i Vikedalsvassdraget, Gaularvassdraget, Naustavassdraget, Birkenes, Langtjern, Dalelva, Kårvatn og Storgama (se Figur 10). I 1998 ble Kårvatn og i 1999 Storgama prøvetatt for 3. gang. Jordprøver blir tatt fra 5 nivå: 0-2 cm, 2-4 cm, 4-6 cm, 8-10 cm, 12-14 cm. Det blir tatt 200 stikk per delfelt og for hvert nivå er det 4 serier.

I alle intensivflatene i OPS undersøkes jordvann i fra humussjiktet (5 cm dyp), humusblandet mineraljord (15 cm dyp) og mineraljord (40 cm dyp) ved hjelp av lysimetre. For de først etablerte flatene i OPS er tidsserien nå ca 15 år. I tillegg blir det tatt jordprøver ved etableringen av flatene, samt fem år etter.

I områdene til TOV i Lund, Solhomfjell, Møsvatn og Gutulia undersøkes jordvann i blåbærskog fra humussjiktet (5 cm dyp), humusblandet mineraljord (15 cm dyp) og mineraljord (40 cm dyp) ved hjelp av lysimetre utplassert i 1991-93. Jordprøver ble tatt ved etablering av disse overvåkingsområdene.

Overvåking av skog

OPS har tre sett av permanente flater (Figur 20). Overvåkingen startet på midten av 1980-tallet.

Landsrepresentative faste flater i gran- og furuskog ligger i et objektivt utlagt 9x9 km rutenett. I bjørkeskog er rutenettet 18x18 km. I 1999 ble kronetilstanden til 8552 trær fordelt på 929 flater registret. Registreringene omfatter årlig vurdering av kronetetthet, kronefarge og omfang av misfarging, skader og konglemengde. Registreringer ble også utført av det lokale skogoppsyn på 42099 trær i produktiv barskog fordelt på 648 subjektivt utvalgte flater.

På 17 flater i eldre barskog utføres detaljerte målinger av kjemisk innhold i nedbør, kronedrypp, jordvann og næringsinnhold i nåler og strøfall. I tillegg vurderes trærnes kronetilstand og markvegetasjonens dekning. I tilknytning til disse flatene måles det også tilførsel av luftforurensning.

De årlige registreringene fra de Landsrepresentative flatene og registreringene fra de Intensive overvåkingsflatene rapporteres henholdsvis til ICP Forests og ICP IM.

Metodene som brukes i skogskade-overvåkingen er utviklet og nedfelt i håndboka som brukes av alle de deltagende landene i det internasjonale skogskadesamarbeidet (ICP Forests). Kronetetthet og kronefarge vurderes på alle trær som inngår. Kronetetthet uttrykker en estimert barmasse i % av et tenkt fulltett tre under rådende voksestedsbetingelser. Kronefarge hos bartrær angir graden (% misfarging) av gule, gulgrønne eller brune nåler i kronen og for bjørk ulike gulnyanser på bladene. Kroneregistreringen reflekterer påvirkningen av biotiske-, abiotiske- og antropogene stressfaktorer, kombinasjoner og gjensidige påvirkninger av disse på trekronene.

Skogoppsynets flater

Forest officers plots

Landsrepresentative flater (9 x 9 km)

National representative plots (9 x 9 km)

Intensive overvåkingsflater

Intensive monitoring plots

Figur 20. Lokaliteter som inngår i overvåkingsprogram for skogskader (OPS).

Figure 20. Sites in the Norwegian monitoring programme for forest damage (OPS)

Overvåking av markvegetasjon, epifyttiske vegetasjon og fauna

Programmet for terrestrisk naturovervåking (TOV) gjennomføres i hovedsak som integrerte studier av nedbør, jord, vegetasjon og fauna i sju overvåkingsområder på fastlandet etablert i 1990-93 (henholdsvis ett i barskog i Solhomfjell og seks i bjørkeskog (se Figur 21). Her studeres kjemiske forhold i ulike økosystemkomponenter, foruten endringer i samfunns-, bestands- og reproduksjonsforhold hos dyr og planter. Områdene er valgt ut for å dekke hovedgradientene i belastninger av langtransporterte forurensninger i representative og viktige norske naturtyper, som samtidig er lite påvirket av andre menneskelige aktiviteter. I tillegg til studier i overvåkingsområdene foretas landsomfattende og regionale kartlegginger av jordkjemi, miljøgifter i utvalgte dyregrupper og tilstand for epifyttisk vegetasjon.

For overvåkingskomponenter i TOV som ikke rapporteres her, henvises til samlerapporten DN (1997, kap. 3.1) for en redegjørelse av angrepsmåte og metoder for datainnsamling.

Vegetasjonen utgjør basis for næringskjeder i terrestriske økosystemer og integrerer effekter av nedbørskjemi, jordbunnsforhold og lokalklima. De mange artene av karplanter, moser og lav har et bredt spekter av responser på variasjoner i naturgitte og menneskeskapte miljøforhold. I hvert TOV-område registreres markvegetasjonen i (minst) 50 faste analyseruter à 1 m² lagt ut i forhold til hovedgradienter i lokal miljøvariasjon (jordas surhet og innhold av næringsstoffer), der artsforkomster kvantifiseres som forekomst i 16 småruter à 625 cm². I tilknytning til hver analyserute beskrives også tresjiktet, og det tas jordprøver for analyse av jordstruktur og -kjemi. Dataene analyseres ved hjelp av multivariate numeriske metoder (DCA, CCA o.a.) der strukturen i artsforekomstene relateres til miljøvariabler. Vegetasjonsundersøkelsene foregår med en rullerende frekvens på fem år for hvert område.

Lav er mye brukt som bioindikator på luftkvalitet, der tilbakegang av lavarter ofte kan knyttes til luftas innhold av svovelforbindelser eller til gjødslingseffekten av nitrogen. Sur nedbør påvirker også lavene indirekte gjennom forsuring av substratet. Lav har artsspesifikk reaksjon på ulike forurensningstyper. Forekomst og artssammensetning kan derfor gi et mål på luft- og nedbørkvaliteten i et område. I TOVs overvåkingsområder registreres tilstanden for epifyttisk vegetasjon (lav, moser, alger), ved kvantitativ karakterisering av artssammensetning, dekning og synlig skade på lav, på utvalgte trær (furu i Solhomfjell, bjørk i øvrige områder) i prøvefelt lagt ut i høydegradienter. Registreringene foregår med en rullerende frekvens på fem år i hvert område.

Spurvefugler omfatter en rekke arter med ulike krav til habitat og næring. Som gruppe vil de kunne gi variert respons på ulike endringer i miljøet, inklusive forurensninger. Slike responser vil bl.a. kunne uttrykkes ved endringer i reproduksjon eller bestandsnivåer. I TOV-områdene undersøkes bl.a. endringer i hekkebestanden av spurvefugl ved hjelp av årlige takseringer i 200 faste punkter lagt ut i forhold til hovedgradienter i miljøforholdene i hvert overvåkingsområde. I tillegg foretas årlige undersøkelser av klekkesuksessen hos svarthvit fluesnapper i 50 oppsatte fuglekasser i hvert område (ikke i Dividalen, Børgefjell og Møsvatn-Austfjell i 1999).

Rovfugler befinner seg på toppen av næringskjedene, de integrerer miljøgifter fra et omfattende geografisk område, og de er ansett for å være følsomme for påvirkning fra forurensninger, f.eks. ved redusert reproduksjon. I TOV undersøkes nivået av klororganiske stoffer og tungmetaller i egg og tykkelsen av eggskall hos flere arter av rovfugl, basert på landsomfattende innsamlinger og periodevise analyser. Dette er internasjonalt mye brukte indikatorer på hunnfuglenes belastningsstatus ved starten av forplantningssesongen. Mulige effekter av akkumulerte miljøgifter studeres også ved å følge bestandsutvikling og reproduksjonssuksess hos kongeørn og jaktfalk i noen av overvåkingsområdene. Minst 10 territorier i hvert område takseres årlig ved at alle kjente hekkeplasser innenfor et nærmere definert område oppsøkes, og ev. antall produserte unger blir registrert.

Figur 21. Lokaliteter på fastlandet som inngår i programmet for terrestrisk naturovervåking (TOV).

Figure 21. Sites on the Norwegian mainland where terrestrial monitoring of natural ecosystems is conducted.

3.1 Undersøkelser av jordkjemi er nå foretatt 2 ganger med 8-9 års mellomrom i 6 felt, og 3 ganger over 17 år i 2 felt (Kårvatn og Storgama). Resultatene viser at sulfat blitt redusert og at basemetningsgraden har vist positiv utvikling i de øvre 4 cm. Det er også tendenser til at jord-pH øker.

Effekter på jord

Jordundersøkelser i programmet "Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør"

I 1999 ble Storgama i Telemark undersøkt. Resulatene viser at vannekstrakertbart sulfat har endret seg forholdsvis mye siden 1990 (Figur 22). Det har vært en statistisk sikker nedgang i de øvre 6 cm, mens det i 8-10 og 12-14 cm er svakere nedgang eller en mindre økning (delfelt 4, 8-10 cm). Det generelt minkende svovelnedfallet med nedbøren er trolig den viktigste årsak til nedgangen. Tilsvarende undersøkelser i 1998 fra Kårvatn, som alltid har hatt lavt svovelnedfall, viste ingen endring over samme tidsperiode. Det er også et noe høyere nitrogeninnhold i det organiske materialet. Økningen er mest påfallende i de tre dypeste nivåene. Forskjellen mellom 1990 og 1999 er statistisk sikker.

pH i vannsuspensjon har økt i alle nivå og i alle delfelt siden 1990 (Figur 22). I 1990 var pH litt lavere enn i 1982. I 1999 var pH-verdiene i all hovedsak høyere enn i 1982, bortsett fra de to dypeste nivå i felt 3. I 1977 var pH i de øverste 15 cm i delfelt 1 og 2 henholdsvis 3.90 og 4.04. I 1999 pH i de øverste 14 cm 4.24 og 4.37.

Basemetningsgraden som ble målt både ved pH 7 og ved jord-pH (Figur 22) har økt signifikant i 0-2 cm fra 1990 til 1999. Videre nedover i profilet var verdiene noe høyere i 1990, men basemetningen var stort sett betydelig høyere i 1999 enn i 1982. Økningen i 0-2 cm er naturlig å sette i sammenheng med avtagende forsuring. Nedgangen i basemetningsgrad i nivå 3 til 5 i 1999 sammenliknet med 1990 skyldes nedgang i Ca og Mg konsentrasjon.

Storgama i Telemark ligger innen de områder i landet som mottar mest forurenset nedbør. Siden midten av 1990 har deposisjonen av sulfat avtatt markert. Målingene i 1999 tyder på at dette har ført til at pH har steget signifikant ned til 14 cm i forhold til 1990 og det samme gjelder for vannekstraherbart sulfat, og basemetningsgraden har også steget i de to øvre nivåene. Hvorvidt endringene i total-nitrogen i jorda kan tilskrives endringer i nitrogen-nedfallet er vanskelig å fastslå.

Figur 22. Midlere pH(H₂O), basemetningsgrad (= BM %)(jord-pH og pH 7), vannekstraherbart SO₄-S og total nitrogen i organisk materiale for felta S1-S4 i Storgama i 1982, 1990 og 1998.

Nivåene er som følger: 1: 0-2 cm, 2:2-4 cm, 3: 4-6 cm, 4:8-10 cm, 5:12-14 cm.

Figure 22. Middel pH (H₂O), base saturation (at soil pH and pH 7), wate- extract of SO₄- S and total N (mmol kg^-1 organic material) for the 4 plots in Storgama in 1982, 1990 and 1999.

Kjemiske endringene i jordvann reflektert forskjellene i belastningsnivå for langtransporterte forurensninger. I Lund (Rogaland) viser undersøkelsene redusert pH og kalsium. Både Lund og Solhomfjell (Aust-Agder) har et Ca/Al-forhold til dels under 1 og noe økte konsentrasjoner av totalt nitrogen de siste årene. I Møsvatnområdet har pH steget noe i perioden, men også her har nitrogen-innholdet steget noe. Trass i påviste endringer i retning av økt forsuring og nitrogen-innhold i jordvannet i de sørligste områdene, er det ikke påvist noe dårligere skogsvitalitet som følge av dette.

Jordundersøkelser i TOV programmet

Jordprøver tatt ved starten av TOV-programmet (1991-93), viste at Gutulia, Solhomfjell og Lund hadde noe forsuret jordsmonn i humussjiktet (0-5 cm) og i mineralblandet humus (5-15 cm). Møsvatn var minst forsuret i de to sjiktene, med høyere pH, lavere utbyttingsaciditet og konsentrasjon av totalt aluminium enn de øvrige. Surheten i jordvannet har hatt en ulik utvikling på flatene i disse årene. Særlig i Lund viser jordvannet en negativ trend (fra pH 4.96 til 4.32) fram til 1998. Dette området mottar betydelige mengder nitrogen- og svovelforbindelser. Selv om det har vært nedgang i tilførselen av svovel de siste årene, har altså pH likevel gått ned. I Møsvatnområdet har pH steget i samme periode.

Den økende surheten i Lund har sitt motsvar i en sterkt minkende konsentrasjon av kalsium, med nedgang fra 2.01 til 0.21 mg L^-1 i 15 cm sjiktet. I Solhomfjell har det i samme periode vært en stabil eller bedret situasjon for kalsium i samme sjikt. I Lund var særlig jordvannet i humussjiktet sterkt preget av nærheten til havet, med høye konsentrasjoner av natrium og klorid. For kalium og magnesium viser materialet ingen spesiell utvikling fra 1991 til 1999. På de fleste flatene har sulfatkonsentrasjonen vært avtakende i måleperioden, særlig sterk har nedgangen vært i humussjiktet. I 40 cm sjiktet startet nedgangen først fra 1993, mens det ved Møsvatn har vært økning i dette sjiktet.

Aluminiumkonsentrasjonen i jordvann er noe forhøyet i Solhomfjell og Lund, samtidig som det molare Ca/Al forholdet til dels er under 1.0. I diskusjoner om skogskade har et Ca/Al-forhold mindre enn 1 ofte blitt relatert til mulig fare for skogskader. Det var imidlertid ingen tegn på dårligere skogsvitalitet i Lund eller Solhomfjell som følge av disse forholdene.

Alle flatene har i hele overvåkingsperioden hatt lave konsentrasjoner av nitrogen fra ammonium og nitrat i jordvannet (nær deteksjonsgrensen, 0.03 mg L^-1). Det meste av nitrogenet i jordvannet var i organisk form og har hatt en synkende tendens i måleperioden i Gutulia og en stigende tendens ved Møsvatn. Tendensen har i de siste årene også vært stigende i Lund og Solhomfjell, og her har det de siste årene vært høyere konsentrasjoner av totalt nitrogen enn på de to andre flatene. Dette er i samsvar med andre feltundersøkelser fra Sør- og Sørvestlandet.

3.2 Forbedringen i kronetilstand som er registrert de to siste årene er positiv for skogen. Den negative trenden som ble registrert i perioden 1989-1997, kan nå være snudd, i og med at de landsrepresentative data for de to siste årene viser en forbedring. Det er altså kun de to siste års datasett som viser dette, og årsaken til endringen er usikker, men bedrede vekstbetingelser som følge av klimavariasjoner kan spille en viktig rolle.

Årsaken til endringer i trærnes kronetetthet og kronefarge regner vi med er et resultat av graden av ulike stresspåvirkninger, aldring, soppangrep, marginale vekstbetingelser, samt klimastress (tørke og frost). Mye av norsk skog vokser under barske klimatiske forhold, spesielt mot fjellet og mot nord, slik at klimastress antagelig er den vanligste utløsende årsak. Luftforurensninger generelt antas å svekke trærne slik at de lettere blir påvirket av andre skadelige forhold. Luftforurensning kan derfor være en av mange predisponerende forhold.

Resultater fra skogøkologiske undersøkelser på intensivflater viser at skogøkosystemet er stabilt. Det er likevel betydelige variasjoner i enkelte målinger, men dette er trolig innenfor den variasjon som er normalt i slike barskogsystemer. Noen målinger tilsier at på noen flater er det en bedret situasjon. (eksempelvis høgere pH og mindre Al i jordvann).

Effekter på skog

Resultatene fra skogovervåkingen i Norge i 1999 viser at skogens helsetilstand, landet sett under ett, også i 1999 bedret seg noe i forhold til foregående år. Resultatene fra det siste året viser at den negative utviklingen som ble registrert de første ti årene nå trolig har snudd.

Den gjennomsnittlige kronetettheten for alle de undersøkte grantrærne i den årlige landsrepresentative undersøkelsen avtok i perioden 1989-1997, mens resultatene for de siste to årene viser at den har gått noe opp, og er nå 80,6% (Figur 23). Oppgangen siden 1997 har vært 2,6%-poeng for gran og 1,6%-poeng for furu, men litt ned (-0,5%-poeng) for bjørk. Andelen trær med fulltette kroner er nå 34,7%, mot 32,3% året før. Andelen med normal utglisning for gran og furu har steget sammenlignet med året før og er nå på samme nivå som på begynnelsen av 1990-tallet. På landsbasis er det registrert relativt få trær med skader, bortsett fra bjørk, der 30,6% av alle registrerte trær var utsatt for bladetende insekter.

Det var også en forbedring med hensyn til misfarging i 1999. 19,2% av trærne var misfarget (mot 23,5% i 1998), men variasjonen fra år til år har vært stor. Det var spesielt eldre grantrær som hadde gulfarget bar (Figur 24). For furu og bjørk var det liten endring fra forrige år. Dødligheten av trær på landsbasis var i 1999 på 0,2%. Dette anses som normalt og samsvarer med tidligere år.

På skogoppsynets utvalgte flater i produksjonsskog var det en nedgang i kronetetthet (Figur 25). Noe av denne forskjellen fra de landsrepresentative flatene kan bero på at på flatene til skogoppsynet inngår de samme trær fra år til år, at registreringstidspunktet er ulikt eller at utviklingen på disse flatene kan også reelt være annerledes.

Den positive trenden som ble registrert på de landsrepresentative ble også registret på de intensive flatene. På flatene i Trøndelag og i Hordaland ble det imidlertid fortsatt registret en negativ utvikling.

Volumtilveksten ble for et lite utvalg av flater beregnet til 87% av forventet tilvekst etter tilvekstmodeller. Kjemiske analyser av næringskonsentrasjoner i nåler viste at det stort sett var normale forhold, med noe lave nitrogenkonsentrasjoner (Tabell 3). Det var også noe lave fosfor-verdier. I løpet av overvåkingsperioden har det vært betydelige variasjoner, slik at ingen trend kan sies å være observert. Strøfallet har variert fra år til år, og det var noe mindre i 1999 enn i 1998. Gjennomsnittlig strøfall i de siste årene har vært ca 240 gram per kvadratmeter per år, hvorav noe over halvparten har vært nåler. Nitrogenkonsentrasjonene i finstrøet (nåler, lavet og lignende) var i 1999 høyest på de sørligste flatene BI, PR og SG. Litt over 2/3 i finstrøet har bestått av nåler.

Gjentak av vegetasjonsanalyser på en del av flatene viste at det skjer vegetasjonsendringer. Årsaken til dette er usikker. Mange forhold kan virke inn, blant annet endringer i mange av de påvirkninger som vegetasjonen utsettes for; fuktighetsforhold (nedbør og tørke), forurensninger, populasjons-biologiske - og patologiske forhold. Spesielt har soppen Valdensinia heterodoxa forårsaket stort bladfall på blåbær på enkelte flater.

Nedbørtilførselen til flatene var større i 1999 enn året før, og det medførte også større tilførsel av blant annet svovel og nitrogen. Den sureste nedbøren ble målt på den sørligste flaten (pH 4.3). På grunn av tørravsetninger av svovel var svovelnedfallet inne i skog større enn utenfor.

I jordvannet har pH holdt seg gjennomgående stabil de siste årene, mens konsentrasjonen av Al, Ca og ikke-marint sulfat her gjennomgående stort sett gått ned.

Noen av de målte parametre viser altså mindre endringer, men tilstanden på de intensivt overvåkede flatene karakteriseres som relativ stabil og antas å være normal. Langtidstrender i enkelte parametere forårsaket av de mange ulike påvirkninger som skogen utsettes for, kan en imidlertid ikke se bort fra.

Figur 23. Variasjon i gjennomsnittlig kronetetthet (%) for gran, furu og bjørk for de landsrepresentative overvåkingsflatene fra 1989 - 1999

Figure 23. Variation in mean crown density for Norway spruce, Scots pine and birch for the national representative plot from 1989 - 1999.

Figur 24. Endring i gjennomsnittlig kronetetthet med middelfeil på skogoppsynets granflater

Figure 24. Trends in average crown density at the plots of Forest officers. Bars: standard error.

Figur 25. Prosentfordeling av grantrær, yngre og eldre enn 60 år, i misfargingsklasser for de landsrepresentative overvåkingsflatene.

Figure 25. Percentage of Norway spruce, younger and older than 60 years,in discolortion classes for the national representative plots.

Tabell 3.Konsentrasjon av makronæringsstoffer (mg/g tørrstoff) i årets barnåler 1999

Table 3. Concentrations of macronutrients in current needles (mg/g dry weight) in 1999

			Ca	Mg	K	N	P	S
		SG	3.7	1.4	7.4	13.5	1.4	0.98
		BI	2.7	1.4	8.2	13.9	1.6	1.02
		PR	2.9	1.2	6.6	13.0	1.7	0.89
		VA	4.6	1.2	8.3	12.7	1.4	0.93
		NE	3.2	1.2	7.2	12.8	1.2	0.91
		LD	4.5	1.3	6.7	13.1	1.5	0.91
		HU	4.2	1.2	6.0	11.1	1.3	0.82
		LA	3.1	1.2	6.9	9.6	1.2	0.68
		VO	3.4	0.9	7.6	11.4	1.4	0.83
		FA	5.6	1.1	7.3	11.3	1.5	0.76
		OS	6.3	1.0	8.2	10.9	1.9	0.81
		KF (furu)	2.5	1.1	6.5	10.0	1.2	0.73
		SE	4.1	1.0	7.2	10.0	1.4	0.76
		HL	3.2	1.1	8.3	12.0	1.5	0.85
		TU	2.5	0.9	8.1	9.9	1.4	0.72
		DI	3.8	1.2	8.5	12.3	2.0	0.99
		SH (furu)	1.9	1.3	6.2	12.3	1.9	1.26

3.3 I undersøkelser av markvegetasjonen i barskog i Solhomfjellområdet (Telemark) er det påvist endringer i karplantenes sammensetning som kan skyldes effekter av forurensninger. I bjørkeskog i en del av de andre TOV-områdene er det også påvist visse endringer i markvegetasjonen, men det er usannsynlig at disse endringene skyldes langtransporterte forurensninger.

Effekter på markvegetasjon

Vegetasjon i barskog

I overvåkingsområdet Solhomfjell er et utvalg på 100 av opprinnelig 200 permanent oppmerkete analyseruter på 1 m² fulgt opp med undersøkelser av markvegetasjon, trærs vekst og vitalitet, og humuslagets kjemiske og fysiske egenskaper i 1988, 1993 og 1998. Analyser av endringer i markvegetasjonen og sammenhenger med mulige forklaringsvariabler er gjennomført i 1999. Den undersøkte vegetasjonen dekker skogtypene tørr, lavrik furuskog (18 ruter), lyngfuruskog (21 ruter), fattig blåbærgranskog (36 ruter) og rikere lågurtgranskog (25 ruter).

Artssammensetningen i rikere granskog har gjennom tiårsperioden gradvis blitt mer lik artssammensetningen i den fattige blåbærdominerte granskogen. Tre karplantearter knyttet til rikere granskog har avtatt i mengde gjennom hele perioden, skogrørkvein (Calamagrostis purpurea), fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) og gaukesye (Oxalis acetosella). Gjennomsnittlig antall karplanter pr rute har også avtatt svakt. Endringer i humuslagets kjemi, med redusert pH og økt utbyttbart aciditet, aluminium og mangan, bekrefter en langvarig jordforsuring og utvasking av næringsstoffer. Det er imidlertid ingen endringer i karplantefloraen som kan knyttes til høye tilførsler av nitrogen.

Bartrærne har hatt en betydelig tilvekst gjennom perioden, med netto økt trevolum på 2.1% for gran i granskog og 1.2% for furu i furuskog. Lukkingen av tresjiktet kan forklare hvorfor artssammensetningen i markvegetasjonen, særlig i granskog, har blitt mer typisk for voksesteder under trær og i tett skog, med reduksjon for flere lyselskende karplanter og økning for enkelte mosearter.

Mange mosearter økte kraftig i mengde i første del av perioden (1988-93), men denne økningen fortsatte ikke i 1993-98. Studier av populasjoner av etasjemosen Hylocomium splendens kan tyde på at dette skyldtes tørke i 1993-94, mens det senere har vært svak økning for etasjemose fra 1996 og kraftig økning for flere moser fra 1998 til 1999.

Ni mose- og lavarter har avtatt i mengde i furuskog. For sju av disse, bl.a. to torvmoser (Sphagnum), kan reduksjonen skyldes flere somre med tørke, med særlig sterk effekt i åpen furuskog. For de to lavene lys reinlav (Cladonia arbuscula) og grå reinlav (C. rangiferina) er redusert mengde også funnet ved gjødsling med nitrogen i eksperimenter. For fire pionerarter kan økning i mengde i furuskog skyldes gjenvekst i åpninger.

Det er påvist betydelige endringer i markvegetasjonen i barskog i Solhomfjell i perioden 1988-98. Disse endringene synes å være resultatet av tre ulike sett av årsaksfaktorer:

· Økosystemets tidligere forstyrrelseshistorie er årsak til suksesjon i tresjiktet som i sin tur fører til endringer i markvegetasjonen, særlig i granskog.

· Jordforsuring og næringsutvasking gjennom mange tiår forårsaker vegetasjonsendringer i rikere granskog.

· Klimavariasjoner, på kort eller lang sikt, forårsaker endringer i mengdene av lav og moser, både i furu- og granskog.

Vegetasjon i bjørkeskog

Undersøkelsene av markvegetasjon i de øvrige overvåkingsområdene som er dominert av bjørkeskog, har foreløpig vært gjennom ett omdrev (dvs med én reanalyse) etter etablering av områdene. Fra første til andre periode har undersøkelsesdesignet blitt justert i de fleste av områdene for å kunne beskrive endringene i et bredere spekter av vegetasjonstyper enn opprinnelig planlagt. Resultatene for vegetasjonsundersøkelsene i områdene Lund, Åmotsdalen og Børgefjell er presentert i Sammendragsrapporten for 1998. Her presenteres resultatene for vegetasjonsundersøkelsene i Møsvatn-Austfjell, Gutulia og Dividalen. Av disse områdene ligger Møsvatn-Austfjell i et område moderat påvirket av langtransportert forurensning, mens de to andre områdene er lite påvirket.

I Møsvatn-Austfjell er 30 av de opprinnelig 50 vegetasjonsrutene fra 1992 reanalysert i 1997, mens 20 nye ruter ble lagt ut for å dekke mer av den lokale variasjonen i vegetasjonstyper. I de tilsammen 50 rutene undersøkt i 1997, ble det funnet 61 arter av karplanter og 63 arter av moser og lav. Hovedvariasjonen i de undersøkte rutene synes å falle sammen med en kompleks næringsgradient, samt i noen grad en gradient fra tørr til fuktig vegetasjon. For de 30 reanalyserte rutene i fattig blåbærskog var det signifikante endringer i rutenes plassering langs flere av ordinasjonsaksene. Skyggetålende arter som maiblom (Maianthemum bifolium) og linnea (Linnaea borealis) gikk mest fram, mens arter mest utbredt i lysåpen skog, som blokkebær (Vaccinium uliginosum), krekling (Empetrum nigrum) og ribbesigd (Dicranum scoparium), gikk mest tilbake. Disse endringene er neppe knyttet til langtransportert forurensning, men tilførsler av nitrogen kan ha bidratt til fortettingen av tresjiktet. Dette kan imidlertid også skyldes gjengroing etter tidligere tiders utmarksutnyttelse, men vi har liten dokumentasjon på ev. endringer i utmarksbruken over tid. Vegetasjonsendringene som er påvist i overvåkingsområdet i Solhomfjell, fant særlig sted i rikere granskog. Slik rikere skog var ikke representert i de opprinnelige rutene fra 1992 i Møsvatn-Austfjell, men er nå inkludert i de nyutlagte rutene. Det er derfor vanskelig å vurdere om det er tilsvarende effekter av forsuring som i Solhomfjell i dette området før ev. reanalyser av vegetasjonen i samtlige av de nåværende rutene har funnet sted.

I overvåkingsområdene i Gutulia og Øvre Dividal nasjonalparker er vegetasjonsundersøkelsene i sin helhet basert på det reviderte undersøkelsesdesignet som tar sikte på å fange opp mest mulig av den lokale økologiske variasjonen i området. Samtlige undersøkelsesruter fra etableringen av områdene i 1993 kan dermed trekkes inn i reanalysene fra 1998. I Gutulia ble det funnet 45 arter av karplanter og 50 arter av moser og lav i undersøkelsesrutene i 1998. Dette er noen flere arter av alle grupper enn det ble funnet i 1993. Det var signifikant reduksjon for 3 karplaner, 1 mose og 2 lav, mens 4 karplanter og 3 moser gikk fram. Hovedvariasjonen i de undersøkte rutene synes å falle sammen med komplekse gradienter i næring og fuktighet. Endringer i vegetasjonen ga ingen signifikante endringer for rutenes plassering langs de viktigste ordinasjonsaksene, men bare mindre endringer langs aksene 3 og 4. Disse aksene har liten økologisk forklaringsverdi. Dette tyder på at det ikke har foregått vesentlige endringer i de økologiske forholdene i området i løpet av undersøkelsesperioden. De registrerte endringene i vegetasjonen kan henge sammen med lokale endringer i beitepresset, noe som imidlertid er vanskelig å dokumentere i detalj uten omfattende undersøkelser.

I Dividalen ble det funnet 75 arter av karplanter og 56 arter av moser og lav i undersøkelsesrutene i 1998. I 1993 ble det funnet hhv 74 arter og 67 arter av de to gruppene. Det var først og fremst mosene som gikk ned i antall. Det var tilbakegang for 9 arter av karplanter og 2 moser, mest for fjellforglemmegei (Myosotis decumbens), fjellrapp (Poa alpina) og etasjemose (Hylocomium splendens), mens 2 arter av karplanter og 3 moser hadde framgang, mest for tyttebær (Vaccinium vitis-idaea) og blokkebær (V. uliginosum). Hovedvariasjonen i de undersøkte rutene synes å falle sammen med en kompleks nærings- og fuktighetsgradient. Endringer i vegetasjonen ga ingen signifikante endringer i rutenes plassering langs ordinasjonsaksene, men det var en viss reduksjon i artsrikhet for de mest artsrike rutene. Disse endringene kan ikke sies å ha sammenheng med påvirkning fra forurensninger, men kan i hovedsak tolkes som suksesjon mot mer lyngdominert vegetasjon, noe som kan skyldes noe mindre grad av lokale forstyrrelser av vegetasjonsdekket. Endringer i beitetrykket i området kan da være av betydning, men vi har ikke nærmere opplysninger om dette.

3.4 Effekter på epifyttisk vegetasjon

Registreringer av epifyttiske lav på stammer av bjørk (på furu i Solhomfjell) viser en klar sammenheng mellom lavenes forekomst og skadestatus og registrerte forurensningsbelastninger i nedbøren, med lavest dekning og høyest skadeomfang i sørlige områder, men noe forbedring i disse parameterne ved gjenkartlegging etter 5 år. Landsomfattende kartlegging av epifyttvegetasjon viste bl.a. en viss økning i dekning av alger, noe som indikerer økt påvirkning av nitrogen i luft og nedbør.

Den kartlagte epifyttvegetasjonen i alle de sju TOV-områdene (i Solhomfjell på furu, i øvrige områder på bjørk) domineres av arter typiske for fattigbarksamfunn som har forholdsvis lavt artsmangfold. Dette har bl.a. sammenheng med barkens pH-verdi, næringsstatus og struktur. Målinger av pH i bark viser verdier rundt 3.5 i de fleste TOV-områdene, men er høyere i de områdene som har størst sjøsaltpåvirkning (pH 4.0 og over i Børgefjell og i Lund). Totalt ble 72 taksoner (arter eller slekter) registrert på stammen av de utvalgte trærne i de sju TOV-områdene ved første kartlegging. Epifyttvegetasjonen i de fleste områdene er dominert av bladlavarter som vanlig kvistlav (Hypogymnia physodes), bristlav (Parmelia sulcata), snømållav (Melanelia olivacea) og gul stokklav (Parmeliopsis ambigua). I tillegg kan skorpelavarter i slektene Lecanora, Ochrolechia og Mycoblastus ofte ha høy dekning. De største forskjellene mellom TOV-områdene går på dominansforholdet mellom disse artene, samt forskjeller i artsinventar når det gjelder de mindre vanlige artene.

Til tross for at overvåkingsområdet Lund i Rogaland ligger nær kysten i et område som klimatisk er antatt gunstig for vekst av lav, er lavvegetasjonen på stammer av bjørk svært sparsom (Figur 26). Dessuten er en stor andel av laven registrert som skadd (Figur 27). Den totale lavdekningen er enda mindre i Solhomfjell, men siden denne kartleggingen er gjort på furu, kan dette likevel ikke regnes som spesielt lavt. Men også i Solhomfjell er en høy andel av laven registrert som skadd. Lund skiller seg videre ut ved å være det eneste TOV-feltet med registrert algepåvekst på undersøkelsestrærne; totalt 38.5 % av det kartlagte stammearealet hadde algevekst over lav og never i 1996 (34 % i 1991). Dette blir tolket som en effekt av den høye nitrogentilførselen i området.

Åmotsdalen og Dividalen representerer de mest typiske fjellbjørkeskogsamfunnene når det gjelder epifyttisk lav, med stor dominans av snømållav. Total lavdekning er relativt liten i Åmotsdalen og Dividalen, trolig først og fremst av klimatiske årsaker. Vind og snø kan hindre lavens etablering og vekst både direkte og ved å forårsake større avflaking av never.

Det er mest lav på trestammene i Møsvatn, Gutulia og Børgefjell. Andelen skorpelav er liten. Det frodige inntrykket i Gutulia og Møsvatn blir også understreket av de store forekomstene av brunskjegg (Bryoria spp.). Den mest vanlige brunskjeggarten i disse områdene er mørkskjegg (B. fuscescens), en middels til sensitiv art når det gjelder forurensningstoleranse. Lang skoglig kontinuitet og beskyttet habitat, samt innslag av furuskog, kan være med på å forklare de store forekomstene av brunskjegg og det storeartsmangfoldet. I Børgefjell er det registrert svært lite skade på lavvegetasjonen ved kartleggingene.

Det er registrert høyere lavdekning på trærne ved andre gangs kartlegging i de fleste TOV-områdene. Økt lavdekning kan skyldes en kombinasjon av naturlig suksesjon ved at skogen blir eldre, og at sammensetningen av nedbøren eller klimaet har blitt gunstigere for lavvekst. Mindre svovelinnhold og mer nitrogen kan virke positivt på den epifyttiske lavvegetasjonen. Det er også en framgang i antall registrerte brunskjegg, som er regnet for å være forurensningsfølsomme arter. Særlig er framgangen i området ved Møsvatn markant. I Lund er det heller ikke ved andre kartlegging registrert brunskjeggarter. Slik sett reflekterer begge omganger med lavregistreringer en klar sammenheng mellom lavenes forekomst og skadestatus og registrerte forurensningsbelastninger i nedbøren, både i forhold til geografiske variasjonsmønstre og ved endringer over tid.

I regi av TOV er det også gjennomført tre landsomfattende kartlegginger av epifyttvegetasjonen, i 1990 på furu og i 1992 og 1997 på bjørk. Det er gjort noen justeringer for å forbedre metodene for ekstensiv kartlegging av epifytter på bjørk fra 1992 til 1997. Undersøkelsene i 1997 omfattet 76 flater (77 flater i 1992). Frekvens og dekning av epifytter på stammen av friske bjørketrær ble registrert som 14 arter/artsgrupper av lav, 2 ikke artsbestemte grupper av alger og en samlegruppe epifyttiske moser. I tillegg ble svovel- og nitrogeninnholdet i vanlig kvistlav målt. Svovelinnholdet var ikke signifikant forskjellig for de to periodene, men nitrogenkonsentrasjonen hadde gått opp. Dette er i samsvar med målinger av atmosfæriske tilførsler, som viser generell nedgang av svovel og økning i nitrogenforbindelser fra 1992 til 1997.

I gjennomsnitt var 38% av stammearealet dekket av lav, 3% av alger og 1% av moser i 1997. Den totale dekning av epifytter hadde økt fra 1992 til 1997, hovedsakelig på grunn av økt dekning av skorpelav og alger. Det var også registrert økt dekning av brunskjegg (som i TOV-områdene), mens dekningen av bladlav totalt gikk noe tilbake. Epifyttvegetasjonens sammensetning viste klare geografiske mønstre. I 1997 ble det registrert epifyttisk algevekst på 10 flater (8 i sørvest Norge og 2 ved Fauske), mot 6 flater i 1992. Gjennomsnittlig algedekning gikk fram fra 1.6% i 1992 til 3.2% i 1997. Dette mønstret tyder på økt nitrogen i luft og nedbør i sør, mens registreringene ved Fauske trolig skyldes lokale kilder.

Figur 26. Dekningen av epifyttiske lav på prøvetrær i overvåkingsområdene for første periode (1990- 93) og ved gjenanalyse (1995-98), angitt som total dekning av lav i prosent av kartlagt stammeareal.

Figure 26. Cover of epiphytic lichens on sample trees in the monitoring areas for the first period (1990-93) and at re-analysis (1995-98), given as total lichen cover in per cent of mapped trunk area.

Figur 27. Andel skadet lav på prøvetrær i overvåkingsområdene for første periode (1990-93) og ved gjenanalyse (1995-98), angitt som prosent av total registrert lavdekning.

Figure 27. Proportion of damaged lichens on sample trees in the monitoring areas for the first period (1990-93) and at re-analysis (1995-98), given as per cent of total censused lichen cover.

3.5 Det er fremdeles høye forurensningsnivåer i rovfuglegg, men det er ingen klare effekter av dette på produksjonen hos rovfugler. Overvåkingen av rovfugl (kongeørn og jaktfalk) viser god produksjon også i de forurensede områdene i Sør-Norge. Det er ingen tegn til forurensningseffekter på spurvefugl. For spurvefugl er det heller ingen tegn til vesentlig annerledes bestandsvariasjoner i disse områdene enn i nord, men svarthvit fluesnapper viser lavere reproduksjonssuksess enkelte år i disse områdene i Sør-Norge.

Effekter på fauna

Rovfugler

Det er generelt en ganske god sammenheng mellom eggskallfortynning og innholdet av miljøgiften DDE i egg. Fokus i analysene har så langt ligget på disse parameterne (jf Tabell 4). De hardest rammete artene har vært vandrefalk, dvergfalk, fiskeørn og spurvehauk. Det er liten tvil om at belastningen av DDE forårsaket eggskallfortynning, som bidro sterkt til bestandsnedgangen hos disse artene i perioden 1950-80. Den empiriske gjennomsnittsgrensen for bestandsnedgang hos mange rovfuglarter ved 15% eggskallfortynning har vært overskredet hos en rekke norske rovfuglarter i denne perioden. Det ser ut til å være rovfugl som lever av andre fugler, som har størst skallfortynning, mens rovfugl som lever av planteetere har lavere nivåer. Kongeørn og jaktfalk, som studeres nærmere i TOV (se under), ser ut til å ha ganske lave belastningsnivåer, noe som trolig skyldes leveområdet (innlandet) og næringen (mye planteetere). Kongeørn fra kysten har imidlertid høyere belastningsnivåer og lavere reproduksjonssuksess enn i innlandet, og nye data tyder dessuten på at kongeørn kan være mer følsom enn andre arter, med negative effekter på reproduksjonen allerede ved 1 ppm DDE.

Tabell 4. Gjennomsnittlig eggskallfortynning (%) og DDE-innhold (mg kg^-1 våtvekt) i egg av noen norske rovfuglarter (jf Nygård 1999)

Table 4. Mean reduction of eggshell thickness (%) and content of DDE (mg kg^-1 wet weight) of some eggs from Norwegian birds of prey (cf Nygård 1999).

Art	Tidsrom for skallfortynning	Skallfortynning (%)	Tidsrom for DDE-data	DDE-innhold (mg/kg våtvekt)	Hovednæring	Habitat
Kongeørn	1952-92	0.7	1966-94	0.4	Pattedyr, fugl	Terrestrisk
Jaktfalk			1980-82	1.5	Fugl	Terrestrisk
Havørn	1957-94	5.6	1974-94	6.0	Fugl, fisk	Marint
Hønsehauk	1954-86	6.6	1966-94	6.0	Fugl	Terrestrisk
Hubro	1957-89	7.0	1978-90	1.4	Pattedyr, fugl	Terrestrisk
Dvergfalk	1948-95	12.0	1978-94	14.0	Fugl	Terrestrisk
Fiskeørn	1952-88	13.6	1971-93	5.2	Fisk	Limnisk
Vandrefalk	1947-92	14.7	1947-92	7.9	Fugl	Marint/ terrestrisk
Spurvehauk	1977-85	15.8	1977-93	21.7	Fugl	Terrestrisk

Reproduksjonssuksess hos kongeørn og jaktfalk er generelt sterkt avhengig av tilgang på føde, dvs. forekomst av hønsefugler og hare for kongeørn og ryper for jaktfalk. For kongeørn vil imidlertid også tilgangen på kadaver fra vilt og husdyr kunne være en viktig føderessurs. Resultatene fra overvåkingsområdene viser betydelig variasjon fra år til år i reproduksjonssuksessen til kongeørn, noe som ofte kan relateres til variasjon i tilgangen på næring. Dette mønsteret er enda mer utpreget for jaktfalk. Overvåkingen av kongeørn og jaktfalk i perioden 1991-99 har vist ungeproduksjon innenfor normal variasjon for alle de undersøkte bestandene. Produksjonen av kongeørnunger er ikke vesentlig annerledes for de sørlige, forurensningsbelastete overvåkingsområdene Lund og Solhomfjell enn for de nordlige områdene Åmotsdalen og Børgefjell (Figur 28). Det er dermed ingen indikasjoner på at dagens forurensningsbelastninger påvirker ungeproduksjonen for kongeørn i disse områdene.

Figur 28. Ungeproduksjon pr undersøkt territorium hos kongeørn i TOV-områder 1990-99.

Figure 28. Production of young per investigated territory of golden eagles in the monitoring areas 1990-99.

Spurvefugler

Spurvefuglartene i overvåkingsområdene er i hovedsak knyttet til nordboreale og alpine økosystemer der artsantallet er betydelig lavere enn i mellom- og sørboreale økosystemer. De sørligste områdene, Lund og Solhomfjell, er noe ulike de øvrige da de inkluderer en større andel mellom- og sørboreale økosystemer, men det er likevel stor grad av likhet i spurvefuglfaunaen for TOV-områdene. Etter 1999-sesongen finnes tidsserier for bestandsutviklingen for spurvefugl i de ulike områdene med lengde fra 6 år (Gutulia) til 10 år (Børgefjell), noe som gir et grunnlag for å vurdere utviklingen av spurvefuglbestander i boreal skog. Noen få av de aktuelle fugleartene, f.eks. bjørkefink og gråsisik, viser særlig stor bestandsvariasjon mellom år og områder og har en `invasjonspreget' forekomst. Hvis vi utelater observasjoner av slike arter, viser takseringene at de sørlige områdene (Lund, Solhomfjell, Møsvatn) generelt har flere observasjoner av spurvefugl enn de nordlige (Figur 29). Ut fra områdenes generelle produktivitet er dette som forventet. Sammenligning av bestandsendringene til slike mer `stasjonære' arter over tid ser ikke ut til å gi grunnlag for å si at det er vesentlige forskjeller mellom sørlige og nordlige områder. Det er altså ikke noe som tyder på at høyere forurensningsbelastning i sørlige områder har påviselige effekter på bestandsnivåer av spurvefugl i boreal skog for perioden 1990-99.

For reproduksjonsovervåkingen for svarthvit fluesnapper finnes det nå dataserier for flere år fra både sørlige (mye belastete) og nordlige (lite belastete) overvåkingsområder. Klekkesuksessen, målt ved andel klekte egg i forhold til lagte egg, viser noe variasjon fra år til år i de fleste områdene (Figur 30). I den første delen av overvåkingsperioden (1991-96) kan det se ut til at de sørlige områdene Lund og Solhomfjell hadde lavere klekkesuksess enn de nordlige. I de siste årene (1997-99) er det funnet høy klekkesuksess også i Lund, mens Solhomfjell ser forsatt ut til å ha litt lavere klekkesuksess enn de øvrige områdene.

Figur 29.Bestandsendringer hos `stasjonære' spurvefugler i TOV-områdene 1990-99.

Figure 29. Changes in the populations of regular, territorial passerine birds in the monitoring areas 1990-99.

Figur 30. Klekkesuksess hos svarthvit fluesnapper i TOV-områder 1990-99, angitt som klekte egg i prosent av lagte egg i kull som ikke er helt ødelagt.

Figure 30. Hatching success of pied flycatchers in the monitoring areas 1990-99, given as hatched eggs in per cent of laid eggs in clutches which have not been entirely destroyed.